Kjerringkjeft

Vi hadde nevnt det en gang for lenge siden, at vi burde ta oss en Hemsedals-tur,

 Rønnaug og jeg…

Mens ho dreiv og kjørte sau inn på sommerbeite langt inni Grøndalen, hadde ho ofte kikka opp på Hydnefossen og Kjerringkjeften og ønska seg en tur opp dit. Det var jo forståelig!

Dette var tidlig i juni, været var ustabilt, men plutselig var det en mandag som pekte seg ut.

Det er ei bratt kneik fra parkeringsplassen og opp til den første snøfonna.

Når en først kommer opp, ligger landskapet der som en åpenbaring.

Vi hadde aldri vært på tur sammen før, vi hadde i det hele tatt ikke prata stort sammen før engang, men nå skravla vi nesten i munnen på hverandre.

Mens vi gikk rundt Hødntjernet, bestemte vi oss for å gå til Veslehødn for vi måtte rekke å gå oppi Kjerringkjeften også, sjøl om vi hefta oss med prat

Sola titta fram, og Rønnaug var helt betatt. Selvfølgelig.

 Den som ikke blir imponert over denne naturen, mangler ett eller anna. 

Rønnaug hadde med seg to av Kelpie-tispene sine, ei gammel og ei ung, og de fire firbeinte var vel forlikte. 

Gamlemor Freja var veldig folkekjær, nesten for mye av det gode i følge Tølle og Findus

-  de følte seg fullstendig oversett😅

Sola skinte og det var helt vindstille på toppen av Veslehødn. 

Vi slo oss ned for å ta en matbit, og hadde utsikt til alle kanter

Rønnaug koste seg skikkelig, og begynte å spinne silketråd på den vesle håndteinen. 

Det er slikt noen spinnersker gjør når de har litt til til overs.

Det blir nok en tur opp på Storehødn også en vakker dag! 

Men denne dagen gikk vi ned fra Veslehødn og fortsatte rundt tjernet…

Det er mange smale, «uryddige» stier opp til Kjerringkjeften.

Ganske bratt også, men artig.

Rønnaug var tøffere enn bikkja si 😅

Disse lundehundene eier ikke høgdeskrekk, så jeg holdt dem unna. 

Vi har tross alt sett ned i den avgrunnen der før 😅

Det har kommet opp skilt med advarsel om livsfare pga ras. 

Vi kom oss trygt både opp og ned, og det er jo moro å ha vært der oppe!

Det gikk heldigvis greit å krysse bekken også.

Rønnaug ville gå den ytterste stien, så da gikk vi der. Og det skulle vi ikke angre på!

Tøft å se der fossen kaster seg utfor den 475 m høge stupet. Fossen har fritt fall på 155 m, og er det høgeste fossefallet i Buskerud 

Vi holdt oss i forsvarlig avstand…

Men det er spennende å utfordre seg sjøl bittelitt…

Det kom ei regnskur nedi dalen, og vi fikk noen dråper, vi også.

Men brått klarna det opp igjen, og vi fikk enda flere magiske øyeblikk!

Fjellet viste seg fra sin aller beste side denne mandagen 

To regnbuer er heller ikke dagligdags 

Tusen takk for en fantastisk dag, Rønnaug! Vi gleder oss til neste tur 😊

Minnene består.

Vi hadde ikke vært på Orrebu siden i april, men på torsdag tok jeg en liten tur opp dit etter at vi hadde besøkt mamma. 

Jeg håpte å unnslippe varmen for en stakket stund, men det var temmelig hett der oppe også. Vi blir helt tiltaksløse i denna varmen, men det smakte med rømmegrøt. Småtassene fikk kveldsmaten sin, og det var det. Vi dro heim før det blei for seint. Jeg var så klar for arbeidshelg som jeg kunne bli….

Siste jeg var her, var det minst en halvmeter med snø, og egentlig ingenting å ta seg til utendørs. Det lå en halvmeter råtten snø utafor hytteveggen. 

Da tok vi oss en kjøretur ned til Strøen, og rusla litt omkring der nede. 

Det var folketomt på Fønhuskoia. Flaks, for den turistforenings-hytta har mye besøk i helgene.

Hytta er fin den, men Stabburet har langt mer personlighet. 

«Vil du ikke, så ska’ru bli tatt bilde av» - selfie 😅

Men de fikk springe lause også, så de led ingen nød.

Det var lørdag formiddag at jeg fikk den triste telefonen, som jeg visste måtte komme en dag. Likevel er det usigelig trist når håpet er ugjenkallelig over, og enda ett altfor ungt menneske taper kampen mot kreft. Denne gangen, den 18. april, var det min helt spesielle lillesøster. 

Jeg tok meg en lengre kjøretur for å summe meg litt, ned gjennom Hedalen og innover Vassfaret fra «nedsida». Været harmonerte med humøret, tungt og grått.

Første stopp var på Bjørke. 

Jeg ble sittende på benken i egne tanker. Det gjør bestandig godt å komme seg ut, og Småtassene fikk gjennomsøke hele gården uten innblanding. 

Snøen hadde sluppet taket i tunet.

Og bjørnen hadde forlatt hiet oppi skogen forlengst.

Men de snuste ivrig, det hadde vel kanskje vært en og annen innom hiet denne helga.

Skogen hadde våkna opp av vinterdvalen, mosen var mjuk og grønn.

Småtassene spratt våryre omkring.

 …de poserte både oppå og under svære kampesteiner 

Det var så fint i skogen!

Men vi snudde der ved hiet,  jeg orka ikke engang tanken på å fortsette opp de tunge motbakkene mot Hansesprang.

I stedet kjørte vi inn til Nevlingen.

Ensomt og stille, akkurat slik jeg liker det. 

Turistsesongen begynner vel først nå i disse dager. 

Vi har vært her før også uten at det har vært andre her, men som regel står det noen biler ved parkeringsplassen.

Det var vel ingen vits å prøve fiskelykken så tidlig om våren, antagelig

Det regna litt, men det gjorde godt. Det var bare forfriskende. 

Det stoppa liksom litt opp for meg denne helga. 

Men det gjorde godt for kropp og sjel, å rusle rundt for seg sjøl der inne i ødemarken, uten å forholde seg til noen andre. 

Livet er urettferdig, det må man vel bare akseptere.

Jeg har så mye å glede meg over, og være takknemlig for.

Men vi skulle hatt mere tid sammen. Det var så mye vi skulle gjort.

Savner deg, Bente. Mer enn jeg trodde var mulig.

Carpe diem