Må man, så må man - til Vassfaret…

Jeg husker ikke sist jeg var nede i Vassfaret, men mandag den 14. hadde jeg endelig anledning til å ta en tur.

Det sto ingen andre på parkeringsplassen ved Strøen, og det var ikke ett eneste fotspor i snøen.

Det var bare Småtassene og jeg som var på Vassfartur 💛 

Vi har gått denne vegen utallige ganger, og hver gang må hundene opp på denne steinen.

Her har de stått, både Nalle, Tassen, Doffen og Barfi. Antagelig også Milli og Tjorven også, enda de har vært med oss bare en gang for lenge siden. 

Det var nesten så vi venta at de gamle følgesvennene skulle dukke opp når som helst 

Vi fulgte vegen bortover i Suluvasslia, og tok enda ett nytt bilde på kvilestokken på Suluvasshøgda.

Jeg tror ikke jeg har tenkt over hvor voldsomt steinete det er i denne dalsida før!

Det ligger jo strødd med store og små steiner overalt, egentlig.

Så gikk vi rett ned til Suluvatn for å smake på vatnet…

Deretter tok de plass på vaffel-benken ved Suluvasshytta 

Benken har sett sine beste dager, den svaia faretruende da vi slo oss ned alle tre, men vaffel blei det.

Det var godt og varmt, og vi hadde det ikke travelt. Så etter ei god pause, fortsatte vi likesågodt videre nedover stien.

Vi unnte oss en liten avstikker utpå Odden med stor O

Og Tølle slo seg ned på tømmerstokken….på en måte som jeg ikke tror mange hunder gjør etter ham 😅

Vi nærma oss siste stopp; 

Vadestedet ved Dreparhølen.

Da så jeg ingen grunn til å gå lengre, enda så idyllisk det er i Vassfaret på en slik dag.

Men jeg greier nesten ikke å begrense meg når det gjelder å ta bilder! 

Det blir umulig å velge bare ett, enda jeg sikkert tar de samme bildene hver gang 

Bringen som speiler seg i Suluvatn, ja det er liksom det som er sjølve Vassfaret for meg.

 

Det er ikke så stille som det ser ut, for fosseduren fra Buvasselva er heftig! 

Det blir litt sånn  der villmarken suser-stemning her inne. 

Vi sugde til oss alle gode inntrykk, før vi begynte på tilbakevegen.

En skulle ikke gå så langt oppover før det lå is på vatnet, men våren har inntatt Vassfaret for lengst.

Stien er bred og fin å gå på her. Dessverre, vil jeg nesten si, er den såpass fin at den blir brukt som sykkelvei også. Mange steder er den i ferd med å bli ødelagt av djupe hjulspor i de våte partia, og det er jo en god del av det i Vassfaret. Det sier seg sjøl.

En annen bedriten ting som jeg oppdaga på denne turen, er at vegen inn til Dreparhølen nå er «utbedra», dvs gjort kjørbar for biler. Det ble gjort en slags «byttehandel» tror jeg, da grensene på verneområde ble justert…

Ingenting varer evig, og landskapsvernet er ikke verdt stort når det kommer til stykket.

Sola skinte ned Feselskaret, og skyggene i Gørbuberga var blå.

Tenk så heldig en er som fremdeles kan nyte slike steder på slike dager.

En dag er det slutt på det.

Tilogmed Findus Pindus vet å sette pris på denne tilværelsen.

Etter ei kort betenkningstid, bestemte jeg meg for å gå stien oppatt. Jeg var forberedt på at risikoen for søkkvåte sko var til stede, men den tid, den sorg.

Da vi kom opp til Trytebu og Søsterhjemmet, var jeg så våt jeg kunne bli. 

Min plan B hadde vært å ta korteste sti opp til vegen herfra, hvis det var mye snø i skogen.

 «Problemet» hadde vært søkkvåte myrer og store bekker som var lett å plumpe uti 😅

Men siden jeg allerede var klissblaut, kunne jeg likesågodt fortsette på den blåmerka stien.

Det er jo koseligst å gå på sti og det hadde knapt vært en snøflekk å se så langt.

Det gikk helt fint videre oppover, og vi tok en titt oppved tømmerkoia. 

Utrulig rart at den bare står slik!

Det kunne blitt ett herskapelig hundehus, ifølge Tølle.

Jeg har tatt bilde herfra før også, men det er vel ikke noe rart?

De gamle murene fra brøtningstida burde jo fått mye mer «spalteplass», egentlig

Herfra og opp, lå det en del snø i stien, og jeg gjorde noen omveier for ikke å plumpe uti alt som var

Vi gikk forbi Høgfossen.

Da var jeg rett og slett for sliten og lat til å gå ned i juvet for å beundre fossen 

Her var det riktig dårlig føre 😅

Men vi greide å karre oss helt opp til demningen ved Strøen igjen. 

Da fikk den siste vaffelen bein å gå på,

…og vi var i full stand til å nyte den usigelig vakre naturen igjen 

💚

Jeg tok en rask stopp på Orrebu på heimvegen, for å bytte på meg tørre sko og sokker 😅

Der var det neimen ikke mye snø igjen!