Oppatt att

Dagen etter, på den nest siste dagen i oktober, var SmåTassene og jeg på samme sted igjen…

Denne gangen fordi Hanne hadde mista hansken sin dagen før, 

og jeg var sikker på at sporhundene mine ville greie å spore den opp.

Det var samme slags vær, men vi var litt tidligere ute. 

Det var veldig kjekt å ha en grunn for å gå oppatt att

Sola skinte på toppene, men i Brennerpasset kommer den aldri til, tror jeg…

Det er ikke fullt så mørkt og skummelt i virkeligheten! 

Kjettingen hass Erik som sitter fast i fjellveggen, 

har sikkert vært brukt på grinda som ligger lengre nedi vegen

Og ljåen hang der bare som ett bevis på at gjengen som har fått i oppdrag av kommuna å vedlike Tangovegen, er godt i gang med vedlikeholdet

Vi fant ikke hansken, men siden det var så fint vær, var det en skam å snu. 

Vi tenkte at vi burde fortsette turen oppover.

Noen steder sto småskogen tett, men vegen er nesten i for god stand når en kommer lengre oppi åsen. Sist jeg var oppi her, for fire år siden var det visst, var den ikke så velholdt

 Den merkelige sville-brua som ligger over bekken, er vel tenkt benytta til tynge kjøretøy enn hest og kjerre, men det er ingen synlige spor etter tømmerhogst her oppe. Heldigvis.

Det er veldig idyllisk her. 

Vi kunne gjerne slått leir her ved bålplassen. Men så var det det da, at det var her vi snudde sist vi var her - og nå hadde vi anledning til å gå over bekken og helt fram til Sørstølen.

Det kunne ikke være lange stubben igjen. 

...og plutselig var vi framme på Sørstølen.

Her har det vært flere store, fine setervoller, men nå gror de igjen. Granskogen står tett innpå husa.

En av setrene, tilhørte Erik Tango - men jeg vet ikke hvem

Tenke seg til hvilken liv og røre det var her en gang i tida, med bjelleklang, breking og rauting,

barnelatter og gråt...

 Da røyken steg opp fra pipene og hele Sørstølen yra av liv, og det var sommer.

Det er ingen som sliter dørstokken lengre. 

Det er jo litt trist!

Nå er dagene korte og sola var i ferd med å gå ned. 

Vi måtte vende snuttene nedover igjen.

Vi kom oss tørrskodde over bekken enda en gang. Den renner så stille her oppe,

 før den kaster seg utfor...

Mens vi går veien ned, forfølger den oss og høres nesten ut som en stor foss. 

Den går i ville kast, djupt nedi bekkedalen.

Vi fant ikke hansken på tilbaketuren heller, 

men vi fikk oss en god latter da det gikk opp for meg at Hanne hadde finni den nederst i sekken sin. 

Ho hadde prøvd å fortelle meg det før jeg gikk på tur, men den meldingen hadde jeg glatt oversett.

Jaja, så var det ikke sporhundene mine det var noe feil med 😅

Jeg plukka med meg enda noen piggsopper, for jeg reiste på bygdaheimen og tok en kaffekopp hos mamma.

Det hadde vært en fin dag, dette også.

Langs Tango-vegen

Det var tirsdag den 29. oktober...

...at jeg sendte ei melding til Hanne på formiddagen, og lurte på om ho hadde tid og lyst til bli med på tur. Ho var ikke vond å be. 15 min seinere var Hanne og Vesla klare 😅

Jeg hadde snakka om at vi måtte gå Tangovegen sammen.

Den er steinete, Tangovegen og full av Kråkesølv. 

Men det er helt utrolig at den er rydda av en mann, kun med håndkraft, hest og enkle hjelpemidler. 

Erik Tango må ha hatt ett ufattelig pågangsmot!

At noen kunne finne på, og i det hele tatt tro det var mulig å bygge en vei gjennom den bratte, smale kløfta, er for meg en stor gåte.

Enda mer imponerende blir det når en vet at han hadde bare ei hånd til å hjelpe seg med.

  Det gjør bragden minst dobbelt så stor.

Noen partier ser nesten litt skumle ut den dag i dag. 

Men vegen er rydda, og folk og fe kan gå trygt opp til Sørstølen.

Vi nøyde oss med å følge en smalere sti opp på berget

Der slo vi oss ned og åpna sekken 

Her er det fint å sitte og nyte utsikten utover Flå, om man vil

 Langt der nede ligger gården Tango, eller Tangene som det heter «på fint».

Der ble han sikkert født, den godeste Erik Tango. Ettersom jeg har finni ut, var han født i 1902 og yngst i søskenflokken på opprinnelig fem.  Den ene av søstrene døde før han var født, og ei annen da han var tre. Han levde sammen med søstera Margit, til de begge var gamle og «mette av dage».  

Han solgte gården da han forsto at arbeidet med å drive gård ikke lenger kunne utføres med ei hand, hest og kjerre, og ei krokete gammel søster. 

Erik døde i januar 1986, Margit født i 1894, døde i april året etter ham. 

Det gjorde godt å sitte der og kjenne på varmen fra solstrålene

 Vesla kosa seg veldig!

Litt rart å se på kartet og innse at vi bare hadde gått ett par km,

 men da sola gikk ned, blei det kjølig, og vi bestemte oss for å gå ned igjen.

Den gamle grinda har sett bedre dager, men den gjør seg på bildet.

Det er veldig spesielt å gå her.

Vesla og SmåTassene trava lykkelig nedover mellom store mosegrodde steiner 

og gammal kronglete skog 

Mens vi gikk der og skravla og studerte omgivelsene både høgt og lavt, 

Ble vi plutselig oppmerksomme på noe ekstra gult mellom vissent og fargerikt lauv.

Da måtte vi bare slenge fra oss sekken, og ta i bruk både lommer og bæsjeposer for å få med oss piggsoppene. Det er rart med det, når en først finner en, finner en gjerne mange.

Det var skromle-mørkt da vi sto nede ved Kvie igjen, og glante opp i fjellsida der vi hadde vært. 

Slik kan det altså gå, på en  absoluttingentingdag, som Hanne sa  🤗