Lundehund-tur på Store Nordmannslepa

Det var en tilfeldighet som førte Småtassene og meg ut på Store Nordmannslepa, 

men vi ville selvfølgelig bli med på fjelltur når Alejandra inviterte til det årlige lundehundtreffet i Uvdal.

Det var 20 lundehunder fra fjern og nær, som la ivei innover Imingfjell i ett fortreffelig vær lørdag den 23.8. De fleste tobeinte, deriblant jeg, hadde dratt på stillongsen denne dagen, for det hadde vært kaldt på morrakvisten. Sola fikk etter hvert skikkelig tak, og hadde det ikke vært for nordavind fra alle kanter, hadde det vært riktig så sommerlig i fjellheimen.

Kompis fra Ålesund var dagens eldste, og muligens den med lengst reisevei? 

Ikke det minste rart han var populær blant damene.

Men vi kommer ikke utenom mr.Nilsen heller.

 Som gladelig kjører 8 timer på en dag, for å treffe igjen gamle og nye lundehundvenner!

Det var godt å se ham igjen, og Tølle fikk æren av å ledsage den standhaftige østfoldingen.

Findus ville helst være der Talita fra Geilo var.

Drikkevann var ikke mangelvare, og vi begynte å se om etter en plass å sette oss ned med nista, allerede etter noen km.

Foto; Alejandra Garcia

Så slo vi oss rett ned der vi sto

Petter hadde lommene fulle, akkurat som før 

Kompis ville ikke være kompis nå heller, så alt var igrunn som før i tida 😂

Og Nilsen måtte selvfølgelig opp på den høgeste fjelltoppen før han var fornøyd 😅

Vi kunne fortsatt innover Nordmannslepa i det uendelige… men det var flatt, nesten til det kjedsommelige 

- så vi snudde og gikk den samme vegen tilbake igjen 

Mannen vart liten i det store landskapet! 

Mye kjekk norsk ungdom på Nordmannslepa denne dagen, sa Nilsen da han så bildet 😅

Tølle og Findus sørga for at Petter kom tomhendt tilbake til parkeringsplassen ved Sønstevatn ca.1060 moh

Vi tok en ørliten sightseeingtur åvom stavkirka før vi dro ned til Uvdal Camp, der resten av gjengen holdt til. De aller fleste på treffet, hadde kommet allerede på fredag og var innlosjerte på campinghytter.

Foto; Alejandra G.

Nytt av året, var at Ida arrangerte agilitytrening fredagskveld, men på lørdagskvelden var det pizza og hamburger som gjaldt. Veldig trivelig uteplass og serviceinnstilt vertskap på Uvdal Camp!

Håper virkelig jeg har sjans til å være der oppe hele helga neste gang.

Damene først 😅

Da alle hadde spist, var gode og mette - og hadde skravla lenge og vel,

 

da var det flere som begynte å lengte heim til senga si…

og Petter tenkte bare på Sulten som lå og venta og helt sikkert trodde at bestevennen hadde svikta ham for all tid…

Det brant lystig på bålet da vi pakka sammen og takka for en kjempetrivelig dag.

Snipp snapp snute, så var mine 3 turer til Numedal ute

…for i år, i alle fall 

Søndagstur til Uvdal stavkirke

Det var her i Uvdal stavkirke ho ble funnet, den unge jenta med den blå struthetta,

og som vekte min nysgjerrighet for vaid…

Ved utgraving under kirka i 1978, som en del av sikring av fundamentene, ble det gjort interessante arkeologiske funn av godt bevarte graver fra middelalderen.

Disse ga innblikk i folketro, gravskikker og gravklær, og tekstilene som ble funnet, er av de best bevarte fra norsk middelalder. Det ble dessuten funnet mynter og en rekke amuletter, såkalte pjotrposer, med magisk formål i folkemedisinen

https://www.historiskmuseum.no/utstillinger/NOREGR/struthette-uvdal.html

Det som står her, harmonerer ikke helt med det som står i boka om Vaid og på div. nettsteder,

men enhver får tolke det som en vil. 

Ett kapittel i denne boka, er viet gravfunnet i Uvdal. Det fortelles at ho ble gravlagt i siste halvdel av 1300-tallet, i det sydøstre hjørne av skipet, sammen med to barn og en annen ung kvinne. Fargeanalyser viser at hetten var blå, og vottene røde. Ho var ung, kanskje bare 17 år, og ca 170 cm.

Hetten som var farget med vaid, var laget av usedvanlig fint og tynt ullstoff. Ullkvaliteten antyder England som mulig opprinnelsesland. Den engelske ulla ble høyt verdsatt på kontinentet og det var vanlig at ull ble sendt til Italia for farging og annen bearbeiding. 

Norge hadde på denne tiden en utstrakt handel med andre europeiske land, og handelsmenn med skrepper var ofte å se i Numedal. Uvdal var nesten som ett knutepunkt å regne. Her gikk flere av ferdselsveiene over vidda mellom Østlandet og Vestlandet. Store Nordmannslepa var en av dem. 

På bakgrunn av alt dette, konkluderes det med at kvinnen med den blå hetta tilhørte en familie med relativ høy sosial status i lokalmiljøet.

Lite er tilbake av middelalderens inventar, bortsett fra den store, grove døpefonten i tre.

Stavkirka er fremdeles i bruk ved høytidelige anledninger sommerstid.

Bjørn og jeg er ikke akkurat trofaste kirkegjengere, men han ble frista til å prøvesitte de gamle kirkebenkene. Han slo seg ned nesten fremst på kvinnesida, men godt satt han ikke. Det har heller aldri vært meningen, da kunne man jo falle i søvn under de timeslange messene på ett uforståelig språk…

Kirkebenkene er trolig fra 1600-tallet, den opprinnelige dekoren skimtes stedvis gjennom den grønne overmalingen fra tiden rundt 1800, står det å lese. Hver familie hadde sin benk, alt etter stand og hvor store bidrag de ga til kirke og prest.

Prekestolen var ualminnelig vakker og presten holdt sikkert ett strengt og våkent øye med sine undersåtter.

Den hadde fått sin ansiktsløftning på 1600-tallet, av en frimodig maler som antagelig ikke var særlig skolert i bibelhistorien. Det vitner de fire evangelistene om.

Som om ikke presten var skremmende nok, syns jeg disse hodemaskene med store øyne, som hvilte øverste på stavene på hver side av koråpningem, var fryktinngytende nok i tussmørket.

 Her var det ikke drager, men smådjevler(?) som på snedig vis fletta inn noe av den gamle, norrøne religionen?

Om en likevel skulle være i fare for å sovne, var det mye å se på

«Fargesprakende ranker og blomster skyter greiner og knopper i de fleste retninger og fasonger. Vinduer i ulik størrelse og høyde gir spill av lys og skygge, som ytterligere løser opp inntrykket av kirkerommets bygningsmessige struktur.

 Knapt en vinkel er rett, få om noen flater er fortsatt i lodd og vater»

Sitat fra Store norske leksikon 

Så utrolig vakker! 

…på tross av sin litt dystre stemning,  som jeg syns alle kirker gir 😅

«Her er icke andet een Guds hus og her er Himmelens port»

Altertavla viser Nattverden, og baldakinen viser Syndefallet…

Ett skjelett som holder ett timeglass ga kirkegjengere og prest ett viktig budskap;

«Den rettferdige er og trøstig i sin død»

Bildet mitt av inngangsportalen ble ikke fint, men ta for Guds skyld en titt her i Store Norske leksikon 😉

Siden Småtassene var med på tur, tok vi oss en runde rundt på bygdetunet også.

De fikk ikke være med inn i bygningene, så mens Bjørn titta innom noen hus, gikk vi opp til setra.

Og så bytta vi på 😉

Det var bare det, at vi kunne ikke gå inn husa. 

Nå var dette den siste åpningsdagen, så det kan jo hende det er mer aktivitet her i sommersesongen.

At vi gikk på epleslang, var det ingen som så.

Jeg vil anbefale å ta en titt på hjemmesiden til Uvdal Bygdetun. En får så mye bedre inntrykk av den fine plassen, og bygdetunet er vel verdt ett besøk - i åpningstida!

Tenk at vi endelig greide å leike skikkelige turister 🤗

Den blå basillen

Jeg var så heldig å få være med på plantefarge-kurs hos Skogens Gull, en søndag for ett par uker siden.

Hege tok hjertelig imot oss, og satte meg og fire andre langveisfarende damer, nesten umiddelbart i arbeid. Vi var ikke vonde å be.

 

Vaid - Isatis tinctoria 

Heges Vaid vokste nærmest vilt og hemningsløst i ly av noen høge jordskokker. 

De ga foruten ly - litt skygge, og de høge jordskokkene lokka til seg insekter, både de nyttige og unyttige. 

Smart samspill

Store kjeler ble satt på kok, mens vi tok oss en kaffekopp og gjennomgikk dagens teoriundervisning.

Og vi fikk en titt inn i den spennende hagen!

INDIKAN - INDOXYL - INDIGOTIN 

Jeg har farga med vaid før og fått blått garn ved hjelp av Heges bok Garnmagi.

Men nå fikk vi oppskriftene inn med teskje og det var jammen litt av hvert å lære.

Nå har jeg ikke tenkt å røpe alle hemmelighetene her, men jeg kan i hvert fall si som så, 

at det er viktig at suppa er klar og at ph’en er riktig.

Hos Hege vokste som sagt vaid nesten overalt.

Nå gleder jeg meg til vaiden min har vokst opp igjen, slik at jeg forhåpentligvis kan farge en gang til før vinteren kommer

Vi farga med bleika og ubleika ullgarn, med grått garn og kvitt garn, med bomull, superwash og med silke. 

Vi fikk eksperimentere med både isfarging og saltfarging.

Og jeg fikk prøve å lage vaidballer!

(Hender og negler var blålige i over ei uke etterpå 😅)

Vaidblad ble knust og knadd slik at klorofyllet ble pressa ut, og tilslutt lot bladene seg forme til en ball. Den skulle vært på størrelse med en appelsin, men min ble som en klementin.. 

så skulle ballen lufttørkes langsomt, over flere uker. 

Dette var den tradisjonelle metoden for å lagre vaid på, praktisk for kjøp og salg 

Vi fikk også ett innblikk i hvordan man utvinner fargestoffet indigo av vaid. Vaid ble regnet som den eneste europeiske planten som ga blåfarge, og den var og er en eksklusiv og ettertrakta handelsvare. Denne blåfargen ble bla. brukt i det svenske flagget, og i de blå Karolineruniformene fra 1700-tallet. Mens andre plantefarger blekner og nesten forsvinner, kan man fremdeles se den blå fargen på eldgamle tekstiler. 

100 g vaidpulver koster i dag ca 800,-

Flittige damer med vann og vaid i bøtter og spann 

Vi hadde alle med oss garn, som vi farga i restbad etter restbad - dvs etter at det første badet ble brukt til å ta fargeprøver, til det ikke var mer farge igjen i fargebada.

Slik ble mine tre hesper med kjøpegarn, og den lysblå er hjemmespunnet sau/angora

Tusen takk, Hege!

Dette var en utrolig morsom, spennende og lærerik skoledag!

Jeg anbefaler alle som leiker seg med plantefarging, å unne seg ett kurs

Fargeprøvene fikk vi tilsendt ei ukes tid seinere, og da gjensto bare jobben med å tvinne garnet, sortere og merke hver eneste en. Det var veldig kjekt å ha noen videosnutter til hjelp for å friske opp hukommelsen.

Øverst; vaidfrø ull, frø superwash, isfarg sw, vaid ull m alun, vaid u.alun

De tre siste er bleika ull; frø, vaidblad, vaid

Vanlig plantefarging VAIDBLADER

 Øverst; 2.bad u.alun, 2.bad m.alun, 1.bad m.alun, 1.bad u.alun, sw 2.bad, sw 1.bad

Så er det plantefarget med forskjellig beis, den øverste husker jeg ikke, så er det Tinn, jern og kobber

Nydelig og harmonisk fargepalett 😍