torsdag 29. september 2016

På tur med Barfi og Tove igjen!

Lørdag kl 12 passerte vi Trollfossen.

 

Etter ei lita kvil, fortsatte vi oppover stien mot Storekrak.

 

Tove og Barfi var med!

 

Målet for dagen var noen geocacher på Storrustefjell. Og forhåpentligvis helleristningen...
Men det var langt å gå!
Mellom nedre og øvre Prestegardstjern møtte vi overraskende nok folk, men vi lot oss ikke skremme av det
- og fortsatte nesten like fram til Fisketjern - før vi forlot stien....

 

Klokka gikk skrekkelig fort, og vi begynte etterhvert å lure på om vi hadde tatt oss vann over hodet.

Det var da vi satte oss ned og Tove dro fram eplekaka!

 

Det var akkurat det vi trengte.
Vi fikk ny energi og tru på oss sjøl.
Selvfølgelig kunne vi ikke snu, bare noen skarve kilometer fra den første cachen. Det var nå eller aldri...
Vi hadde fremdeles noen timer på oss innen det blei mørkt, så det var bare å peise på.
 Vi fikk vi heller ta neste matpause i bilen - dette skulle vi greie!

 

Det gikk overraskende kjapt å finne den første cachen - som forøvrig bare hadde ett besøk fra før!

Ikke mye som minner om sommel her i Ingenmannsland :)

 

Loggen blei signert i rekordfart, og lagt tilbake på sitt skjulested.
Det hadde vært artig å sett steinbua ved Steinhyttetjern, men vi tok heller kursen mot helleristningen....

 

Og der....omtrent midt imellom den første cachen og varden, den var helleristningen!
 
 


Det var ikke store greia, og den ville vært omtrent håpløs å finne om vi ikke hadde hatt koordinatene.
Rart å tenke på at noen satt her og tok seg tid til å skrive i stein, for noen tusen år siden... 
Det må ha vært ett viktig budskap.

 

Den kan minne om ett solur, og har muligens hatt en religiøs betydning. 
Alt omkring er selvfølgelig freda, men steinsettingene på området har blitt flytta på, og den kvite kvartsen er knust.
Tiden har satt sine spor...

 

...og vi traska videre.
Akkurat idet ett rypekull letta, dukka rypejegeren opp.
Vi tok en liten prat med fyren, før vi erobra cachen like ved varden på Storrustefjell 1224 moh.

 

Signert!

 

Det blåste selvfølgelig hardt her oppe på platået, men det forundrer oss likevel at ikke flere tar turen opp hit.
Selv om det ikke finns stier, er det lett å gå her, og noenlunde greit å orientere seg.
Det er vilt og vakkert!

 

Vi tok oss ikke tid til å kvile på laurbæra, men satte kursen ned mot Øvre Prestegardstjern. 
 


Da vi følte vi hadde kontoll på klokka, satte vi oss ned og vurderte framdrifta. 

 

Termosene blei tømt og matpakkene spist. Sekkene blei betraktelig lettere å dra på.
Nå gjensto siste etappe og vi håpte så inderlig det ville være mulig å krysse bekken...


 

Takk og pris for at det var lite vann!
☺️
 Vi fant stien , og dermed var resten 'piece og cake'.

 

Nå kunne mørket bare komme...


Og det gjorde det!

 

Men vi rakk ned til Bukollplassen i tide, og vi var umåtelig stolte av oss sjøl - det må jeg ærlig innrømme. 
Takket være ett utmerket samarbeid, greide vi å nå dagens mål.

Vi rakk til og med butikken denne kvelden. Og vi rakk å spise pizza, før vi kraup til køys og sovna som stein. 
Utrolig nok hørte ingen av oss noe til arbeiderne på Bergensbanen som jobba på spreng hele natta. De var garantert ikke lydløse!

Jeg våkna ganska uthvilt neste morgen, og det gjorde visst Tove og Barfi også.
 Etter en lettvint frokost, dro vi til Bromma og provianterte, før vi la ut på tur fra Imlan.
 
 
 
 Jeg skulle på søndagstur, Tove skulle finne cachene mine.
Det er jo skrekkelig moro å se på andre leite!

 

Tove er jo dreven i dette her, og ho fant den ene etter den andre helt uten min hjelp.

 

Tove kaller forresten dette for "veldig-dårlig-kondis-vennlig-terreng" 
☺️

 

Men jeg vil nå påstå, at denne naturen kan ta pusten fra hver og en!

 

Vi spiste baguetter omtrent midt imellom Nonsnatten og Darren.

 

Barfi koser seg veldig på tur!

 

Nalle er så glad i Tove, han ville vel helst bare sitte akkurat slik hele tida...
og kooooose seg!

 

Tassen er Tassen. 

 
...som hopper og spretter, og smyger seg ubemerka inn i en ubevokta kropp og sjel
og ryggsekk...

 

 Og Tove er Tove...
Dama som passer på meg, på snytepapir, på koordinatene og på kulepenner...
 Denne dama som sier ho har dårlig kondis, men jeg er sikker på at ho hadde gått ifra sjølveste Petter i motbakkene!
Tusen takk for to fantastisk fine turer, den ene på 2,6 mil - den andre bare halvparten....

Tusen takk for at du tar deg tid, Tove!
Her er link til bloggen hennes 😉 http://lapp-is.blogspot.no

Vi ses!

4 kommentarer:

  1. Alltid moro å se og gjenoppleve :)
    Tove

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja. Og fable om neste tur... 😉

      Slett
  2. Svar
    1. Tar den gjerne om igjen jeg :-)

      Slett