Nina tok ikke skrekken!
Ikke dårlig, syns jeg, å våge å bli med to gamle bloggere på tur
Veldig koselig at hundene også har blitt slike gode venner!
Denne ettermiddagen møttes vi i Gulsvik, kjørte opp i Skardsdalen og parkerte ved 1000meter’n.. Det er utvilsom veldig behagelig å begynne gåturen såpass høgt til fjells, sjøl om det er en liten motbakke i starten.
Målet var Skardsvarden i Mikkelløypa, men verken jeg eller Lillian kunne forstå hvorfor koordinatene pekte i motsatt retning
Kunne vi virkelig ha tatt så feil begge to, hele tida?
Siden det var stolpen som var målet i første omgang, fikk vi vel gå dit som nål pekte.
Det var en helt nydelig kveld. Terrenget var småkupert og lettgått. Hundene kunne stadig slukke tørsten i friskt fjellvann, og takket være en liten trekk, var ikke insektene plagsomme for verken den ene eller den andre.
Vi skulle opp til ca 1280 moh, så litt stigning blei det.
Det var litt bratt på slutten egentlig 😅
Da vi kom opp, ble vi gående omkring og virre på leit etter stolpen.
Ved den vesle varden sto det ingen stolpe, og i følge kartet lå denne toppen på 1280 og het Tolvtjernkollen
Plutselig oppdaga Lillian at ho fikk registrert besøket akkurat der, og det gjorde sannelig jeg også.
Stolpen var borte, men koordinatene stemte tydeligvis.
For Nina var det hipp som happ, ho var «bare» på tur
Jaja, da det var gjort, fant vi oss en lunere plass og spiste kveldsmaten vår, mens vi lurte på hvor vi skulle ta veien.
Vi satte kurs mot Vassfarstien.
Langt der nede er Pukla, forresten!
Vi sikta oss inn mot noe anna denne gangen!
Vi fant oss ei snøfonn, og akkurat det ble kanskje kveldens høydepunkt 🥳
Hailey elsker snøballer
Det ble Snøballkrig!
Noen gamle bloggere blir jo aldri voksne 😅
Vi fant Vassfarstien også, vi - og begynte dermed å gå mot Hønefoss 😅
Skogstjerne trives like godt på fjellet som i skogen. Jeg trives best på fjellet…
I hvert fall på slike kvelder!
Det var der ved ett av Tolvtjerna, at jeg oppdaga en liten plakett i fjellveggen. Den markerte stedet for flyslipp under krigen, i april 1944.
Tenke seg til så langt unna folkeskikken, her var de trygge for fienden den gang
Vi fortsatte mot neste vatn, til vi fikk øye på Harehopp. Den vesle hytta som tilbyr seng til en sliten fjellfant.
Den ligger så fint til! Ett ungt par hadde slått seg til der for natten, de satt ute i solveggen og spilte kort, men Nina fikk en titt inn i hytta
Ovafor Harehopp, ligger det enda ett tjern. Utrolig idyllisk, selv om vannstanden er skremmende lav.
Findus så sitt snitt til en liten flørt med Varga, uten at det førte noen steds hen..
Men vi fortsatte turen opp til den egentlige Skardsvarden!
Den som ligger 1284 moh, og er en stor og fin hallingvarde
 |
| Skardsvarden 6.juli 2026 |
Her fant vi sannelig stolpen også.
Hadde det ikke vært for at Lillian ga beskjed til …., vet jeg ikke hvor mange som har latt seg lure til å tro at Skardsvarden ligger flere km unna!
Nå er det tydeligvis fiksa, og det er bra. Jeg vil nok tru, at det er her den godeste Mikkel Trøstheim var.
Jeg logga inn på Fjelltoppjakten, nå som jeg var her igjen.
Lillian hadde det litt for travelt med å komme seg ned, og glemte det helt, da gitt!
Ho gjorde ett tafatt forsøk på å snu å gå opp igjen.
Det var ikke sååå nøye, ho har tross alt vært her mange ganger før, ho også.
Det er ikke anna enn dyretråkk på denne siden av varden, men her kan man fritt gå overalt
Vi tråkka oss nedover fjellsida, der vi visste vi ville finne en sti som var grei å følge tilbake til Damtjernhallin
Først en liten kveldsdukkert
Lillian og jentene ledet an som vanlig
Klokka var omtrent halv ti, og vi gikk akkurat passe fort - slik at ikke knotten fant oss.
Ingenting er som en sommerkveld i fjellet 💚
Tusen takk for turen, gleder meg til neste gang!
