Turufjellkoia og Suluvasshytta

HJEMME-PÅSKE 💛

Jeg har hatt ei helt fantastisk fri-uke!
Været har jo variert, men jeg føler at jeg endelig er igang med turlivet igjen. Nalle er fornøyd med småturer i Bergheimkroken, og slår seg til ro med det
- mens Tølle er stor nok nå til å bli med på "normale" dagsturer.



Hadde Tølle vært litt eldre, og hadde vinden dempa seg littegrann - hadde skiløypene på fjellet vært en soleklar vinner denne påska - nå som man for engangs skyld hadde hatt skiløypene nesten helt for seg sjøl og all ting. Vi har aldri likt oss der det er folksomt, vi.
På mandag blåste det "som vanlig", så vi blei enige om å ta en skogstur,
Evjuvegen f.eks!  Jeg hadde råflaks, dieselprisen på Esso i Flå var enda lavere enn dagen før - det er lenge siden den har vært på bare 12+, og tanken ble fylt helt full. Jeg slo meg riktig så løs, spanderte årets første is på gubben, tilogmed.

Da vi kom til Gulsvik, så vi fort at det var altfor masse snø oppi Sørbygda. Det var umulig å gå Evjuvegen til fots. Utur.

Men jeg hadde tilfeldigvis oppdaga en annen sti og en▲ på kartet, og det kunne kanskje passe bedre å prøve lykke der?
Det var nok en mening med alt 😉

Vi parkerte ved bommen på Roppe, og la ivei. Vi anså muligheten for å treffe på folk i dette strøket, som svinnende liten.

Da vi hadde fulgt vegstumpen til endes, og begynt så smått og leite etter stien,
blei vi derfor temmelig overraska over å treffe på en finsk lapphund, en eurasier, og kjentfolk - oppi ett gammalt hogstfelt!
Vi hadde en koselig prat, før de gikk nedover og vi gikk oppover.



Stien var ikke lett å finne, nei.
Det var bare masse dyretråkk som forsvant i "løse lufta".
Men vi ga oss ikke, og prøvde å følge pila på Topo GPS sånn noenlunde,
enda terrenget var nærmest uframkommelig...
Optimismen lenge leve!


Og plutselig løsna det, og vi befant oss på en godt tilrette lagt "veg"

Oppover og oppover, som så mange ganger før.

Vi gikk utvilsomt i rett retning, og utsikten blei bare bedre og bedre.



Det var nesten vindstille, tilogmed!


Tassen var overlykkelig da vi fant snø


- mens jeg ble utrolig glad da jeg skimta ett hyttetak!



Helligemoses, vi hadde finni Turufjellkoia,
 og den var i langt bedre stand enn forventa! Det var ei drømmehytte!!



Den smale, vesle inngangsdøra var bare stengt med en krok,
 og jeg måtte ta en titt...



Det er historie i disse fire veggene.



Tømmerhoggerlivet var sikkert ensomt til tider, og det var beinhardt slit



Vi kan knapt forestille oss vintrene her.



Det lå aviser fra 1946 i vedkassa, men jeg vil tro det har overnatta både tømmerhoggere og jegere her etter den tid.



Utsikten var den samme som før.
Ei rute var knust, så vi prøvde å tette den igjen med det som lå tilgjengelig.
 Det var bølgeblikk på taket, men det er sørgelig å se hvordan slike plasser forfaller pga en bagatell.


Vakker glød i tømmerveggen!

Stallen var ekstra skrøpelig. Taket var borte.



Saga hang på koieveggen, som om den var klar til bruk.


Vi slo oss ned og tok fram nista. Det smakte godt for to og firbeinte



Tølle og Tassen slukte maten, og hadde knapt ro i rumpa til å kvile...



Etter ei god pause, gleda vi oss til å følge den gamle vegen ned igjen.



Tølle og Tassen ville fortsette oppover, men...


Da Bjørn begynte å gå nedover,


- trodde de knapt sine egne øyne, antagelig 😅


Gamle tomflasker lå tørt og trygt i en bergsprekk.


Det gikk ikke fort nedover, for vi måtte stadig stoppe for å beundre utsikten.


En kunne se langt nedover Krøderen, men her er kamera retta mot Gråfjell, Høgevarde og Hestejuvnatten.


Det ligger fremdeles is på Gulsviktjernet, men det går ubønnhørlig mot vår.


Rester etter tømmerdrift.



Den fine vegen var rett og slett imponerende, tenk alt arbeidet som var lagt i den for å få tømmeret ned i bygda. Naturen var ikke rasert, slik som den blir når hogstmaskiner skal fram i våre dager. Respekt!



Den fine vegen endte plutselig opp i ett hogstfelt, og som vanlig er - hadde den da blitt ødelagt og var umulig å spore videre.
Derfor fant vi aldri ut hvor vegen egentlig begynner, men jeg håper vi greier å finne den igjen til sommeren. For jeg har veldig lyst til å gå opp til Turufjellkoia en gang til.

Stien stemte ikke med kartet, men bratt var det - og med pågangsmot og stahet, er det ihverfall mulig å finne fram!



Tirsdag var været so som so, og dermed var tiden inne for å gi Ingrid en klipp. Det var allerede tre måneder siden sist!



Gutta ble stengt inne, mens jeg satt uti hos kaninene og klipte. Etterpå måtte de aktiviseres, og slik gikk det til, da Tølle fikk gå sitt aller, aller første spor...

Tassen måtte også få prøve ett pølsespor, og han hadde utrolig nok ikke glemt gamle kunster!
Jeg må skjerpe meg, og gjøre dette oftere.



Så langt har jeg kommet med pulsvarmerne. Jeg gikk tom for garn, så jeg må spinne mer!
Får se hvor mye jeg rekker å gjøre de neste dagene...



Skjærtorsdag var den siste fridagen min denne påska, og gjett om jeg var heldig med været! Det blåste som vanlig, men det har liksom blitt en tradisjon å ta en tur ned i Vassfaret i påska - og i skogen blåser det ikke så ille.
Vi tok første stopp på Orrebu. Satt litt i solveggen og koste oss der, før vi kjørte ned til Strøen. Nalle blei værende igjen på hytta.



Før om åra har det alltid stappende fullt på parkeringsplassen ved demningen i påska, men nå var det ingen andre å se, og turistforeningens Vassfarkoie var stengt på Covid -19.


Snøen bar Tølle og Tassen, og heldigvis kunne Bjørn og jeg gå greit på truger i gamle skuterspor.



De første km sprang gutta i forveien, men da vi nærma oss Suluvatn, gikk de så pent og pyntelig bak meg, atte.




Suluvatn.


Jeg tør å påstå at det er det fineste vatnet i hele Vassfaret.



Lundehunder på sten i år også!



Vi slo oss ned ved hytta, og åt niste og drakk kaffe.
 Det var lunt og varmt på trammen.


Hundene får oppbløtt tørrfor når vi er på tur. På den måten får de i seg litt ekstra væske også - og det går alltid ned på høykant.



Jeg vil så gjerne at Tølle skal lære seg å slappe av når han kan, men det er ikke lett!
Guttevalpen er redd for å gå glipp av noe.
Men her ved Suluvatn, var det så stille og fredelig, at han klarte faktisk å ta seg en bitteliten "power-nap".



Da Bjørn var klar for retretten, var småtrølla raskt på pletten 😅



Det rimte 😎



Det står alltid lundehunder på denna steinen også når vi går forbi.



Bjørn syns nok at det blir litt mye av det gode noen ganger 😂


Men sjekk den bakgrunnen, da! Det er Bringen, mørkeblå og spennende.
 Og det finns jo ikke finere hunder enn mine 💕

Vassfarskogen er fin, den å. Og nå er den iferd med å våkne opp fra vinterdvalen.
 Det klukker og knepper, og det dufter vår.
Det er så mye å se og lukte på!

VEEEENT PÅ OSS!!!

Litt av en stil, må jeg si. En blir liksom litt breibeint i steget av å gå med truger 😝



Det er kjekt å ha trekkhunder når det røyner på!
De siste km oppover, er ganske lange...

Og så er det litt trist når turen er over.
Ferien min er også over, men jeg har mange fine dager å se tilbake på. Jeg håper de fleste har fått noen fine dager, sjøl om denne påska ikke blei som den bruker å være. Det er alltids noe å finne på, og en trenger ikke reise langt.

HA EI FORTSATT GOD PÅSKE

💛💛💛

Vi sovnet i en verden, og våknet til en annen.
Plutselig er Disney tom for magi, Paris er ikke lenger romantisk, New York står ikke opp lenger. Den kinesiske mur er ikke lenger en festning 
og Mekka er tom.
Klemmer og kyss blir plutselig våpen, og det å ikke besøke foreldre og venner blir en kjærlighetshandling.
 Plutselig innser du at makt,skjønnhet og penger er verdiløse, 
og ikke kan skaffe deg det oksygenet du kjemper for.
Verden fortsetter sitt liv, og det er vakkert. 
Det setter bare mennesker i bur. Jeg tror det sender oss en melding:
 "Du er ikke nødvendig. Luften, jorden, vann og himmelen uten deg er fin.  
Når dere kommer tilbake husk at dere er mine gjester. 
Ikke mine herrer".
Ukjent