Sjåfunatten

På den 3.dagen med Tove, ble det ikke bare en, men minst to toppturer 😅

Det var på en av de varmeste julidagene, så vi kjørte nesten helt opp til Syningen, og parkerte der hvor Hallingspranget starter, ca 1000 moh 

Vi gikk til Syningen 1109 moh og sjekka inn på Fjelltoppjakten, før vi gikk tilbake til sykkelstien.

Da bestemte vi oss for å gå til Sjåfunatten, for der hadde ingen av oss vært før

Vi tok av fra sykkelstien, og fulgte fjellryggen utover

Skikkelig fin utsikt mot Høgelinatten og såvidt ned i Hallingdalen 

Myrulla 💙

Stien var kupert og svingete, artig å gå -

- hadde det bare ikke vært så innmari varmt!

Det var nesten så vi grua oss litt for å gå nedover, når vi visste vi måtte gå like mange høydemeter opp igjen på tilbaketuren….

Men oppe på toppene var det luftig og godt, og vi hadde Sjåfunatten i sikte hele tida.

Det var lite drikkevann å finne på fjellet, det var det eneste som mangla. Men vi hadde heldigvis fylt opp vannflaskene. 

Tølle og Findus liker sånne luftige utsiktsplasser fra 1115 moh

Vi var ikke langt unna masta på Syningen i luftlinje. Ikke så mange km heller 😉

Tove lot km være km, og utsikt være utsikt. 

Sånne dager i fjellet er egentlig bare ubeskrivelig gode og til for å nytes!

Vi peila oss ut en «snarvei» ned fra Sjåfunatten. Det skulle la seg gjøre uten å følge sti, når avstanden ikke var større. Hallingspranget svinga seg rundt der nede, og det ville nesten være umulig å ikke treffe på den ett eller anna sted.

Masse moltekart overalt på de altfor tørre myrene…

Vi fant sykkelstien, og dermed var vi på trygg grunn igjen. 

Runden vart bare 5-6 km, men vi var enige om at det var akkurat passe.

Vi hadde hatt tre fine turer, og var glad for å være i gang med turene våre igjen.

Gleder meg til høsten, og spesielt til flere Vassfarturer! Det er liksom vår greie, det.

 

Vi avslutta med fjellørret-middag på Nystølkroken. 

Den var dessverre litt nedtur, men vi ble akkurat passe mette 

Tove dro heim til sitt til kvelds. Vi skulle på jobb de neste dagene, begge to.

Sommerferien lar vente på seg, faktisk!

Tusen takk for denne gang, Tove💚

I ekte bjørneterreng

Morgenen etter kjørte vi over til Hedalen og inn i Vassfaret.

Vi skulle gå til Festningen igjen, og vi visste av erfaring at det kunne ta sin tid.

Vi kom oss gjennom det endeløse hogstfeltet.

Det gikk egentlig overraskende greit.

Vi fant en velkjent sti, og alt var fryd og gammen.

Amen

 

For så lett skulle det ikke bli denne gangen heller!

Dette er fin, gammel gammelskog 😅

Det er bratt, ulendt og spennende terreng - som passer best for firbeinte 

Her og der finns merker som indikerer «sti», men det er god avstand mellom dem.

Første gang gikk jeg var her, gikk Bjørn og jeg nærmere Rauhåkenbekken,

 deretter har Tove og jeg gått våre egne veier to ganger, og vi følte at NÅ skulle det være piece of cake.

Det er bra vi var optimister!

Når en er omtrent halvveis, begynner utsikta å bli bra

Vi var dessuten helt sikre på at vi var på rett side av den rette storsteina steinura, 

det finns nemlig flere av dem oppi her.

Vi er enige om at det lønner seg å ta det litt med ro i dette bjørneterrenget

Nyyyyte naturen

 

Været var ideelt for «fjellklatring», lettskya og litt vind som holdt insekter unna.

Hva mer kunne man be om?

Jo, det var det å finne hiet, da…

Tove slo seg tilslutt rett ned i ei tue av bjønnaskrubb, eller bikkjebær eller hesteskrubbe. Andre navn som er brukt på den fine planta er kjerringbær, tussebær og trollbær…

Artige navn, men Skrubbær er vel det navnet jeg har lært. Bæra er spiselige, men smakløse. Kanskje bamsen likte dem? Det vokste ihvertfalll masse av dem ved inngangen til hiet 😊

Den fantastiske utsikten blei beundra av alle sammen

Her ses Aurdalsfjorden, Hangen, Sæterknatten og fjella bak.

 Og deler av det stygge hogstfeltet vi hadde traska gjennom…

Etter at vi hadde fått att pusten og maten var spist, måtte hiet fotograferes og dokumenteres. 

Igjen. Sånn er det bare 😅

Innerst inne i hiet, er bosua. 

Det er litt kronglete å ta seg innerst inn der, forbi store kantete steinheller, men de ligger stødig.

 

Det er så luftige nødutganger, at en får ikke klaus 😅

Og «veranda-døra» står alltid åpen

Tølle fikk seg en liten blund utpå balkongen, før vi forsøkte oss med dagens første gruppebilde;

Her er vi igjen - nesten to år siden sist! 

En kommer seg alltid ned att på ett eller anna vis. 

Det er da en kan ta seg i å lure på hvordan i all verden en kom seg opp 😅

 

Sporhundene var i villrede noen ganger, og det var ikke alltid greit å vite om en skulle gå over eller under eller rundt rotvelter, verken for liten eller stor 

Mjukt og godt å sitte nedpå litt på mosekledde steiner.

Alt i alt er det en veldig fin tur likevel, uansett hvordan en vrir og vrenger på seg.

Detta ska vi gjøra meire, eller hva, Tove?

Dagens andre gjøremål, i år som i forfjor, var en dukkert i Aurdalsfjorden. Det er slikt en går og fabler om når en træler litt oppi steinura…

Nå var det lite vatn og skrekkelig lang-grunt, men det fikk stå sin prøve.

Etter ei liten stund var vatnet svært så behagelig, og sola var barmhjertig og varma bittelitt, 

så vi plaska fornøyde omkring som små gåsunger…

Det blir sikkert flere turer opp i Festningen, vi har liksom en slags dragning opp til dette hiet som ligger på omtrent 900-950 moh…Neste gang skal vi kanskje karre oss helt opp på Dyttholfjellet? Det er jo ikke så langt unna toppen. Det skal visst være veldig fint der oppe, ifølge Tor Ola og Bjørn…

TiurJohan var ikke heime denne gangen heller. Det var synd, for vi skulle hatt en prat med ham.

Han hadde sikkert kunnet fortelle noe om denne stokkebåten som ligger nedom demningen. Jeg mener å ha lest om den i Hedalen.no, men finner det ikke igjen.

Den er ganske spesiell!

Da vi kom heim denne kvelden, skinte fremdeles sola. Himmelen var blå og Yr lovde oss en ny og fin morgendag…