søndag 30. juni 2024

Fra Blåfjell til Bautahaugen

Forrige fredag kom det ny hane til gards!
Unghanen vart tatt godt imot av alle de sju tuppene, og gamlehanen fant seg visst vel til rette i sin nye flokk oppi Ål. 


Etter at jeg var sikker på at alt gikk sømmelig for seg, tok vi oss en tur til fjells, småtassene og jeg.


Endelig lå Blåfjell for våre føtter, og vi nådde varden i rekordfart


Det var ikke ei snøfille å se her nå, og hadde vi sett det,
 hadde vi tatt oss ett snøbad - helt sikkert!


Det var litt sånn dagen derpå stemning. 
Vi hadde egentlig ingen hastverk, vi tok oss god tid til å nyte synet av de blå Vassfarfjella i horisonten


Gud så deilig det er med ferie!


Vi tok oss likesågodt en liten blund, vi 


Blåfjell kler navnet sitt 


Vi rusla litt utenom stien, satt litt her og der, og tenkte mange tanker.
Tenk at jeg ikke har tatt meg en dukkert enda! Det ble med tanken denne dagen også.


 Vi gjorde en runde ut av Blåfjell turen, og hadde noen virkelig fine timer oppe på fjellet.


Vi fulgte stien mot Krokset ett stykke, før vi endra retning og gikk mot Båtstjernlivegen igjen


Utrolig at man kan gå slik i timesvis på en så fin dag - uten å se snurten av folk!
  Det er luksus, det. 


På heimvegen tok jeg en stopp nede ved  Nybuelva, for å se nærmere på ei fangstgrop. Den er markert på appen «HIDDEN» og jeg fant gropa med en gang.  Den var svær, godt synlig og godt bevart. Det var egentlig ganske ekkelt å stå nedi der, men jeg måtte jo prøve. Den ytre diameteren var 8 m og dybden 1,6m.  Det var stein i kantene. Ett kulturminne.


Jeg kan ikke huske å ha sett så mye prestekrager som nå! De pryder eng og grøftekanter overalt. 


Da vi tok turen til Bautahaugen forrige lørdag, var prestekragene prikken over i’en i ei tægerbindingskurv.
Det var sesongåpning på Bautahaugen, og sommerens tema er BJØRK


Bjørg Elisabeth Berg sto for åpningstalen og guiden Anna klipte snora inn til Liestuggua, 
som huser utstillingen av tægerbinding og mange forskjellige ting laget av bjørk. 
Vi var dessuten vitne til at ordfører Hougsrud bekjentgjorde at Bautahaugens Venner får tildelt årets kulturpris. Velfortjent heder og ære!


Liestuggua var utrolig sjarmerende, lun og varm. Med fyr i peisen, bjørnefell på tømmerveggen
 og raude pelargonier i småruta glas.


Etter at vi hadde kost oss med rømmegraut og fått omvisning i noen av de 19 bygningene som tilhører Bautahaugen, måtte vi tilbake til den stua...


Men først noen glimt fra en begivenhetsrik dag. Anna viste vei


Vi hadde lyst til å se inn i fiskebua fra Vassfaret, og ho låste opp og viste oss inn...

 

Ikke mye luksus, kun det som skulle til i kampen for tilværelsen.


Men der inne hang det gamle fiskegarn, og søkker lagd av bjørkenever fylt med småstein 
- som sjølveste Berte Skrukkefyllhaugen hadde laga. Ho var viden kjent for garna sine, og de er verdt sin vekt i gull idag.


Vi var selvfølgelig nysgjerrige på den svære bjørnesaksa, og hva det eldgamle stabburet inneholdt.
Dere får ta turen og finne det ut sjøl 😉


Ett grusomt fangstredskap fra hine haarde dage 😓

Disse bygningene inneholder så mye fint fra Hedalen og Vassfaret, dette er bare ett ørlite innblikk i hva som finns. Her er utstilling fra krigen, skolestue, krambu, setre og mye mye mer. 

foto; Elin Jerdal

Jeg må nevne rømmegrøten enda en gang, den var så utrolig god! 

 - og vaflene... ei hemmelig oppskrift på seks hjerter fra Bautahaugen 😋

VALDRES GUTEN


lørdag 29. juni 2024

Bringen og "litt" til



Ny dag og nye muligheter!
Gjensynsgleden var stor da vi møttes nede ved Strøen. Værutsiktene var bedre enn på lenge, og vi var klare for langtur i Vassfarskogen 



Den første del av turen, gikk på grusvei innover med Gørrbuflaga midt imot. Ett vakkert syn!
Vanligvis er det fryktelig kjedelig å gå på vei, men ikke i dette selskapet.
 Gutta hadde mye å snuse på, mens skravla gikk på Elin og meg. 


Beina bare gikk sånn helt av seg sjøl nedover. 


Nedover ja…

foto;Elin Jerdal

Brått var det slutt på den moroa - for vi hadde tenkt oss opp Feselskardet!


Vi satte oss ende ned rett som det var. Det skulle bare mangle! 
Det er ulendt og bratt opp gjennom gammelskogen, men du og du så spennende. Her og der kan man følge dyretråkk, før de forsvinner i intet. Innimellom må retningen justeres, slik at man ikke ender opp i steinura inntil fjellveggen 


En skal liksom treffe rett på, da ser'ru - og det gjorde vi sannelig.

 
Ingenting er som å slenge seg ned da, og slukke tørsten i «bratt-vann» 


Det flater ut oppe på myra, og en kan innbille seg at stigningen er over…

foto; Elin Jerdal

Det er en nytelse å rusle innover i slikt terreng. Langt ifra folkeskikken. 

Tre gode venner!

Og her er vi alle fem - nesten 😅

Det har utvilsomt vært folk på toppen av Bringen før oss, men de har ikke satt mange spor.



 Bringen har en spesiell tiltrekningskraft på oss som er glad i Vassfaret.


Første gang jeg var her, kom ei kongeørn svevende opp fra dalen og midt imot.
Glemmer aldri den følelsen.


Vi gikk og så oss litt omkring, før vi fant den beste plassen å sitte og ta ei matkvil.


Det var en veldig varm dag, og vi var takknemlige for den friske vinden, 
men vi foretrakk en lun plass uten utsikt når vi skulle eta  😅

foto; Elin Jerdal

En kan ikke alltid få i pose og sekk - men vi satt godt!

foto; Elin Jerdal
Ho tok meg på fersken her, gitt!😁

foto; Elin Jerdal

Etterpå kunne vi gå omkring og beundre utsikten så mye vi ville. 


Elin og Toivo var klare for å fortsette turen enda djupere inn i ødemarken


Villamarksus i Vassfarskog


Bringen naturreservat har forekomst av bjørn, står det i Store Norske Leksikon. 
Den siste rest av Vassfarstammen, Sør-Norges siste bjørnestamme, holdt til ved Bringen


Vi gikk og gikk, men møtte ingen denne gangen heller.


Her høres fossedur fra Buvassjuvet og elvebrus fra både Strøselva og Buvasselva. 
Og Nyseternatten ruver traust over det hele med sine 1054 moh 

Lenger inn i ødemarken, er det knapt mulig å komme


Men vi skulle lengre 😉


Da vi kom tilbake til Feselskardet, skulle vi ta til venstre.
Toivo imponerte og fulgte ordre.
Han hadde allerede lært både høgre og venstre, han!


Toivo og Elin ante ikke hva de hadde i vente, men fulgte den smale stien innover mot fjellveggen...
foto; Elin Jerdal

Ja, hva var nå dette, Toivo?!?


Det er ikke helt enkelt å si hva Mortenshøla egentlig er, anna enn at det er ei merkelig høle i Bringen 😅


Findus spratt opp på ei hylle og Tølle stelte seg laglig opp for fotografering, uten at jeg sa ett ord.


-men en må jo liksom ha bildebevis på at en har vært her 😅


Så hadde de sett det også, 
og det var på tide å begynne på den lange vegen tilbake


Dagene er lange og nettene lyse på denne tida av året, så vi hadde ingen hast.


På slike dager, på slike steller - da nytes hvert sekund!

Men...
 

Jeg vet ikke om det er enklest å gå opp eller ned, men Elin hadde det ihvertfall ikke helt godt nedover her. En skal helst ha gode kne og trø forsiktig, om en vil komme helskinna heimatt


Tida var det eneste vi hadde til hjelp, og tid hadde vi heldigvis nok av.
Så vi kom ned tilslutt!


Da gjensto det bare 4 km oppover skogsbilvegen før vi var oppe ved Strøen igjen...
(BARE 4 km er ikke bare bare😅)

Men opp kom vi!
Og etter litt utstrekking og noen "yoga-øvelser" 
var det bare å sette seg i bilen og drømme seg tilbake til Bringen...

Tusen takk for en kjempefin og uforglemmelig tur, Elin - og takk for mange fine bilder!
Jeg er glad dere vågde å bli med på tur noen dager seinere også 😘


Ps. det var noen som lå temmelig rett ut her også, etter denne turen 😂