lørdag 20. oktober 2018

Seinhaust i skog og fjell

Kom ikke her og si at fargene er borte!


Vassfarskogen er fremdeles fargerik og spennende.


 Det såg jeg med egne øyne da vi kom tilbake til Strøen på onsdag.


Jeg hadde to fridager på rappen, 
og endelig kunne vi søke tilflukt i Dølahytta igjen.


Da kveldsmørket senka seg, lagde jeg ett lite bål nede ved vannkanten. Tassen, han med de tre blå lysa - han fulgte ivrig med da jeg grilla pølsene.

Og månen skinte omkapp med millioner av stjerner


Det var så stille den natta, og jeg sov så godt.
Først nå forsto jeg hvordan arbeidet ved jernbanen, hjemme på Bergheim, trolig har forstyrra "skjønnhetssøvnen" den siste måneden.


Torsdagsmorgen kom Mathisen slentrende i 11-tida, og så slo vi følge oppover stien mot Slasetra.


Første stopp var Nedre Slasetra. 
Spennende å se hvordan den gamle setra har dukket opp frem fra glemselen!


Høyt og fritt ligger den, med utsikt ned på Strøen.


Nalle liker den klare, kjølige høstlufta - og han fortsatte ivrig videre oppover stien.

Det var ingen å se på den øvre Slasetra heller.
STILLE  STILLE  STILLE
 ...hadde det ikke vært for den forbaska vinden...


Da vi kom opp å Slakollen, 
ble vi fort enige om at vi ikke ville gå til Slafjell.
Da hadde vel Tassen blåst bort!

Nalle syns kollen er fjell bra nok,
 han bjeffa ut i lykkerus og var helt på topp.


Så fulgte vi stien mot Godvassskarsetra.
Det var mye lunere i skogen, og utsikten var jo upåklagelig.


Bjørn fant ly bak ei diger furu, og der vart vi sittende lenge og vel.
Han hadde jo sekken full av mat og drikke!


Og siden vi hadde så mye å gå på, blei det til at vi fortsatte videre framover - istedet for å velge raskeste stien ned til Strøen att.

Nyyydelige farger.

Og den fineste utsikten dukka opp jamnt og trutt


Det mangler endel merker på denne stien,
 men vi fant greit fram denne gangen.


Vi skremte opp en svær gammal tiur inni skogen, 
og over myrene her flaug det ett par orrhaner.


Det lå ei tynn ishinne på de små vannpyttene.


Tassen sprang stort sett noen meter foran oss og viste oss hvor stien gikk.

Her ser vi rett fram på Vestre Godvassskarseter...

 - men vi skulle bare krysse noen myrer til -


- før vi var framme på den austre Godvasskardsetra.


Framme og framme, fru Blom.
Noen km nedover grusvegen gjensto, innen vi kunne nyte en kopp varm kakao på trammen hos'n Bjørn, etter en rundtur på omlag 12 km.


 Så vart det kvelden att, da - og vi måtte takke for oss.

Jeg jobber denne helga, og det er vel like bra. 
Det blir mellom 12 og 14.000 steg i løpet av en arbeidsdag også 


- og en kan jo ikke gå på tur i Vassfaret hver dag...?

GOD HELG!

fredag 12. oktober 2018

Strøslifjell 1107 moh

Endelig skulle vi komme oss til fjells igjen!
Værmeldinga var særs lovende på onsdag, og da vi begynte å gå fra Kråkehaugen sånn ca i 12-tida, tipper jeg det var 10-15 varmegrader og en varm vind fra sør...eller øst eller vest. 
Medvind, tror jeg vi kan kalle det.

 Og vi hadde selskap av kjerringa med staven(e) denne dagen!

 Vi fulgte den rødmerka stien forbi Søre Oddevatn, forbi Saulie, og videre innover mot Vassfarfjell...


Etter ei kaffepause ved Skardtjedn, var vi fulle av pågangsmot igjen.

Strøslifjell neste!


Og på en - to - tre - var vi ved dagens mål


Det måtte selvfølgelig dokumenteres med selvutløser-selfie. 


 Det morsomme er at kamera da tar ti bilder på rappen.
Jeg syns nesten det siste bildet blei det beste!
😅

Så blei utsikten beundra i det vide og breie.

Fargene er på hell, men fint er det lell.
Det var kanskje mer fargerikt og flott i fjor da jeg var her den 19.september ,
men været var utvilsomt mye bedre nå.


Snøen har kommet og gått en gang,
 og den kan komme tilbake når som helst nå, så vi var utrolig heldige med denne fridagen.

Plutselig ble vi oppmerksomme på en skikkelse som kom gående rett fra Vassfaret. 
Bikkjene satte i ett lurveleven, men så var det bare'n Bjørn!


 Vi slo av en liten prat, før vi fortsatte i hver vår retning.
Tassen tok en liten ekstra-sleng med en lemen i kjeften...

 Den blei begravd på Strøslifjell ett sted,
før vi kunne fortsette ned mot Skardtjedn igjen.

Det var litt brattere enn jeg mintes...

 ...og det var kanskje litt lengre å...

- men Wendy hadde antagelig like lyst som meg, til å kikke bortom Strøslisetra også, siden vi først var i nærheten...
Og siden vi hadde Vaffel fra Bromma og kaffe på termos'n!


Sola gikk ned mens vi satt der på vollen 
Og da nista var spist, tok Nalle seg en blund.
Ikke mange steder i verden som er så bortgjemte, og så fredelig som her.


Men vi måtte videre.

Opp lia, som muligens var litt brattere enn jeg mintes...


De siste km blei vi gående med den låge kveldssola midt imot.


Det var bare nydelig, og vi lå godt an tidsmessig.


Det blir tidlig mørkt nå på høsten, men det var klarvær og helt vindstille da vi runda Søre Oddevatn igjen.


 Vi tok dagens siste kaffepause oppå den siste fjelltoppen, akkurat idet sola gikk ned. Laaaangt der bak ligger Strøslifjell, dvs ca 4,5 km unna.
Og den store elgoksen vi såg ved foten av fjellet, han springer forhåpentligvis omkring der enda...


Jeg tror ikke Wendy tok skrekken likevel, for vi var ihvertfall enige om at det hadde vært en veldig fin tur.
😊
GOD HELG!