fredag 19. juni 2026

Blåfjell


Blåfjell er rosa nå midt i juni

Vanligvis følger vi vegen de første km når vi skal til Blåfjell, men denne gangen gjorde vi det motsatte.

Hvitlyngen blomstra  langs stien, og gauken gol i bjørkelia 

Det var deilig med solid fjellgrunn under beina for to og firbeinte  

Jeg blir aldri lei av å gå her!


Varden på Blåfjell er stor og flott og kan sees lang vei


Småtassene blir små ved siden av den, men vi måtte jo ta ett bilde når vi sjekka inn på Fjelltoppjakten 


Jammen var det noen snøflekker her også!


De var ikke vonde å be…men Findus var veldig nysgjerrig på de to som dukka opp ved varden vi nettopp hadde forlatt…


Det er ikke akkurat folksomt på Blåfjell på en torsdag.


Vi hadde ikke med oss niste på turen, men tok oss tid til ei kvil i snøfonna. Tølle skjønte ikke hvorfor vi ikke kunne sette oss ned og dra opp ei niste?!!


Så forlot vi snøfonna vår, 


og gikk tilbake til og forbi varden 


Kupert og flott, det er fint å gå overalt her!



Vi lagde oss en rundtur, som vanlig 😊


Det blir en liten stubb å gå på vegen tilslutt, uansett hvordan en vrir og vrenger på det.


Regnskura nådde oss att da vi nærma oss bilen, 
og da vi satt tørt og trygt der inni, kom det ei real hagleskur.
Flaks med den, gitt!


 Tenk om en kunne toppa en slik dag med en middag på NorKro! 
Men vi har nesten mista håpet om at det skal bli drift der igjen, etter flommen Hans for tre år siden 


Hjemme satt Yri - nyklipt, tørr og fin, og venta på kveldsmaten sin 😊



torsdag 18. juni 2026

Vassfar-stier


Det går ualminnelig trått med bloggingen min nå, og så jeg som har hatt så mange fine turer!


Det har blitt flere Vassfarturer, enda så vått det har vært i Vassfaret 😅


Det var vanskelig å følge stien som krysser Venelibekken på veldig mange plasser! 



Det ble mange omveier for å komme ned denne dagen.
Dette var forresten søndag den 7.juni, dagen etter at vi gikk i Bukollgrasingan.


Gamle øksehugg har sin sjarm


Her har vi kommet innpå veneli-bekken igjen, men herfra kan vi følge den på sidelinja ned til vegen,
mens vi nyter utsikten 


Vi blir aldri lei denne utsikten.


Det blir litt kjedelig å gå på vei. Men denne gangen bestemte vi oss for å følge den, til vi kom på stien opp i Steinhyttlia til en forandring.

 

Vi slo oss ned oppå berget i veikrysset, og tok fram nista. Småtassene passer ekstra godt på matfar i slike stunder. De ensa knapt at det kom to vassfar-vandrere loffende. De to hadde gått opp i Bogen til Storekrak, og overnatta på Harehopp, deretter fått ei natt på Vassfarkoia på Veneli, og som nå på tredje dagen var på vei heim til Nesbyen. Ett sprekt par som det var trivelig å prate med! 


Jeg kunne nesten ikke huske sist jeg gikk denne stien, så det må være lenge, lenge siden.


Jeg mente å huske at det var tett skog i lia, men det var det såvisst ikke.


Skogen var hogd for ikke så veldig lenge siden, og spora etter tunge maskiner var djupe og våte…


Bekkene var oversvømte, og myrene søkkvåte.


Det rant bekk i stien.


Det skjer noe med balansen i naturen, der hogstmaskiner har vært på ferde.
Det er ikke til å komme fra. 


Men vi kunne ikke klage på utsikten, den var nok bedre enn før.


Det var ikke flatehogst som hadde foregått her heldigvis.


Flott utsikt ned på Aurdalsfjorden 


Det var jamn stigning opp mot Veneli. På irrgrønn blåbærlyng 


Og sjøl om skoa var søkkvåte, gjorde vi tafatte forsøk på å unngå å bli enda våtere  


Stien var blåmerka, den!


Fin bålplass innunder Raudfjell - her burde du telte, Hanne 😉


Det var mye våt myr i Steinhyttlia, og myr er flott å se på.
Men steinhytte - finns det i Steinhyttlia???


Turen vart omtrent 8 km. En finfin runde uten store utfordringer.
Det er helt greit, det også