På tirsdag fant jeg fram kartet,
og bestemte meg for å prøve å finne ei seter som skal ligge innunder Liafjellet.
Kartet kaller dette for sti, jeg kaller det vei.
Plutselig, etter ett par km, stemte ikke kartet med veien lengre.
Vi hadde gått for langt i egne tanker.
Men å finne stien videre, skulle ikke bli lett!
Jeg brukte som vanlig TopoGPS, så vi prøvde oss på en snarvei rett opp for å finne igjen stien.
Terrenget var mye brattere enn kartet tilsa, så alt var litt merkelig.
Først da vi kom opp til ett myrdrag, stemte det slik jeg mente det skulle 😅
Det var egentlig altfor varmt til å rote på slik i skogen som vi hadde gjort,
noe Tølle og Findus ga tydelig uttrykk for...
Stakkars gutter som må finne seg i så mye rart.
Herfra var stien tidvis ganske tydelig, og det ble mye morsommere
Vi kunne såvidt skimte Liabergvatnet der huldra bor, så vi holdt oss i på god avstand.
Stien hadde vel knapt blitt brukt de siste 100 år, men her og der så vi tydelig spor etter gammal seterveg.
Og til slutt fikk vi øye på noe bak trærne...
Halleluja Mutter’n!
Vi er ved veiens ende!
Øverst oppå den bratte vollen lå Liaberg.
Tjærebredde tømmervegger gløda i sola, og det dufta av nyslått grass!
Vollen var stor og bratt, en grønn og frodig oase mellom mørke, høge grantrær.
Fjøset var borte, og Tyrihjelmen vokste mellom stein og kratt.
Det greske navnet på Tyrihjelm betyr ulvemord, leser jeg på Wikipedia.
Planta ble brukt til å forgifte åte som vart lagt ut til ulven. Den ble kalt Nordens arsenikk, trulig fordi den ble brukt til å ta livet av mer enn ulv.
Dette føltes som var ett ganske spesielt og ensomt sted, men vi slo oss ned for ei lita stund og smakte på nista. Jeg var fornøyd med å ha tatt med mat både til hundene og meg sjøl.
For sjølve målet var ikke nådd, og jeg visste vi hadde bratte bakker i vente.
Stien opp til Liavatnet var riktignok bratt, men den var godt brukt og vi hadde ingen problem med å ta oss fram der.
Litt lengre frampå odden var det fint å sitte.
Her var det bålplass og steiner til å sitte på. Bedre kunne det vel ikke bli.
Ett blikk tilbake mot båthuset. Dunkelt, og ett godt bilde på stemningen min, egentlig.
Jeg hadde følt på ett slags vemod hele dagen.
Vi fulgte stien langs vannkanten, den var godt brukt av fiskere, antar jeg.
Og dette var antagelig den enkleste ankomstvei til Liaberg fra Heimstølen, det sier litt om hvor avsides setra lå. Om en da ikke bruker båt over vatnet, da sparer en kanskje en km eller to.
Til slutt kunne vi se over der vi satt i fjor - og like etterpå møtte vi på den samme stien.
Sola skinte ikke mer da vi kom opp gjennom skogen.
Varden på Liafjell lå foran oss.
Etterhvert som vi nærma oss,
kjente jeg så innmari godt at jeg hadde en hund for lite.
Vi snudde og begynte å gå tilbake.
Det blåste surt 1028 moh, og utsikten var som den ofte er på en slik ensom topp -
med skog, blinkende små vann og blånende fjell på alle kanter.
Det som er litt spesielt på Liafjell, er all den fine kvitmosen. Røsslyngen blomstra og småtassene spiste krekling så safta spruta. Vi skulle gjerne hatt sol her oppe.
Vi gikk ned i krongleskogen og opp på nærmeste lille topp.
Der lå den vesle varden som jeg måtte se igjen.
I mitt sinn er det Tassens fjelltopp.
Det var der han sto på en av de siste turene våre. Han sto og sto.
Tok noen små steppetrinn og snudde seg litt og litt. Han forsikra seg om at jeg tok mange bilder,
før jeg tilslutt greide å lokke ham med meg videre…
Skulle så inderlig gjerne hatt ham med meg videre denne gangen også.
Triste tanker fulgte meg da jeg fortsatte på snarveien framover.
Dette hadde vært en slik tur jeg måtte ta.
Det gikk litt tregt, Tølle og Findus mente jeg trengte ett nytt bilde av de to.
Nye minner om ett spesielt sted.
Vi gikk framover og rett på stien, og det ble faktisk en skikkelig snarvei for en gangs skyld.
Vi gikk fort forbi Liaberg.
Sammen med mine gode hjelpere, prøvde vi å konsentrere oss om å følge stien på tilbaketuren
Det gikk helt fint fram til myra.
Men ett eller annet sted, forsvant stien for oss og det var umulig å finne den siste delen.
Det gikk overraskende greit å følge bekken, så om jeg skal opp her en gang til, vet jeg hvor vi bør gå.
Herfra gikk fort nedover med oss 😎
Sola kom fram igjen, og jeg ble lett til sinns
Jeg la tilogmed merke til noen blomster jeg hadde oversett på veien opp.
Jeg hadde ikke sett slike før, men ifølge artsorakelet heter den Jåblom og er ganske vanlig
Snipp snapp snute, etter ei snau mil var vi ute.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar