søndag 25. september 2022

Bitt av Vassfar-basillen?

Elin og jeg fikk enda en fin tur sammen.
Det var sist søndag.


Det passa så fint å møtes på Reset. Da hadde vi bare en snau times bilkjøring begge to, før vi møttes på midten. Derfra tok vi en bil ned til Godvasskarsetra, der denne turstien begynner….


Denne turen har jeg gått mange ganger, men jeg blir aldri lei av dette varierte landskapet, og så er det så fint å se hvordan de forskjellige årstidene setter sitt preg. Høsten er kanskje aller finest, og nå er den så og si på sitt fineste.


Elin er en ivrig og dyktig fotograf. 
- og Banjo sies å være Sørlandets mest fotograferte hund😅


Høst


Elin farer ikke rundt med mobilkamera, og motiver finnes overalt


Vann og myr og skog er alltid spennende på en måte!


Det kan godt være en Nøkken iblant disse, så det gjelder å trå forsiktig...


Elin vågde seg heller ikke nærrmere...

Elins foto!





Vi listet oss videre


Banjo fremst, Tølle og jeg dannet baktroppen.


Vi tok  oss selvfølgelig ei liten matpause underveis, og alle gutta fikk ett lite tyggebein å kose seg med. Da er det lettere for dem å legge seg og slappe av.


Turen fortsatte, og blikket vendte stadig ned på Strøen.


En av grunnene til at det tar så lang til å lage ett blogginnlegg, er at jeg tar så mange bilder - og det er vanskelig å plukke ut bare noen få... Men nå vet jeg ihvertfall sikkert, at det er ikke bare jeg som tar mange bilder


Innen vi skimta Slakollen, hadde vi veldig mange bilder å velge i 😅


Jeg kan love at det surra godt i Elins kamera da vi sto på toppen 😂


Banjo la seg vel tilrette akkurat der Nalle brukte å ligge 💓

BANJO
foto; Elin Jerdal




Jeg måtte jo også få tatt ett bilde av gullungene mine, men Tassen var ikke særlig samarbeidsvillig sånn med det samme.


Findus og Tølle var så søte som de bare kunne!


Tilslutt blei han med, Tassen også, og da blei jeg fornøyd.


Slakollen, eller Slapiken som toppen også kalles, rager kun 1032 moh, men den er ett flott turmål!


Denne gangen kunne vi fortsette ned mot Slasetra og videre ned til Strøsdemningen, der Bjørn ville hente oss om noen timer. Så vi kunne rusle i sus og dus, uten å bekymre oss for verken det ene eller andre. Men det er alltids greit å ha med en bodyguard, såklart 😍


Dette var forresten den 18.9 - altså dagen før Tølles 3-års dag!


Det var ikke lett å rive seg løs fra den fine utsikten...


- men dagen var fremdeles ganske ung, og den hadde mer å by på -

Elin's foto

Da jeg såg regnskura som nærma seg, begynte jeg å gå...


Vi rakk ned til Slasetra akkurat idet regndråpene innhenta oss!


Vi hadde flaks med den! 
Her under fjøset ligger det tilogmed en gammel båt - i tilfelle syndefloden skulle komme.


Ikke lenge etterpå kom sola fram igjen -


- og vi kunne fortsette på ferden...


Sol over livet 😇


Det var ingen sure miner å spore, sjøl om regnbygene kom tettere...


Nå kunne vi søke ly ved Nedre Slasetra


Greit med tak over hodet, men når sant skal sies - kom det ikke mange dråpene.


og da sola titta fram igjen, tørka det fort opp rundt oss.


Nistematen ble spist, og det var høy kosefaktor på terrassen.


Det kan se ut som om fjøsa har stått der i hundrevis av år, men det har de ikke.
Nedre Slasetra er setra som gjenoppsto for noen år siden. Bygningene er gamle, samla fra forskjellige plasser i Hedalen - og slik sett har setra fått en historisk verdi.

foto; Elin Jerdal

Elin tok så fint bilde av den vesle løa nederst på vollen. Det er den som gjør setra komplett!
Ta turen og se med egne øyne 😉


Jeg veit ikke hvem som ble rastløse først, "gamle" Banjo på 13+ eller Findus på nesten 8mnd
men vi måtte ihvertfall bevege på oss igjen.


Det gikk unna med sørlendingene nedover lia!


Vi såg knapt snurten av dem!
Men tre snusere bruker tre ganger så lang tid som en, det sier seg jo sjøl 😅


Sola skinte trofast på den siste km 


og det var nesten så vi angra på at vi hadde gått ned,
MEN vi var glad for at vi hadde tinga på sjåfør


Bjørn var på plass nesten samtidig med oss, og vi tok plass inni bilen hans.
Det var nesten litt trist at turen var slutt! 
Banjos sommerferie var over, og de skulle vende sine snuter mot hjemlige trakter. 
Tusen takk for de fine dagene vi fikk sammen med dere!
Dere vil alltid være velkomne tilbake til Hallingdal...og Valdres 😉

Psst. nå er Ruggstien åpen igjen.  Er dere klare?

torsdag 22. september 2022

Endelig en liten Vassfar-tur igjen.


Jeg er så heldig.
Forrige torsdag hadde jeg fri, værmeldinga var lovende - og Elin og Banjo ville bli med på tur igjen.


Denne gangen møttes vi oppe ved Reset, og fotturen ned i Vassfaret startet ved Strøen.


Elin lot seg imponere av alt ho så. 


De gamle murene nedover langs Strøselva ble selvfølgelig beundra,
og vi tok oss god tid.


De forsvant riktignok i forveien for å studere nærmere den gamle tømmerkoia.


Rart at den bare står slik, som ett skjelett. Den har egentlig så fin beliggenhet.


Når elva roer seg og terrenget flater ut, blir skoa våtere...


Jo lengre ned man kommer, jo stillere flyter Strøselva.


For ett privilegium å kunne vandre her i fred og ro på en slik vakker høstdag..


Fisken vaka. Nå har Findus sett det også.


Det hadde regna mye de to foregående dagene, og det merktes. Det var skikkelig vått i stien.
Men det skal jo være vått i ett vassfar.


Suluvatn-vatn smakte særdeles godt!


Suluvatn er som en åpenbaring


Skyene speila seg så fint!
Elin var ikke vond å be, ho ville mer enn gjerne se mer.


Vi fulgte Vassfarstien videre nedover.


Det er sjelden å se folk i hytta ved Dreparhølen, men det var mye å snuse på.


Det var såpass mye vann, at vi slo fra oss å krysse over vadestedet, men Elin fikk historia om bakgrunn til navnet Dreparhølen 
Her står det skrevet litt av hvert; Bosettingsplasser – Hedalen.no


Det ser jo bare idyllisk ut her på en solskinnsdag!


Det blir fort til at en tar bilde fra de samme stedene hver gang, jeg må bare beklage. 
Bildene kan heller aldri gjengi hvor vakkert og fredfullt det egentlig er her. Bringen minner mest om en snill, sovende bamse, og fosseduren fra Buvasselva fremkaller en god villmarksstemning.
Her er det godt å være.


Elin og Banjo likte seg utvilsomt her, de også


Siden vi ikke vågde å vasse over, blei det ingen rundtur denne gangen - men vi gikk tilbake den samme vegen som vi kom.
 

Det blei en liten avstikker uttom Odden, så vi fulgte ikke helt våre egne fotspor.


Gutta har fått god trening og har blitt flinke til å krysser både store og små bekker.


Gørrbuflaget svartner og lager lange skygger når det lir utpå dag.


Da vi kom tilbake til Suluvasshytta, slo vi oss ned ved vannkanten igjen


Solstrålene varma.


Noen har flytta benken ned hit, og det var egentlig bare vel og bra, det - mente Tølle


Det var jo på tide med en matbit igjen også, så han satte seg vel tilrette.


Findus samla nye krefter og tok seg en liten blund 💓


Vi tok den andre stien, den fine gamle, opp mot vegen - 
da slipper en unna det steinete og glatte partiet som attpåtil kan føles kjempebratt om beina begynner å bli noget møre....


Jeg vet jeg har tatt bilder her før, men Findus har jo ikke vært med da 😊


Banjo var ikke så lysten på å stå på en stein sammen med lundehunder 😅


Og den som var mest interessert i å studere en fargerik revebæsj...
det var Elin 😅
Banjo venta tålmodig på sin høyt elskede matmor.


Klokka var godt og vel 19 da vi kom opp til Strøen igjen


Du er jammen litt av en lapphund, du Banjo💓
Tusen takk for turen, det var meg en glede - nok en gang!

Ps. jeg håper å få se det bæsjebildet ditt, Elin!