Små-Tassene og jeg: Turufjellkoia

Vi la i vei med freidig mot som alltid.

Vi var sååå optimistiske da vi skulle finne igjen den gamle vegen opp til Turufjellkoia.

Så ble det bare rot fra begynnelse og nesten helt til slutt 😅

Vi kom for lavt ut og greide ikke å finne vegen,

men trøsta oss med at vi i det minste begynte å få utsikt

Plutselig lå vegen der foran oss, og vi ble så letta.

Det var knusktørt og varmt i glissen furuskog, men vegen var tydelig oppover berget der det var steinmur.

Det var altfor varmt for småtassene. De merka knapt vinden så lavt nedi lyngen.

Det gikk greit så lenge vi hadde en slags veg å følge, og Tølle gikk fremst og var sikker i sin sak.

Men «vegen» hadde en tendens til å forsvinne i lyngen uten at vi merka det…

Vi vingla ganske lenge før vi fant den igjen, og når vi endelig fant den, førte den oss altfor langt i feil retning!

Vi skjønte det egentlig før vi kom til Koksumbekken. Bekken var så og si helt tørr. Vi hadde heldigvis vært forutseende nok til å fylle opp vannflaskene våre med friskt og reint Bergheim-vatn før vi la ut på denne turen.

Vegen fortsatte altså på den andre sida bekken, og hadde vi fulgt den, hadde vi antagelig kommet omtrent dit Lillian og jeg var på tur tidligere i vår.

Men vi snudde.

De bratte svaberga var også helt tørre, og det var jo egentlig bra for oss - da var det ihvertfall ikke glatt.

Da vi fant igjen stien denne gangen, måtte vi ta oss ei pause i skyggen.

Småtassene var lei av vinglinga vår og vi trengte å kjøle oss ned i skyggen alle sammen. Herfra var vi sikre på at resten ville gå greit, og det var en god følelse

Det var skikkelig fin veg videre oppover - men vi savna virkelig ett vindpust!

God utsikt ned på Roppemoen herfra!

Vi unnte oss enda ei lita pause i skyggen, da vi fant igjen berghylla der de gamle flaskene lå lagra.

Da hadde ikke Småtassene lyst til å gå videre..

Men noen meter lengre opp, dukka endelig Turufjellkoia opp 💚

Da var det fire fornøyde travere som endelig kunne slå seg til ro.

Koia var akkurat som sist.

Kaffekjelen og steikepanna hang ute på veggen

Stallen sto fremdeles sånn halvt om halvt oppreist.

Det er nok ingen som har planer om å bruke denne plassen mer.

Det er lagt ned mye arbeid i bekken, med både steinmur og tømmerstokker. Vi forsto oss ikke helt på hva det hadde vært. Det var såvidt at det sildra litt der, men vannet smakte ikke godt

Målet med dagens utflukt var nådd, og alle fikk ro i sjela.

De firbeinte tok seg en velfortjent blund.

Mette og uthvilte, og nok en gang fulle av optimisme og selvtilfredshet - la vi i vei nedover igjen.

Vi fant igjen flere spor fra gamle dager, som vi ikke hadde sett på veg oppover 😅

Her og der mista vi stien. Men vi hadde øynene på stilk og nå la vi merke til ett markert veikryss, så vi unngikk elegant å havne i Koksumbekken igjen.