Så kom det en dag da jeg bare skulle kose meg heime i fred og ro. Det er godt det også iblant!
Høner og haner tusla omkring i tunet, og Småtassene ante fred og ingen
Småtuppene var nysgjerrige på kaffekoppen min, og kom for å smake, mens de kakla og lo.
Livet var herlig for liten og stor.
Etterhvert sank temperaturen, og da begynte det selvfølgelig å krible i beina. Jeg fikk hjelp med å få inn den siste høna, og så var vi klare for nye eventyr før sola gikk ned.
Fjellet 🩶
Jeg hadde brått bestemt meg for å ta en stolperunde på Øyvasfjell
Det er slike sommerkvelder en lengter tilbake til når vinteren er kald og grå, og det er jo for gæli å ikke bruke dem når en har muligheten
Stolpejegeren gikk systematsisk til verks
Det er ganske flatt oppe på Øyvassfjell, men stolperunden gikk både opp og ned likevel
Alle stolpene sto perfekt plassert, sjøl om de ikke alltid var like lett å få øye på
Dette var den 22. juli, midt i fellesferien, og ikke en sjel å se på mils avstand.
Bra for oss, men det er nå litt underlig også.
De som ikke har vært på fjellet en sommerkveld, vet ikke hva de har gått glipp av, stakkars.
Dette var kveldens siste stolpe på fjellet, så vi tok det med ro - de siste lå nede i skogen.
Sola hadde gått ned innerst i vika ved Øyvatnet, men jeg merka ikke en eneste knott da heller
Den siste stolpen sto lagelig plassert på en liten topp, like ved parkeringsplassen.
Ringen var sluttet
Klokka var 21.30 og sola skinte fremdeles på Øyvassfjellet 1112 moh, da vi kjørte ned igjen.
Det hadde vært en fin kveldstur, en perfekt avslutning på en deilig dag.
