onsdag 14. april 2021

Rolige dager

Hva gjør man når turlysten helt på bånn...?
Man tar seg sammen for å aktivisere de firbeinte.


Rådyrklauvene har liggi i fryseren i mange år - i påvente av å komme til heder og verdighet igjen.
 Og endelig kom dagen.
Ketchupflaska ble fylt opp med matblod fra Kiwi, og blodspor ble lagt.
Ett kort spor med en vinkel til Tassen, som ikke hadde gjort dette på mange år - 
og ett ganske rettfram spor til Tølle, som aldri hadde gjort dette før.
Etter en times tid, fikk Tassen prøve seg.



Etter litt virring i starten, gikk resten av seg sjøl. Stolt som en hane, var han.
Før han omhyggelig som alltid,  gravde ned klauven.


Så var det Tølle sin tur.
Han skjønte ikke helt hvorfor han skulle bry seg om "blod-skvettene", når han kunne kjenne den spennende lukta av klauven innunder buskeveksten midt på jordet.
😅

Skikkelig stas å være sporhund!
Det som overraska meg mest var ikke at han fant klauven, men hvor omstendelig han gravde den ned på lundehundvis etterpå.
Seinere på dagen fikk de gå enda ett spor hver, og da skjønte de med en gang hva de skulle gjøre.
De fikk hvert sitt spor dagen etter også, og slik var det meningen at det skulle fortsette,
 men...så kom snøen.


Nå dukka det opp igjen, dette bildet av Nalle, den stolteste av alle 💓
Jeg husker hvor umåtelig stolt han var da han poserte i vesten sin, foran damene på Solbu. Det dukker stadig opp gode minner om den gutten, og savnet er så sårt.



Tølle ga seg til å gnage i snøhaugen her om dagen, akkurat slik som Nalle brukte å gjøre. Han ville helst stå akkurat der, og tygge på de harde snøklumpene...
Nå har det snart gått ett år siden han ble borte.



Nå blomstrer blåveisen overalt, 
men det er ikke lengre helt den samme stasen som for ei uke siden.




Vårpengeurten er på sitt søteste akkurat nå.


Det dukka sannelig opp noen krokuser på plenen også.
Så jada, livet går jo sin skjeive gang.



Men formen har vært laber, og i helga tok jeg rett og slett en time out.
Jeg var deppa, kvalm og uvel, og trengte å ta det helt med ro, og prøve å samle meg litt.



Været var bedre enn på lang tid, det blåste nesten ikke engang. Så typisk.
Jeg tusla omkring med gutta boys, og prøvde å finne på noe morsomt for deres skyld.



Agility-trening 👍



Noen ganger skulle jeg ønske vi bodde nærmere der det skjer noe i regi av hundeklubben, eller andre aktiviteter.


De er ikke stor-forlangende, disse gutta her 😅


13. april 2015 - så  detta hadde vi også gjort før 😍



En annen utfordring, er å gå over hengebrua!



Tassen gikk att og fram så lett som bare det. 
Nalle var jo hans læremester engang for lenge siden.



Tølle var neimen ikke dårligere han - enda det var første gang!



Jeg trodde Tassen ville vente, men han fulgte heltemodig etter oss 😇



På mandag kom vinteren tilbake.



Det ble ikke all verden ut av snøfallet, men jeg hadde ikke forventa at Stripa ville være med på tur i snøslapset. En trofast og tapper katt 😻


Nå ser det ut til at Fillip har finni seg vel tilrette sammen med de tre andre.
Da får vi (Bjørn) en jobb å gjøre, men å bygge om inne hos dem. 
Det passer jo bra nå som han går hjemme og venter på telefon ang. coronavaksine..
😆

I dag har Tassen fått seg en skikkelig vask med en god shampo, men som man ser, har han veldig lite pels igjen nå.. Jeg håper så inderlig den vil komme tilbake, men det ser ikke akkurat så veldig lovende ut. Ellers er han i kjempeform - og han bekymrer seg ikke det grann om utseendet sitt.
I kveld sprada vi omkring i Flå, før vi besøkte mamma. 
Da fikk ho gi dem blåbær, og det var stor stas for alle sammen.



Etter en god time, mente de likevel vi har vært der lenge nok...

Slik går nå dagene.

Jeg og mange andre i Flå, ble testa for covid19 på lørdag, og alle prøvene var heldigvis negative. 
Så imorgen onsdag, tror jeg faktisk at vi skal finne på ett lite sprell 😉

2 kommentarer:

  1. Tror ikke det bare er deg som føler det slik. Jeg begynner å bli så lei og kjempeglad for at jeg har hunder. Ellers tror jeg det hadde blitt mye sitting og lite aktivitet. Men en får vel ha trua, bare det at noen ganger sitter den bitte litt langt inne...

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, hadde en ikke hatt hundene som fikk en opp å gå, kunne det vært skikkelig tungt noen ganger!

      Slett