Surtind rundt

 

NATTE FROST

Sola steg sakte opp over grantoppene. 

Det skulle bli enda en strålende fin dag! 

Bjørn ankom Orrebu til avtalt tid, og så kjørte vi til Søbekkseter. Jeg var litt bekymra for vått terreng, men jeg hadde studert kartet og sett meg ut ei ny rute til fjells, som jeg trodde ville være bra. 

Det var lørdag og det sto mange biler på parkeringen. Den eneste bekymringen som gjensto, var om det ville bli for mye folk rundt oss på en slik fin dag.

Vi gikk forbi de gamle setrene og fant stien til Mathaugen i enden av veien.

Velkommen hit, sa trøllet!

Først gikk vi gjennom en fin og kronglete fjellskog 

Så førte stien oss opp på en fjellrygg 

- og da blei det utsikt til alle kanter! Og Tølle besteg enda en varde 😆

Vi fulgte ryggen både opp og ned, passerte ett stikryss og kom til ett idyllisk, lite tjern. 

Da smakte det godt med «frokost!

Stien var ikke hardtråkka, men den var lett å følge, og det var fint å gå.

Her var det utsikt ned på Rennsjøen, der har vi gått på ski om vinteren, og vi kjente oss igjen 

Det gikk heldigvis greit å krysse bekken ved Flåtavatnet.

Det var ikke særlig med høstfarger her. Synd med den rustsoppen på bjørka, men men.

 Himmelen hadde ihvertfall rett farge!

Da vi kom til neste stikryss, var jeg på gamle trakter. Da måtte vi ta en avstikker opp på den rare toppen  som jeg hadde vært på tidligere i sommer. 

Her følte jeg meg umiddelbart hjemme 

Bjørn  var enig i at det var ei fin hule, men han lot seg slettes ikke lokke med inn 

Rundturen fortsatte. Stien var merka med sjarmerende og 

enkle skilt. 

Flåtåvatnet i det fjerne

Det var tørt og fint på stien.

Nede på odden i Skjennungvatnet hadde noen slått leir. Bålrøyken lukta godt lang vei! 

Stien var merka med små varder framover mot Surtind, og vi kunne skimte mange folk på toppen. 

Folkeskye som vi er, slo vi oss ned i ei passende stor steinur, og fant fram matpakkene våre igjen.  Der satt vi og kosa oss, mens vi venta på at det skulle bli folketomt der oppe.

Da alle hadde forlatt toppen, ble det vår tur 😅

Surtind,  1094 moh. 

Surtind-selfie 😎

Etter å ha speida omkring i alle himmelretninger, fortsatte vi på turen ned fra Surtind på motsatt side. 

Rypebær-lyngen pryda fjellet med sine knallrøde blad både her og der. 

Spennende steinformasjoner liver opp i ett ganske flatt Hedalsfjell 

Området er dekket av hundrevis av store og små himmelblå fjellvatn. 

Og de spesielle, lett gjenkjennelige Trevatna, da. 

Høstfarger på Svartvikfjellet

I Busuvatn skal det være bra med fisk, røye tilogmed 😉

Jeg som hadde trodd vi kom til å bli blaute på beina i løpet av turen, tok feil.

Stien snirkler seg så fint fram på fjellgrunn mellom de fargerike myrputtene 

Jeg kan ikke forstå meg på folk som greier å la være å ta bilder i slike omgivelser 😅

- om det nå er for å minnes bedre - eller å dra ut tida litt...

Det kan se ut som om noen har slengt svære steiner omkring i fullt sinne her, 

de ligger hulter-i-bulter, som mamma bruker å si. 

Jeg har hørt historier om jutuler fra Valdres og Hallingdal og det skal ikke forundre med om det sto ett slag eller to her...

Utsikt til Hellsenningen 842 moh. Der ligger det store hyttefelt på begge sider av vatnet

Jammen sto det - mot normalt - mange biler på parkeringen da vi kom tilbake også!

Men vi var fornøyde med turen 😎 og planen om en ny tur dagen etter, var allerede lagt