lørdag 9. desember 2023

Torpavottene

At Torpavotter - eller Torpevotter, er en nyttig ting kan ingen komme fra,
 og jeg hadde tenkt å gi gubben ett par i bursdagsgave i oktober.


Strikkingen er ingen kunst. Vottene er egentlig både raske og morsomme å strikke.

Votten strikkes i noe som kalles hullbragdmønster, noe som egentlig er en vevteknikk. Det særegne ved votten, var at den ble strikka i hjemmespunnet, tretråders garn i sauesvart og sauekvitt. 
For å gjøre votten ekstra varm og sterk, ble den "nappet" inni med hvitt, mykere garn.
Måten å nappe votten på er beskrevet som noe unikt for votten, og også måten stjerna kommer frem når en feller av. Det er dette som er det spesielle med votten, og sannsynligvis det som gjorde at mønsterbeskyttelsen ble godkjent i 1938.
I 1979 ønsket det nystartede Nordre Land Husflidslag å ta opp igjen gamle strikketeknikker, blant annet Torpevotten. Det ble snakka med eldre folk i bygda for å finne fram til den votten vi kjenner idag, det ble holdt kurs og lært bort. Nordre Land Husflidslag er stolte av å ha sin egen vott i bygda, og mønsteret er det samme som det var i både 1930 og 1979.
 Om noen ønsker mønsteret, er det til salgs bla. på Landhandleriet på Lands Museum.

Dette er utdrag av hva jeg fant om Torpevotten i Norges Husflidslags hjemmeside, merket Rødlista.

Jeg fant tilfeldigvis oppskrifta på nett for lenge siden og har strikka flere par, men jeg hadde aldri nappa dem tidligere. 
Nå skulle det gjøres skikkelig, og hvem andre enn min gamle skolefrøken ville lære meg kunsten!


Jeg tror det kribla i fingrene til lærerinnen, da jeg besøkte henne en dag i høst. 
Ho hadde forberedt seg godt til timen, og jeg fikk studere vottene ho hadde under arbeid. 


Så var det fram med stoppesopp og stoppenål!


En måtte ta ett godt tak og begynne stoppingen i tuppen. Marit viste meg hvordan.
Jeg har aldri stoppa før, har nok aldri prøvd å lære meg det engang, men jeg skjønte teknikken.


Ho sydde først ei stjerne, og deretter måtte en tråkle seg utover til den første strikkeomgangen var dekka. Dette var kanskje det vanskeligste, for en som ikke kunne stoppe.


Resten av votten var mest som en tålmodighetsprøve, der en og en omgang ble dekka med napping - en slags løkke-søm. Marit så til at jeg kom godt igang, og så avtalte vi at jeg skulle komme tilbake når vottene var ferdige, slik at ho kunne kontrollere om arbeidet ble bestått.
En gang skolefrøken, alltid skolefrøken, sjøl om en er 94 år 😊


Jeg fikk god hjelp til arbeidet da jeg kom heim - ingen fare 😅


 Det skulle økes, samtidig som det skulle helst se jevnt og fint ut - og det var en kunst!
Jeg følte jeg fikk litt teken på det etterhvert, men det var endel prøving og feiling.


Nappingen tok dobbelt så lang tid som strikkingen...og jeg skjønte etterhvert at det ikke ville bli bursdagsgave til Bjørn i år.


Neste utfordring var tommeltotten. 


Den skulle også stoppes i tuppen, og deretter skulle den nappes på lik linje med resten av votten. 


Det gikk framover, saaaaakte - men sikkert


Da jeg omsider var ferdig med den ene, var det bare å begynne på den andre...


Men tilslutt ble de ferdige, begge to!
De er strikka i Rauma 3-tråds strikkegarn, og nappa med Rauma lamull.

Tida gikk, uten at jeg fikk somla meg til Marit. Bjørn fikk andre votter i mellomtida. 


Han fikk angora-votter som sikkert er varme, men neppe så slitesterke som Torpavottene.
En annen lur ting med Torpavottene, er at de kan brukes om hverandre på begge hender, og dermed slites de ikke på samme sted hele tida. 
I 1930 kostet ett par herrevotter  kr 3,20 - nå selges nappa Torpavotter for 420,-
Vel, jeg tror ikke jeg kommer til å lage slike for salg!


I går tok jeg turen til Marit igjen.
Ho tok smilende imot meg med åpne armer, og bordet var dekket for to.


Men før vi smakte på julekakene og skjenka opp kaffe, måtte ho prøve vottene...

Bestått!

Jeg ble bedt om å hilse til Bjørn og gratulere ham med nye Torpavotter, 
da jeg dro heim ett par timer seinere. 

Kjære snille, gode frøken - tusen hjertelig takk for noen kjempekoselige skoletimer!

torsdag 7. desember 2023

Det var en gang -

- i slutten av august. 


Det var forholdsvis tidlig på dagen, da vi kom fram til  Helsinglia,  der Kristin og Fryd bor. 
Det var en nydelig sensommerdag - og vi hadde tenkt oss på tur til… Valdres. 
Det sitter liksom litt langt inne å innrømme det for en halling, men ja, de har mye fint i Valdres. 
Og nå ville Kristin vise meg en av de fineste plassene hun vet om, og det sier ikke lite. 

Kjøreturen fortsatte forbi Lykkja, over demningen ved Storfjorden, forbi Nøsen, og deretter første avkjøring til venstre mot Bukono - og videre inntil Grunke. På baksida av Skogshorn...


Grunke er ett unikt stølsområde på 30-000 mål i det sørvestre hjørnet av Vestre Slidre. Disse grenseområda har ei spennende historie med konflikter og rettsaker mot både hallinger og vangsgjeldinger. Like siden sist på 1600-tallet og fram mot siste verdenskrig er det dokumentert fastbuande folk her det meste av tida. Det må ha vært ett hardt og nøysomt liv å bu der hele året innunder Gråkampen 1595 moh og Veslebotn-skarvet 1778 moh. Det er nesten umulig å forestille seg.
  Grunke har noe mytisk og mystisk over seg. 
Det ligger avsides til, men var ett knutepunkt mellom jegere, fehandlere og andre ferdafolk. 
Oppe langs fjellet gikk en gammal kløvveg over til Vestlandet.
 Fredlause har hatt tilhold her. 
Og så Hulabaken, da. Stortjuven frå Hulbak i Hemsedal...
Klikk på bildet om skrifta er for liten ;-)

Grunke var Margit Sandemos barndomsparadis. Somrene ble tilbrakt på Huldrehaugen. Ho fikk Kongens fortjenstmedalje for sitt forfatterskap i 2014, og da ho døde fire år seinere, ble asken spredt oppe på fjellet. Det var her ho hørte til.


Etter en lang, men utrolig fin kjøretur innover stølsvegen - var det godt å komme fram til vegens ende.


Hvem har glemt den våte sommeren og den enda våtere høsten??
Kristin visste råd, og fant en kjepp - så vi kom oss tørrskodd over dagens første hinder

Innbydende stier😍


og noen skikkelig våte "stier" 😅


Men vi kom oss gjennom greit bjørkeskogen, og Kristin forklarte entusiastisk om området og veien videre.


Øynadn.
WOW - der var det flott!!!
Men vi skulle visst videre...Hm. Hva i all verden ville Kristin vise meg?


Tølle og Findus var litt snurte fordi de måtte gå sammen med oss gamle damer,
 mens Tassen og Fryd fikk gå foran, litt for seg selv.


Vierkrattet vokste såpass tett, at stien var vanskelig å finne til tider. 


Plutselig var vi framme ved hengebrua, den Kristin var så betatt av!
Jovisst var den fin og spesiell, solid bygget var den også - som hadde stått imot flommen og alt!


Stolt marsjerte de over, att og fram - Kristin og Fryd.


Elva heter Grunka på nedsiden av hengebrua, og det er elva som har gitt navn til Grunke.


Tølle fikk kjempemasse kos, som vanlig.


Findus la seg rett ut, etter at vi hadde spist niste og Kristin hadde fordelt en "liten mengde" godis 😆


Ovenfor hengebrua, heter elva Hydøla. Stien gikk oppover til Hydalen på den andre sida av elva. 
Men vi skulle ikke dit.


Jeg er så glad du fikk blitt med på denne turen, Tassen 💓


Dette området var virkelig spesielt og utrolig vakkert.


Vi kom tilbake til Øynadn


Ranastongji 1900 moh,  ruver i bakgrunn, og danner grensa mellom Hemsedal og Vestre Slidre


Storlifjell i bakgrunnen, 1643 moh. 


Det ene fjellet høgere enn det andre, men 
de låge, gamle stølsbuene imponerer meg mer enn noe annet.


Seterdrifta opphørte visstnok allerede på 1920 -tallet, men bygningene er vedlikeholdt


Jeg tror ikke jeg har sett så frodig rabarbara før, så den har fått godt stell.
 Den er vel av det gamle, gode slaget.
 Eller... det er neppe utenkelig at noen holder til her, noen som vi ikke ser


Jeg er ikke sikker på hva denne bua har vært brukt til, men det kan opprinnelig ha vært ei årebu. 
Bygd av utrolig grovt tømmer, og impregnert av tidens tann.


På baksida lå det utrolig nok en "lundehund-sten"!


Det var ikke lett å rive seg løs herfra, Kristin!


Vi kunne kanskje slått oss ned for godt?


Det gikk faktisk veg inn til Øynadn. Det må være en lang og kronglete veg, som går gjennom Smådalen og ned til Grindaheim ved Vangsmjøsa.


Sanitærforholda er tilfredsstillende.


Og hvis været kunne være slik som på denne dagen bestandig,
ja da kunne vi saktens slått oss ned her.
Hjelp - nå har jeg glemt navnet på den fine blomsten!


Koselig med slike gamle skilt


Så var vi på hjemvei likevel...
Lurer på om det er mange folk her inne om sommeren? Jeg har hvertfall lyst til å ta turen tilbake, 
skulle egentlig gjerne opplevd alle årstidene her. 


Det går tydeligvis kyr her inne, og det er jo koselig. De kan være litt skumle, men 


Det var flere lundehund-steiner også. 
Mystisk? Ihvertfall praktisk, hvis kyrne skulle være i nærheten.


Strekningen mellom Nordre Grunke og Øynadn var ikke stort lengre enn 1,5 km, tipper jeg. 
Den var tettvokst med brisk og bjørk, men stien var velbrukt og lett å finne.


Vi fant igjen kjeppen også 🙏


Noen av hyttene, såg mest ut som bolighus.
Jeg mener jeg så ett tv-program på NRKengang, om de som bodde her i Grunke - men finner det ikke igjen. Enda så mye jeg har googla og leita. Er det noen som vet?


Det var ett merkelig sted. 
Kan forstå at Margit Sandemo fikk inspirasjon til å skrive Sagaen om Isfolket, når ho var her.
(Jeg har ikke lest serien, men det var mye snakk om den på 80-tallet)


Kristin var også merkelig stille, da vi kjørte derfra.
Det hadde sin forklaring i at ho og mannen skulle gå etappe 9 av "Hemsedal rundt PÅ grensen" noen dager etterpå. De skulle gå sammen på endel av etappen, før han skulle fortsette opp på Hydalsrova, opp Ranastongeggji, opp på Nøse og videre til topps på Ranastongji! 
Galskap - men tro det eller ei - etappen ble fullført!

(link til de utrolige bildene hennes på Facebook)


Mosvatnet.
Når vi først var i Valdres, blei det til at vi kjørte litt mer omkring.


Det skal jeg gjøre mer av neste sommer!


Klokka var nesten 19 da vi kom tilbake til Helsinglia.
Sola skinte fremdeles på Skogshorn

Norge er ett vakkert land.

Tusen takk for den uforglemmelige dagen, Kristin og Fryd 💓


Her er ett julegavetips fra meg;

HEMSEDAL NATURLIGVIS

En fotoreise med Kristin Devor


"Bli med inn i Kristins verden og opplev Hemsedals naturlige magi.
Her får du både store og små landskap, ett blikk inn i bittesmåenes rike, forunderlige isformasjoner, fugler, dyr og mye mer.
Len deg tilbake og nyt reisen..."


Dette er ett praktverk av ei bok som jeg er stolt av å eie!

Ca 200 sider som gjør at jeg blir enda mer glad i naturen.

 Boka kan bestilles via devorfoto.no - eller si ifra til meg så overbringer jeg gjerne bestillinger 😉