torsdag 6. mai 2021

Høgt og lågt med Tove igjen.

Storøya er den største øya i Tyrifjorden, ca 1.7 m2 ifølge Wikipedia.
Heldigvis er øya forsynt med ei flytebru, som forøvrig er utrustet med en veibom - og bommen er åpen mellom kl 07.00- 20.00.
Derfor var en tur til Storøya det som sto først på programmet, da Tove og jeg møttes på stamplassen vår, pendlerparkeringen ved Norderhov.  


På øya ligger Storøen gård, som i middelalderen var sete for Hamarbispen...
OG en 18 hulls golfbane som dekker store deler av øya.


Dagens første cache, lå gjemt på øyas høgeste punkt - den åsen som ligger bak Tove.



Det var dessverre dårlig med utsikt derfra, men vi fant cachen 😅


Det var ikke mange golfere å se så tidlig en fredags formiddag, og det var vel og bra. Vi gikk mistenkelig mange runder rundt det kvite murhuset av ubestemmelig betydning, men det var helt sikkert noe spesielt med det...


Da vi tilslutt fant cachen på en logisk plassering, sneik vi oss videre - så langt utpå kanten av greenen som det var mulig å komme...



Nederst på golfbanen, står ei kjempestor eik som heter Ragnhilds eik.
Eika sies å være omtrent 1000 år, og den har trolig fått navnet etter Dronning Ragnhild Sigurdsdatter. Ho ble født ca år 840 på Ringerike, og ble gift med Halvdan Svarte og ble mor til Harald Hårfagre.
Dette og mere til, står å lese i cachebeskrivelsen.



Siden fotturister ikke akkurat er velkomne på golfbanen, fortsatte vi turen tvers over øya - inni tjukkeste skogen. 



GPS-koordinatene guida oss fram til stedet som kalles Utsikten.
Stedet kunne vel strengt tatt ikke kalles en utsikt pga de høye trærne, men vi satte oss ned og tok ei lita kaffe-te-frokost-pause med enda noko attått.



Dagens neste mål var Purkøya 
- og heldigvis kunne vi spasere tørrskodd over vadet.


Mesteparten av øya er naturreservat, og i strandsonen rundt øya finnes geologisk verneverdige områder.



Det var spennende å gå på oppdagelsetur på en øde øy, men det viste seg fort at vi ikke var de første som gikk i land her. Stedet skulle visstnok være tilrettelagt med utedo og søplekasser, og den utedoen skulle jeg gjerne funnet... 
Vi fant derimot noen hustufter, men jeg finner ingen opplysninger om hva slags bygninger som hadde stått der 🙆



Dette vakre stedet var allerede belønna med 30 blå hjerter, men etter at vi fant cachen 
- blei det to 💙💙 til


Det var så vakkert - og vi var nok en gang superheldige med vær og alt!!!



Tølle og Tassen slukket tørsten i Tyrifjorden.



- og så begynte vi å leite etter spor fra Silurtiden...



Ved første øyekast så vi bare stein.
Den rødbrune og blågrønne Ringeriks-sandsteinen...

Silur er en meget kort periode i jordens oldtid. Den begynte +-1,5 millioner år siden og varte til overgangen til devon for +-2,8 millioner år siden. Perioden startet med en større utryddelsesprosess hvor omlag 60% av jordens liv ble utryddet.



Så begynte vi å finne fossiler 😍



Det var jo så spennende!
 

Tenk at dette antagelig har vært ett slags dyr...!



Det er selvfølgelig ikke tillat å ta med seg fossiler, men vi spekulerte fælt på hva alle de rare store og små "avtrykkene" kunne være.



Hva er vel livet? Ett pust i sivet, som synker ned. 
Ett spill av krefter som higer efter en evighet.

jeg har "tjuvlånt" bildet av Tove...
Tove kommenterte at jeg lo av gutta mine 😆

Det var ikke sååå rart jeg lo da de stilte seg opp foran meg, vel 😂


Så fortsatte turen rundt øya, på ny søken etter ett sted vi kunne slå leir.


Her var det visst stupbratt ned, og nysgjerrige-Tove måtte klamre seg fast.



Vi fant ett kjempefint sted, der vi kunne sitte å glo.
 Selfien vart so som so, men bildet blei likevel plukka ut til å være med. 


Bildet av Tølle og Tove også...
Hva er det de ser på?



Det var fossiler og merkelig steiner overalt, men ingen mennesker å se på en slik fin dag. Det var overraskende, igrunn!

Vi hadde blitt advart mot lite gjestmilde hytteeiere på Storøyas sør-øst side, 
men to eldre damer vi møtte tidligere på dagen, sa at det var flotte stier langs strandkanten og de anbefalte oss å gå der.
Så vi rusla langs stranda tilbake til Storøya - til vi brått kom fram til golfbanen.
 


Der ble vi omtrent kjeppjaga inn i skogen av en ilter golfer med utstyret i orden - samt en liten King Charles Cavalier.
Tove tok det med ett smil - men jeg kjente jeg ble mektig irritert av å bli tilsnakka på den måten. 
Vi hadde vel ikke tenkt å gå på golfbanen, det er faktisk livsfarlig!
Han ville oss sikkert bare vel, innerst inne...



Resten av turen gikk gjennom kjedelig krattskog, 
men her var det i det minste en merka tursti hvor vi var trygge.


Vi så hvitveis



og vi så blåveis 
- og vi plukka med oss fem cacher i løpet av turen.



Det var ikke en lang tur, men vi hadde brukt omtrent fem timer av dagen.
Så hva nå?



Dagen hadde fremdeles litt av hvert å by på.



Vi fant en cache i den 160 år gamle Kroksund brua.
Ikke ante jeg at det var ett slikt flott gammelt byggverk under den nye brua.


Så ble det litt att og fram, kan man trygt si. Vi var stadig innom bensinstasjonen ved Sundvollen - i håp om å få tømt tanken en travel fredagskveld 😅
Vi fant noen cacher, før vi blei enige om å kjøre opp til Kleivstua.


Tove hadde vært der oppe i sommer, og ho hadde helt rett i at dette stedet var vel verdt ett besøk. 
En gang hadde det vært mye liv og røre her, men den gamle tønneheisen var ikke lengre i drift. Og godt var nå det, ellers hadde vel Tove lurt meg oppi der -
 og den syns jeg så ganske skummel ut. Men cachen tok jeg, i det minste 😆



Her var det en kort og enkel Lab-runde, og minner om forgangne tider lå i veggene.



Det var en sånn god stemning her!
Vi begynte å fable om å leie oss inn til sommeren. Hvis de godtar hunder, vel og merke. 


Det skorter ikke på verken historie eller turmuligheter her.



Tølle og Tassen var tydeligvis klare for hva det måtte være 😅
Men nå begynte det virkelig å gå mot kveld, og det merktes på så mange vis.
Det var godt å kunne dra på seg ullgenseren igjen, for vi hadde enda en cache å logge
 - og enda ett sted å se...

Dette er ett populært startpunkt for hangglider og paragliderflyvning, og har egen startrampe laget av Ringerike og Hole Luftsportklubb.
Det sies at Kronprins Haakon Magnus hoppet her engang, derav navnet.

Nå hadde alle luftens baroner flydd hjem, og vi hadde verden for oss sjøl. 



Lenge satt vi der og så og så. På Storøya og Purkøya, på Rytterager og Lemostangen 
og hele sulamitten.


Så mye fint vi har opplevd sammen allerede. 
Så mange gode minner å ta med seg - og flere skal det bli.


Slike små geocacher kan jammen stelle i stand litt av hvert!



Klokka hadde blitt 21 da vi kom tilbake til parkeringen ved Norderhov.
Himmelen brant. Vi skulle nok sitti der oppe på Kronprinsens utsikt bittelitt lengre.
Neste gang gjør vi det, kanskje. 😉

onsdag 5. mai 2021

Kom Mai du skjønne "milde"

Det går framover - sakte, men sikkert!


1. mai 2021
Det var ett stort framskritt at jeg endelig kunne ta med meg mamma ut på tur igjen!
Jeg husker ikke sist, og det gjorde helt sikkert ikke ho heller.
Men vi kjente oss godt igjen da vi nærma oss Rime. Ho var "stødig til beins og rask på foten"
 - tatt i betraktning ett ganske stillesittende liv det siste året. 


Vi hadde med oss litt niste 😅



Tassen elsker slike stunder...



Det var vel koselig å være på tur igjen


Det var Nalle som lærte Tølle å passe godt på mommo, tror jeg.
De har nesten det samme samholdet, de to der.



Vårlufta var sur og kald, men sola titta heldigvis fram rett som det var.
Da gløda tømmerveggene.



Dette er en fin og fredelig plass på jord.
Her kunne jeg tenkt meg å bo, men mamma syns det er altfor avsides. 
Ho trives godt på Heimen nå.


Vi spiste og drakk - tralla og sang,  og kosa oss fælt utendørs i mange timer. 
Tida gikk nesten ifra oss!


Takk for en koselig dag, mamma.
 Jeg håper jeg har like godt humør som deg når jeg blir 92!

🐾💓🐾

Demens er en fellesbetegnelse for flere hjernesykdommer. 
Sykdommen utvikler seg over tid, og fører til økende endringer i hjernen. Hukommelsestap, vansker med språket, orienteringsproblemer og vanskeligheter med daglige gjøremål er vanlig.
I dag har over 100.000 mennesker i Norge demens, og trolig vil antallet dobles de neste 20 årene. Man tror demens kun rammer eldre, men også yngre personer kan få sykdommen. 



Dagen derpå tok vi oss en kjøretur ned til Strøen.
Det var mye mere snø enn jeg hadde sett for meg, så det var håpløst å gå ned til Suluvatn uten ski eller truger på beina.



Været var heller ikke så fint som forventa, 
så vi rusla bare litt omkring før vi slo oss ned i gapahuken.



Det er viktig å nyte livet mens man kan!

Nevlingen,1.mai 2020

I fjor var vi ved Nevlingen den 1.mai - det var ett par dager etter at Nalle ble borte.



Nå var det en ny "vår" i Vassfaret uten ham. Jeg måtte ha en liten tur utpå demningen før vi dro heimover, kikke bortpå Dølahytta, og mimre littegrann. 
 Det var da jeg fikk se linerla trippe i vannkanten.
 Det føltes som om jeg fikk en liten hilsen i fra Nalle, akkurat som i fjor.
Vi sto der og så på den ei stund, og jammen kom det ei linerle til.
Det var godt å se at de var to.
💓💓



Jeg må skrive om turen med Tove også, for jeg tok hundrevis med bilder, men det får visst bli neste gang. Tove har allerede skrivi ett innlegg i bloggen sin, det var nemlig en kjempefin dag på cachetur - på leting etter fossiler og fin utsikt !