Etter å ha jobba seks dager forrige uke, var fridagen etterlengta.
Jeg sov lenge, og etter "frokost" gikk vi en tur.
Etter å ha gått omtrent to km oppover vegen, noe som er ganske kjedelig, var valget enkelt - vi tar Mastestien "nedatt"
Plutselig var vi på Nallenatten igjen 💓
Det var varmt og godt idag, omkring 12 varmegrader, og vi hadde kledd oss altfor godt. Det merker en fort når en går Mastestien 😅
Blåveisbladene hadde det også varmt og godt, tror jeg.
En gang hadde jeg som mål å gå Masterunden hver dag, men det funka ikke. Men en dag iblant, er vel bra det også 😅 Ikke sant, Mathisen?
Resten av dagen gikk med til spising, tv-titting, spinning og strikking. Og enda noen småturer. Hønene fikk også være ute i hagen idag. Denne filmsnutten ble filma for noen dager siden...
Jada, livet går sin skjeve gang her, og nå har jeg tenkt å se tilbake på hva som har hendt siden tirsdag den 12. 10...
Man kan vel si det sånn at Bjørn blei en dag eldre den dagen.
I anledning dagen, fikk han en tegning jeg har kjøpt av Therese Gund. Sjekk henne gjerne ut på Facebook, bare søk på GALLERISKAPET. Ho tegner bla noen fantastiske damer som er i sin beste alder, jeg kjenner flere av dem 😉
Jeg må ta ett bildet av bildet i dagslys...
Den samme dagen kjørte vi til Sørbygda.
Våre tyske venner var tilbake, og gjensynsgleden var stor. Jeg hadde ikke sett Barbara på FEM ÅR!!!
Hver gang jeg går Evjuvegen, tenker jeg på Barbara. Det er henne jeg har å takke for den oppdagelsen, og det er kanskje tilogmed hennes fortjeneste at jeg i det hele tatt har blitt så glad i å gå tur.
Endelig var vi der sammen igjen!
Emil hadde blitt en stor og fin gutt, Tølle og Tassen syns det var ekstra spennende å gå sammen med ham.
Evjuvegen er neimen ikke like lett å finne alle steder, men vi kom trygt fram til Sørbøltjernet denne gangen også.
Der slo vi oss ned på den luneste plassen vi fant, og spiste nista vår mens vi skravla akkurat som i gamle dager. De hadde ikke glemt norske gloser.
Vi snudde der ved Sørbøltjernet, og tok istedet en avstikker ned til Stormyrdammen på hjemveien. Det er alltid spennende med vann, både for folk og dyr!
Demningen ble ødelagt for noen år siden, så Stormyrdammen er ikke like stor og fin som før. Vannstanden er langt under "normalen", og det gror fort til i strandkanten.
Deler av muren er solid, og det var koselig å sitte der og høre på elva.
Dessuten var Emil sulten igjen 😋
Innen dagen var omme, hadde Barbara spandert en deilig middag på Hallingporten på hele gjengen. For en avslutning på en deilig dag!
Dagen etter gikk jeg faktisk en tur til Nallenatten igjen.
Det er egentlig en stor fordel for meg å jobbe sistevakter, for da orker jeg ihvertfall å gjøre noe før jeg skal på jobb. Etter en arbeidsdag orker jeg jo ingenting!
På fredag vi storfint besøk 😊
Været var skiftende og egentlig ganske kjølig, men vi gikk en liten tur sammen som seg hør og bør.
Etterpå måtte alle mann i arbeid, før vi kunne kose oss med Fredags-Taco
😋
Tegning, yatzy og litt håndarbeid, gjorde kvelden komplett. Og atter en gang måtte jeg finne fram oppskrifta på disse gryteklutene... Denne gangen var det Barbara som ikke greide å finne ut av mønsteret på egenhånd.
Det blei så stille da de dro.
Håper så inderlig at vi holder oss friske alle sammen, og kan møtes igjen neste år!
Tusen takk for denne gang.
En dag gikk vi en liten tur oppi Thoen. Det er ei avsidesliggende, gammal grend i Nes.
Ett veldig koselig sted, igrunn!
Det er mange slike små grender i Nesbyen, kanskje jeg burde ta en liten sightseeing innom hver eneste en av dem..?
Det bor ikke mange sjelene her oppe, flere av plassene er nok bare feriehus nå til dags.
Så typisk...
Før sto gjerne garasjene inntil hovedveien, ikke nødvendigvis nærmest mulig huset.
Så nå når alt er så lettvint, har de blitt for tungvinte å bruke.
Dette er brevkassa på Bergheim, men akkurat slike har det også stått overalt. Nå skal det bli ei slutt på det, og jeg kan vel ikke si jeg kommer til å savne den. Jeg sjekker ikke postkassa mi hver dag engang
På søndag fikk vi søndagsgjester 😊
Vi har gått tur sammen en gang tidligere, og det var tydelig at gutta kjente hverandre igjen!
Vi gikk rett ned på jordene, der de kunne få springe og rase fra seg.
foto; Line Nyhus
Jeg trodde det var Tølle som kom til å herje mest, men der tok jeg feil!
Tassen derimot, han vart rett og slett dødsforelska i Storsjarmøren
Tølle vart varmere i trøya etterhvert, han også - så dette vart også en vellykka dag.
Når hundene har det bra, har vi det bra 😊
Årets første snø hadde nesten forsvunnet da vi møtte Lizzie og co på tirsdag,
det var faktisk den eneste fridagen den uka.
Sauene kom stormende i fullt firsprang da de så oss. De merker at vinteren nærmer seg, og lengter sikkert heim. Vi hadde ingenting å tilby dem, og de såg langt etter oss da vi gikk videre.
Da vi kom oppi skogen, fikk endelig hundene springe litt. Lizzie syns nok det var spennende å oppleve snø for første gang i sitt unge liv!
Det vart ett lite gruppebilde denne gangen også.
De er så fine, alle sammen 💓
Vi gikk en tur i motsatt retning, dagen etter. Da sto det fire rådyr og beita nederst på jordet!
Alle snøen var borte igjen.
Tåka hang langt nedover Ryfjell, men det er fint seinhøstes også, gitt.
Gutta Boyz sto forventingsfulle og klare oppå steinen sin, så jeg måtte selvfølgelig ta det vanlig bildet før vi snudde 😅
Det er ytterst sjelden biltrafikk på denne vegen mellom Bergheim og Kolsrud.
Det er lett å forstå at de syns det er moro å springe att og fram, og nyte frihetsfølelsen fullt ut. Da vi kom heim la de seg til å sove, slitne og fornøyde.
Og jeg kunne reise på jobb med god samvittighet.
Torsdag var det meldt flott vær, og vi hadde ny avtale med Lizzie. Vi møttes klokka 10, og kjørte opp til Imlan. Det blåste temmelig kvasst, så vi blei fort enige om å holde oss i skogsterreng. Utrolig nok var snøen borte der oppe også.
Vi fant en merka sti - men merkene forsvant på umerkelig vis ett eller anna sted!
Vi sikta oss inn mot Purkeset, og prøvde å unngå å trå i de våteste myrene.
Det var stort sett stivfrossen myr, heldigvis.
Tassen var godt kledd for anledningen, med ullgenser og vindtett dress,
og han stilte seg verdensvant opp da vi "fant" en fin stein...
ett minnesmerke over en av de viktige slipp-plassene under krigen
Vi slo oss ned på den luneste plassen på Purkeset. Niste og varm kakao er aldri feil på slike dager! Lizzie hadde forresten med seg "lillesøstera" si Frøya denne dagen, mens de to store var hjemme og passa huset.
Så var det det da, at jeg skulle på jobb denne dagen også - og vi hadde allerede brukt endel lengre tid enn beregna. Derfor forlot vi Damene MOT guttas vilje, men vi måtte bare, om jeg skulle komme tidsnok på arbeid.
Det var kjempekoselig så lenge det varte - og de kom trygt heim, de også.
Dette blogginnlegget blei langt og tok sin tid.
Aldri en dag uten hund, var det jeg skulle si, først og fremst😉
Vi har vært på tur idag også,vi - men den får jeg skrive om imorgen, kanskje.
Jeg hadde slått det fra meg for lenge siden, Lundehundklubbens fagseminar som skulle være på jobbehelga mi den 8-10.oktober. Men da Ingunn spurte om jeg skulle være med til Brandbu, sjekka jeg vaktlista igjen - og det viste seg at jeg hadde søndagsfri - og tidligvakt på lørdag. I følge GoogleMaps kunne vi rekke fram til visningen av prosjekthundene kl 17...
Jeg rakk fram akkurat i tide til visningen, takket være godvilje fra en arbeidskamerat som steppa inn for meg den siste halvtimen, og Bjørn som stilte opp utafor Kiwi kl 14.30 med Tølle og Tassen.
TUSEN TAKK!
Bildet lånt fra Lundehundklubben, viser 5 av B2'ene...
Det ergrer meg at jeg har så dårlig hukommelse, men det var ihvertfall 6 B2 (2.generasjons buhund) som stilte opp i ringen, og jeg tror det var 4 B1. Det var tre eller fire B3 også, mener jeg, dessuten to I3 -valper (islandsk fårehund/lundehund). Det må ha vært enda flere prosjekthunder med, men nå greier jeg ikke å komme på hvem det var.
Ingunn viste fram Polly (Tølles mamma) i B1-gruppa.
Dommeren Christen Lang, som også er lederen i prosjektet, beskrev omstendelig hver enkelt hund. Jeg tror hans entusiasme over disse flotte hundene, smitta over på samtlige tilskuere. Det var veldig interessant å se at de aller fleste har bevart lundehundenes anatomiske særpreg. Alle har de ekstra tærne, noen av prosjekthundene har tilogmed langt bedre utvikla labber enn reine Lundehunder. De kan brette ørene på lundehundvis, og de har god bevegelighet i ledd.
Tispe 5 år, B2
Flere av dem kunne tilogmed glatt slått en ekte lundehund i ringen 😉
I3-valpene Hráfnir og Svale
Men, som den gode dommeren uttrykkelig sa; premier kan ikke arves.
Det er helse som er viktigst!
Og det var jo nettopp derfor krysningsprosjektet kom igang. I august 2014 ble det første prosjektkullet født, da buhundtispa Tyri fødte ett friskt kull på 4 tisper og 2 hanner. Nå er vi oppe i 63(?) prosjekthunder. Lundehundene trenger sårt nye, friske gener. Det er ikke til å komme ifra at veldig mange sliter idag, med IL spesielt. Når man vet at rasen stammer fra fem individer - som attpåtil var nær beslekta, er det jo egentlig utrolig at det har gått såpass bra så lenge. Jada, denne særegne, norske rasen blei redda fra utrydning på 50-tallet, takk og pris, men kampen for å overleve er ikke over.
Etter visningen skulle noen av prosjekthundene mønstres.
;-)
Det var spennende. Hundene ble grundig sjekka, de ble veid og målt i alle retninger. Temperament, utseende, tannstilling, you name it - alt ble bokført. Alle opplysningene om hver enkelt hund vil seinere bli vurdert, slik at man vet hvem som egner seg å bruke videre i prosjektet.
Middagen ble servert inne i en stor lavvo. Den smakte nydelig!
Det var så moro å endelig få hilse på flere av de menneskene jeg har blitt kjent med gjennom Lundehundklubben og Facebook! Skulle gjerne hatt bedre tid til å skravle med mange flere, men da middagen var spist trengte hundene å lufte seg…før vi var helt utslitte og måtte krype til køys.
Ingun og jeg hadde fått tildelt rom sammen med to andre damer. Det var koselige damer, det var ikke det - og hundene deres var også skjønne. Men rommet var knøttlite, det var køyesenger på hver side, og kanskje en meter mellom sengene, og der sto det hundebur. De hadde tre hunder hver, og Ingun og jeg hadde våre tre - fire kjerringer og ni hunder skulle altså dele ett lite rom 😅
Det var uaktuelt å la dem ligge i bilen, så eneste alternativ var å ta hundebura opp i øvrekøya der vi skulle ligge. Ligge…? Det ville neppe bli plass til å ligge…
Jeg begynte å innse at det beste ville være å kjøre hjem. Men først skulle vi altså gå en liten tur igjen.
Det var på en av lufteturene at jeg møtte Anne, som var så elskverdig og tilbød Ingunn og meg rommet til ei anna som akkurat hadde flytta ut og inn i ei anna hytte... Det var visst flere hvileløse sjeler på Åstjern denne kvelden!
Vi slo til, og dermed fikk vi ett lite rom i Annes hytte, for oss sjøl! Freia og Polly blei plassert i ett bur på gulvet og Ingun i øvrekøya. Jeg fikk den breie senga som var stor nok til både bikkjene og meg!
Å herlighet så heldige vi var!
Tølle var ikke helt enig, men han roa seg etterhvert. Eller var det bare jeg som sovna ifra hele sirkuset..? Det er jeg neimen ikke helt sikker på, men jeg var utslitt, og våkna ikke skikkelig igjen før klokka var nesten sju!
Vi fikk på oss klærne og kom oss ut. Det var allerede liv i leiren, og da frokosten blei servert klokka 8, var samtlige på plass.
Så gikk det slag i slag, og programmet ble fulgt til punkt og prikke. Jeg er lei meg for at jeg ikke fikk med meg hele seminaret, for det var virkelig interessant å høre på slike dyktige og engasjerte forelesere. Foredraget med Peer Berg, professor i husdyravl og genetikk ved NMBU, gjorde djupt inntrykk. Alle som var der og hørte hva han hadde å si, har nok innsett hvor alvorlig situasjonen er for lundehunden hvis ikke noe gjøres nå. Prosjekthundenes helse og gemytt er meget lovende, de har foreløpig ikke arva noen svakheter som lundehundene ikke hadde fra før. Men, jo lengre det nå ventes, jo flere generasjoner som ev. fødes, jo nærmere kommer man lundehunden igjen. Og da sier det seg selv at prosjekthundenes nye, friske gener - viskes ut.
Genforskeres klare anbefaling er å åpne stamboka nå. Prosjekthundene bør ikke holdes som en sidepopulasjon for lenge. Bredde vil derimot være viktig, slik at kun de beste slipper gjennom nåløyet for videre avl. Og nettopp derfor er hver eneste prosjekthund så verdifull.
Det var dessverre mye jeg gikk glipp av, siden jeg kom så seint. Lundehundklubben jobber med å legge ut referat fra Fagseminaret, slik at alle etterhvert kan lese seg opp til hva som foregikk.
Ingunn og jeg gikk flere småturer bort til sjølve Åstjern. Det var stier på kryss og tvers, og stedet blir tydeligvis flittig brukt.
Men om stedet var ideelt for ett slikt fagseminar, kan nok diskuteres. Vi var ihvertfall ikke forberedt på at det var så små rom, eller at det var så kaldt og bråkete (pga aggregat) i lavvoen. Vi kunne jo kledd oss bedre hadde vi visst det!
Det var fint vær på lørdag, så da blei det ihvertfall tatt noen bilder...
Freia sitter bamse 💓
Jeg måtte dessuten prøve å få til ett gruppebilde, ett familiebilde.
Så fine!
Freia, Tølle og Polly-mor
Det blei skikkelig vått og grått på utpå søndag, og plassen tømtes fort...
Det kunne sikkert vært skikkelig trivelig her, men da klokka var 14, frista det aller mest å komme seg heim. Jeg hadde bare drøye to timers biltur, mens andre skulle rekke både fly og ferje.
Takk for denne gang, Åstjern - kanskje vi kommer tilbake til vinteren og blir med på hundekjøring, det hadde vært noe, det 😉
Tølle og Tassen oppførte seg egentlig helt eksemplarisk på turen, og de fortjente hvert sitt nye lundehund-halsbånd, syns jeg.
Tassen gjorde fra seg inne ett par døgn etter at vi kom heim. Skikkelig blaut dritt som vart avslutta med noen bloddråper. Magen hans har vært helt fin siden vi var i Aurlandsdalen, da hadde han en sjau etter at vi kom heim. Nå vet jeg ikke om diaréen skyldes stress i forbindelse med helga, eller om det kom fordi han har fått dr.Baddakeys fiskeolje de tre siste ukene. Lundehunder tåler som kjent svært dårlig fett. Men denne fiskeoljen er det mange Lundehunder som bruker, og derfor tok jeg sjansen på å gi ham ett tilskudd som gjør godt for pels, hjerte og ledd. Nå må vi bare avvente til diaréen er over og magen har stabilisert seg igjen, det tar gjerne noen uker - på tross av skånekost og alskens tilskudd av gode tarmbakterier. Forferdelig kjedelig, plagsomt og ganske kostbart.
Dette er dessverre utslag av en utrolig sensibel tarmhelse, en svakhet som rir så altfor mange Lundehunder, og det understreker jo bare viktigheten av krysningsprosjektet.
