Det er koselig å våkne med hunder rundt seg på alle kanter!
Kosete hunder som bare venter på ett bittelite livstegn...
Av den grunn fikk vi nok ikke akkurat verdens beste nattesøvn, men vi kan vel ikke si anna enn at det var vi forberedt på. Jeg tenkte stadig på Gommos ord, at det var ikke farlig om en ikke fikk sove,
når en var så heldig en fikk ligge og kvile.
Og vi var vel ekstra heldige som kunne stå opp til strålende sol!
Etter at frokosten var inntatt utendørs, kribla det i skrotten etter å ta fatt på turen.
Kjøreturen inn til Tovikji, er som ett eventyr, syns jeg. Det blir liksom bare finere og finere innover.
Tove og Lillian skulle endelig få oppleve Iungsdalen, og jeg vil jo tro de ble like begeistra som meg.
Det beiter 5000 sau i Iungsdalen/Fødalen, og sankingen begynner den første helga i september.
Bjørn og jeg var så heldig at vi fikk være med på det for noen år siden, og jeg antar det foregår på samme måten fremdeles. Gjetere og sauebønder samarbeider om sankingen, sauene samles og skilles i svære innhegninger. Da brekes og ropes og bjeffes i Toviki, da!
 |
| Gamle bilder fra fotoalbum'en min 😅 |
Det var litt av en opplevelse å få være med på!
Nå var det stille og rolig, men vi ble møtt av sau og den koselige bjølleklang
Jeg liker tilogmed lukt av sauemøkk i fjellet, men deler ikke helt den samme interessen som hundene...
Blåklokkene fikk oss til å stoppe opp. De er ekstra yndige og blå i fjellheimen
Turistforeningen er flink til å legge klopper over myr, det skal de ha!
Merking av stier er også imponerende.
 |
| Takk for at du let att grinde |
Jeg veit ikke hvorfor det er grinder her, det er sau overalt - men vi stengte selvfølgelig grinda etter oss. Det kan jo hende de har begynt å samle sauene allerede
De har hatt en fin sommer i høyfjellet. Ulla er så og si nyvaska hver dag, og gjeterne følger med etter beste evne. Det er lite rovdyrtap her inne.
Dit inn skulle vi...
Sauer går på rekke og rad, og det gjør jammen mennesker også.
Stien er velbrukt, ganske steinete - og mellom steinene kunne det være det vått og sleipt.
En må se hvor en setter beina 👍
Men vi hadde all verdens tid.
Tilogmed Findus hadde bedre tid denne 2. dagen! Bella fikk stort sett gå i fred for Snusmumriken
Nærmere og nærmere. Mens sola varma, skravla gikk og hjertene gledet seg..
Ett hinder igjen. Fossebrekka...
Takk og pris for hengebrua. Vi har da møtt større utfordringer enn det 😅
Fossen var vill og vakker
Omtrent så langt kom Lillian i sitt første blogginnlegg fra turen 😉
Iungsdals-nuten, 1479 moh
Vi gikk inn gjennom grinda og tok plass på en benk midt i tunet.
Flottere restaurant skal en leite lenge etter.
Nede på Oddestølen gikk kyr og beita, og Tølle hadde vanskelig for å slippe dem av syne.
Det vart for mye å passe på, når det kom noen skoleklasser å slo seg ned på den andre sida!
Det skya til mens vi venta på maten, men det var fint å sitte ute likevel
Kler en på seg, titter alltid sola fram igjen. Sånn er det bare 😎
Da rømmegrauten ble servert, kunne det storma for min del, jeg hadde ikke rikka meg av flekken.
Noe så fantastisk godt!
Dette var ekte rømmegraut, og det kjentes.
Jeg får vann i munnen ved minnet om den der 😋💓😋
Lillian stakkars, ho har visst ikke skjønt seg på det der med rømmegraut!
---men karbonade-smørbrødet ho bestilte seg, det så ikke gæli ut det heller.
Hvor lenge var Adam Eva i Paradis?
Ei god stund til egentlig, men vi måtte jo begynne å tenke på tilbakevegen.
Skoleklassene begynte også å gå, så vi tok en liten avstikker for å slippe dem forbi oss.
Neste gang må vi gå innover Fødalen, syns jeg. Eller gå en runde, slik som Hege foreslo.
Men denne turen ville bli lang nok denne dagen.
Hundene satte seg til pynt, og vi fikk det travelt med kamera.
Vi tok oss god tid til å beundre fossen.
Så god tid, at vi kunne ta en blund, tilogmed 😅
Hele gjengen er skikkelig god til å kose seg.
Fjellheimen blei folketom igjen
På tilbaketuren så vi alt det vi ikke hadde sett da vi gikk innover.
Sauene sto fremdeles og nøt utsikten
Jeg kasta ett siste blikk tilbake mot Iungsdalshytta, før stien gjorde en sving på seg.
Det skal ikke gå 11 år til neste gang jeg ser den!
Så var vi ved grinda igjen.
Nå var det utsikten inn mot Tovikji som nærma seg.
Himmelen hadde blitt blå igjen, så da var det bare å dra ut tida litt til 😎
Tove lagde seg en tekopp, og Tassen la seg til å sove.
Varmen og fjellufta gjorde såååå godt
ZZZzzzzzz
Av oss tre, er Lillian den som alltid er raskest til å blogge!
Her er resten av hennes fortelling;
Det var noen sultne hunder som vendte tilbake til Vats.
Bortsett fra Lillians, da - de spiser helst bare hjemme!
