På torsdag fikk jeg meg en tur som seint vil gå i glemmeboka - om den noensinne gjør det.
Jeg kjørte inn i Liamarka og parkerte nær Kråkehaugen, og begynte å gå derfra.
Klokka var ikke mer enn 11, sekken var full og jeg hadde hele dagen til rådighet.
Det skulle komme godt med.
Først gikk vi, Småtassene og jeg altså, gjennom en falleferdig setervoll.
Det må ha vært ett flott fjøs der en gang i tida, men nå står det mest til fare for folk og fe.
Vi tok deretter stien som går over ett lite fjell som jeg ikke vet navnet på
Stien står ikke på kartet, men jeg har gått her flere ganger før. I kløfta mellom to topper, ligger ei slik steinrøys som jeg lurer på om kan ha vært ei fangstgrav, eller om den er danna av helt naturlige årsaker.
Litt lengre ned i dalen, vokser det masse blåbær, også slike sure som trollkjerringer har pissa på.
Jeg tok meg noen munnfuller av de svarte blåbæra åkkesom, men Småtassene ville ikke smake.
Så kom vi ned til Juvvollan.
Myrområdet var temmelig fuktig, men jeg måtte unne meg en liten runde der inne likevel.
Det er så fint der.
Og allerede her føles det som om man er langt unna folkeskikken.
En kan jo undre seg over hvor modige de var, budeiene som engang holdt til her inne,
så langt inni ødemarken
Det skal ha gått en kløvveg ned Buvassjuvet i hine, hårde dager., og det var forlokkende å prøve…
Etter å ha sett meg litt omkring, oppdaga jeg faktisk ett blått merke på en stein.
Feselskaret og Bringen ligger rett på andre siden av Buvassjuvet, og sjøl om det såg temmelig ufremkommelig ut ved første øyekast -
Var det en utrolig fin sti som svingte seg ned i det stupbratte juvet!
Gammelskogen var frodig og flott!
Full av store og små vekster, dette tror jeg må være vasskjuke. Den er vel ikke så uvanlig i granskogen, men den vokser bare på gamle grantrær
Vi kom over masse piggsopp også. Her i den mørke skogen har der vært fuktig nok, selv om sommeren har vært altfor tørr.
Vi koste oss nedover, og det var ikke så bratt som jeg hadde trodd.
Stien var tydelig, og her og der var det merka med både rødt og blått.
Eventyrskog 💚
Gamle maurtuer, store som hus…
Jeg gikk en runde rundt noen av dem, i tilfelle det skulle bo noen der.
Brått var vi nede ved Strøselva. Elva var mest som en liten bekk, så vi kom oss lett over på den andre sida.
Vi fortsatte rett opp, og kom snart på de første steinrøysene ved Nysetre.
Det er noen år siden sist jeg var her, så nye bilder måtte tas. Det har vel heller aldri vært en så fotogen hund her før, vil jeg tro
Dette var også engang ei Bergheim-seter.
Det er jo nesten ikke til å fatte at de skulle holde til så langt inne i Vassfaret
Det kan virke som om det har stått ett stort fjøs og ei liten seterbu. Og steinrøysene sier jo sitt om slitet for å rydde seg en plass langt inni granskogen.
Det var nok frodig og godt for beitedyr her etter hvert. Men det var vel ikke uvanlig at bamsen tok en sau eller to heller.
Sagnet sier at den fredløse karen som holdt til i Bringenhøla (Mortenshøla), blei veldig så godvenns med budeia her på Nysetre, og at de måtte gifte seg etter hvert. Han skal ha vært en driftig bonde, og på garden han rydda seg på Bergheim, står det en låve den dag i dag.
Da jeg var på Skrukkefyllhaugen i slutten av juli, kom jeg i prat med en som hadde studert gamle kart.
Han hadde blitt nysgjerrig på dette med at det fanns ei Nyseter - da måtte det finnes ei gammalseter også? Jeg kunne ikke huske å ha lest eller hørt noe om det, men det var jo logisk konklusjon
Han hadde finni Gamlevollen på kartet, og så hadde han satt seg fore å se om det var mulig å finne tufter etter den. Dette var spennende.
Og tro det eller ei, men ett par uker seinere, etter godt detektivarbeid i forkant, og med Indiana Jones på saken 😅 - fant han den!
Det var selvfølgelig det som var mitt mål for denne dagen.
Fra Nysetre kunne vi ane en gammel sti nedover, delvis dyretråkk, men jeg vil tro dette var den opprinnelige stien ned gjennom Strøslia.
Det var fint å gå der inni skogen, tørt og fint. Stien på kartet ligger nærmere elva, og der har jeg sliti meg fram i myrområdene før…
I følge Bergheim-kartet (tenk at Gamlevollen faktisk sto avmerka der, og at jeg hadde oversett det!) skulle Gamlevollen ligge på oversida av ei myr, ganske nær inntil Bringen
Jeg fant myra.
Området ble finkjemma før jeg innså at noe måtte være feil.
Verken skog eller terreng tilsa at det kunne ha vært ei seter der, selv om det var skrekkelig lenge siden….
Det var mye fint å se, det var ikke det - og sauebjeller hørtes hele tida, så det var ganske stemningsfullt,
selv om jeg begynte å bli litt frustrert….
Vi bevegde oss nedover myra.
Benkadn ligger på den ene sida av Buvassdalen.
Bringen på den andre. Det er ekte villmark der inne.
Og så får jeg følelsen av at nå er jeg på rett spor.
Og så får jeg altså øye på noe ved en liten forhøyning i terrenget.
Her er det anderledes skogbunn, annen vegetasjon.
Det er Gamlevollen!
Juvvollan og Nysetre ligger langt inni ødemarken, men Gamlevollen ligger enda mer øde og ensomt til.
Og på denne setra satt det vel også ei budeie aleine, kanskje med ansvaret for både ungeflokk og buskap
Det er nesten ufattelig.
kanskje ikke så rart at det kom ei ny seter..sjøl om det kan ha vært flere grunner til det.
Tenk å kunne gå 200-300 år tilbake i tid - ei liten stund.
Jeg tror dette må ha vært dørhella.
Jeg veit ikke hva Findus leita etter, men han var veldig ivrig 😅
Litt lengre ned, var det også rester etter noe, ett fjøs kanskje.
Jeg lurer på hvor lenge det er siden det sto noe her.
Det er rart med det, men det er nesten lettere å lese ut av landskapet at det har vært seterdrift her, i forhold til oppe ved Nysetre. Kanskje det er fordi sauen trekker hit og beiter den dag i dag, siden det er litt mer ulendt lengre opp? Men ett eller annet har gjort at Gamlevollen gikk ut av bruk før Nysetre ble satt opp. Kanskje begge to har vært i drift samtidig også for den saks skyld, men jeg har aldri hørt tale om den før.
Uansett var det veldig moro å finne tuftene etter Gamlevollen.
I boka Gards og Slektshistorie for Nes i Hallingdal, Bergs og Lifjerdingen, kan jeg lese at Gamlevollen skal ha tilhørt Langaker. «..Siggeset var myljoseter, men den ble solgt til Torgerhus. Så var det langseter i Bødalen, men den ble solgt til Toregarden Berg. Og Vassfarsetrene var eine Juvvollan, men den ble bytta bort til nedre Berg, seinere nedlagt. …I 1865 var det to setrer; Bergsbødalen og Siggeset. Så var det en tilkjøpt seter i Vassfaret, Gamlevollen (da slåttevoll)».
Jeg blar framover i boka og leser så øyet blir stort og vått
«….de opphavelege setrene til Torgerhus er solgt fra. Det var heimseter på Lauvåsen. Myljoseter på Fjølaset…Og Vassfarseter var Gamlevollen og Nysetre i Buvassjuvet. I 1865 var det to setre. Lauvåsen og Fjølabu. Og så var det ei seter til med grasing.»
Vi hørte sauebjellene rundt oss hele tida, men sauene viste seg sjelden fram. Vi fikk bare ett glimt av skvetne dyr innimellom.
Det var her rundt Bringen det skal ha vært mest bjørn i gamle dager.
Denne sommeren har ingen sett eller hørt noe til ett eneste streifdyr, engang.
Kanskje neste prosjekt blir å finne gamle bjørnehi?
Da vi kom opp til Nysetre igjen, måtte jeg bestemme meg for om jeg ville gå opp Buvassjuvet eller ta runden om Strøsli. Klokka var enda ikke 16, så jeg hadde god tid og godt vær fremdeles.
Det ble til at vi gikk oppover myrene langs elva.
Av en eller anna grunn fant jeg ikke stien videre, så det blei tungt å gå,
men dette er vel det nærmeste paradis jeg noensinne kommer,
så det var bare å nyte hvert steg.
Jeg burde la bildene tale for seg…
Kan hende jeg husker feil, og at det er her stien går - jeg har i hvert fall gått her før.
Nyseternatten
Når en kommer opp og elva roer seg, blir stien veldig tydelig.
Så dukker Strøslisetre opp.
De mest avsidesliggende setrene i Vassfaret nå tildags, tilhører Liodden-gårder, men de var opprinnelig Vassfarseter til nedre/søre Berg på Bergheim.
Her er det helt ubeskrivelig vakkert.
Så stille og fredelig
Nå var det på tide med ei skikkelig kvil, og Småtassene var ikke vonde å be.
Vi la oss godt tilrette så fort nista var spist .
Den ligger fint til, nabosetra også - og stien går rett forbi der.
Budeiene som satt på setrene her, kunne i det minste se over til hverandre.
Vi tok «snarveien» ned mot vatnet.
men jeg var ikke ferdig med å beundre de idylliske Strøslisetrene
Strøslivatn.
Vi rota litt med stien da vi gikk opp til Saulia også, men vi kom oss opp på ett vis.
Da vi kom innpå hovedstien, måtte vi bortom tuftene til den setera også. Vi måtte få med oss det som var av kulturhistorie liksom. Det finns bilde av fjøset på Saulie i den før omtalte bok, men det var krasafarent allerede på 1930 tallet.
Deretter gikk vi nesten strake vegen tilbake
Det var ikke ett menneske å se på hele turen, men her hadde det tydeligvis gått noen tidligere på dagen. Det var Findus og Tølle brennsikre på, så ingen av dem satte på Lundehundbremsen da vi nærma oss sivilisasjonen…
Kråkehaugen
Tilbake til start etter 7-8 timer på loffen.
Dette er hva jeg kaller en god Vassfar-tur ❤️
