Nå er jeg ganske stolt av meg sjøl, faktisk!
For hvem hadde trudd det var mulig å få med seg Lillian, sjølvaste Sognafaret, til Hestejuvnatten?
Fredag den 3. juli, etter endt arbeidsdag, skjedde det.
Fremst av alle gikk ho med Varga og Bella, bak dem tre overivrige hannhunder;
Bailey, Findus og Tølle.
Av forskjellige grunner gikk stort sett Nina og turoperatør Natten bakerst 😅
Jeg hadde glemt å fortelle turfølget, at «oppvarmingen» består av en endeløs grusvei, i hvert fall nærmere 5 km, men heldigvis var det både drikke og badevann å finne i Hestejuv.
Endelig framme ved hytta ved Fiskebekk. Jeg tipper de fleste, de av oss som ikke er smarte nok til å sykle i hvert fall, unner seg ei liten pause her.
For det er først nå turen virkelig begynner!
Opp gjennom sval og frodig gammalskog
Etter hvert blir skogen mer glissen, og da får solstrålene bedre tak
Det er ett stemningsfullt naturreservat, dette her, med ekte gammalskog som bare er prega av gamle dagers plukkhogst. Her er gamle trær i alle nedbrytningsfaser, fuktige myrer dekka av molteblomster, myrull og ville orkider. Det er litt urskog-aktig!
Lillian drog lasset ufortrødent videre oppover gjennom skog og myr -
- helt til bakerste ledd (Nina og meg) ba om ei pause 😅
Noen ganger føles 1 km som ei mil - MEN vi klagde ikke!
Det hadde jo gått veldig greit så langt, men jeg ante en stigende usikkerhet da synet av Hestgjuvnatten steila opp foran oss…
Det er bare en sti å følge. Den er blåmerka, og det finns neppe bushe-alternativ opp her
Damene var like blide!
Enda de nok hadde forespeila seg en mye kortere tur. (det var ikke min skyld at noen hadde googla seg fram til en liten tur på 4-5 km)
Utsikten begynte å bli veldig bra
Og toppen kom nærmere og nærmere for hvert steg.
Vinden tok skikkelig takk da vi kom opp i «dumpa», en liten forsmak på hva som venta enda høgere opp!
Vi hadde både medvind og motvind opp den siste bratte kneika, men vi ga oss ikke
Hestgjuvnatten 1069 moh, har en spektakulær utsikt i alle retninger!
Vinden reiv og sleit i oss, så vi knapt holdt oss på beina
Det ble liten anledning til å nyte utsikten denne gangen, men vi sjekka inn på Fjelltoppjakten og Stolpejakten i Mikkelløypa.
Det var nok pga sistnevnte, at Lillian lot seg overtale til å bli med hit 😅
Småtasser på topp!
Jeg tok ikke opp kikkerten, jeg hadde ikke greid å holde den i ro likevel…
Men på bildet skimter en såvidt kraftledningene der veien går, laaangt der nede i skyggen
Jeg prøvde også å ta bilde av Småtassene med utsikten mot Bukollen og Gulsvik i bakgrunnen…
Sultne var vi alle mann, så vi ble fort enige om å søke ned i lunere terreng.
Utsikten får vi nyte en annen gang 😉
Litt stødigere på handa her…
Vi trengte ikke gå langt ned før det ble lunere. Det eneste problemet var at det var bratt, og at mauren hadde bygget flere lave tuer her på solsida.
Men maten smakte veldig godt, og vi ble sittende lenge og vel før vi smått om senn bestemte oss for å gå ned den samme veien som vi kom.
Vi gikk forbi den gamle kroken…
…gjennom den frodige skogen…
Det føles nesten alltid kortere når en går heimover, og høyspentmastene nærma seg fort.
Det er vel fordi en stadig gjenkjenner ting, ikke fordi det går raskere.
Det tar på knea å gå nedover i slikt bratt og ulendt terreng, sjøl om stien er overraskende «snill»
Furustammene gløda i kveldssola, og verden var varm og god nå som målet var nådd
Sola hadde gått ned da vi gikk gjennom urskogen, og klokka vær nærmere 22.
Vi hadde vært på tur i 5-6 kveldstimer, og gått omtrent 15 km
En vel anvendt sommerdag!
