tirsdag 17. april 2018

Vinter-eventyr i april

Man kommer ikke til topps på flatmark!


Vi spente på oss skia nede ved Fekjan, og etter ganske nøyaktig 1 mil med jevn stigning,
nådde vi dagens mål. 
Hallingnatten 1314 moh

Tove og Barfi

Nalle, Tassen og jeg. 


Oppe på Hallingnatten var det så luftig, at vi ønska oss ned i lunere terreng temmelig fort.



Dette var på fredag, og løypene var nyoppkjørte og flotte.



Mennesker blir små i slikt landskap, og vi hadde nesten hele fjellet for oss sjøl.



Ingen hastverk. Matpause både her og der.




Ikke det minste rart at Barfi ville bli værende her oppe i fjellheimen 😉


Neeeeei, ikke gå! 
Tenk å forlate Brynhildstølen - der som det er så fint...



Vil du væra med så heng på!

Det var en kjempefin tur, og været var helt nydelig.
Da vi omsider kom ned til Fekjan igjen, hadde vi brukt opp hele dagen.


Dagen etter var planen å gå en fin og rolig tur på Blåfjell.
Men så begynte usikkerheten å gnage...det var så lenge siden jeg hadde hørt fra Mathisen.
Hadde han reist til Lier på årsmøte i laksefiskeforeningen som han hadde sagt,
eller var han fremdeles i Vassfaret?
Han hadde ikke spilt Wordfeud på flere dager og DET ligner nemlig ikke denna gubben. Han liker ikke å tape ett eneste spill, så derfor er det ett sikkert livstegn, det at han følger med på spillet. Nå begynte tidsfristen å nærme seg slutten faretruende fort.
 Ikke så rart jeg var en smule bekymra..?
Planen blei derfor omgjort, det er vondt å gå slik å lure - så vi kjørte til Teinevassåsen.
DA fikk jeg mobilkontakt med Mathisen, og ikke så veldig lenge etter,
slo vi oss ned på Høgdefjell, alle sammen.

Fjellvettregel nr 1. SI IFRA HVOR DU GÅR
(Det ser ut som han har sitti der siden i fjor, var Grys treffende bilde-kommentar 😂)


Det var ingen sure miner 😅


Tassen beundra utsikten som så mange ganger før.



Kjekt med medbrakt fotograf, som kan forevige de gode øyeblikk!
Takk, Mathisen!

Reinsflokken hadde satt sine spor på Høgdefjell, men vi så ikke ett eneste levende dyr denne gangen heller. 
Men moro å komme over spor uansett.



Silkevassrunden har blitt min favorittrunde, og jeg tror Tove og Barfi likte dette landskapet og disse løypene like godt som meg.



Brommabaguettene gikk ned på høykant også. Ikke så rart.
Barfi og Nalle venta tappert på å få en liten smak,
mens Tassen holdt vakt...

Og så, etter ca ei mil, og to tre matpauser, var vi tilbake til start.

Bjørn takka for selskapet, og forsvant ned til Strøen igjen,
mens vi kjempa oss fram gjennom telehiv og oppløste veger...og heim til Bergheim.

Det blei tidlig kveld på oss alle.

Søndag var været minst like fint, og vi blei raskt enige om å ta en liten skitur, gitt...
Jeg ville unngå søleveger, så denne gangen kjørte vi på tørre asfaltveier opp til Flatvollen.
Og så skulle vi bare gå på ski opp en litt bratt bakke 😅

Da vi kom opp den første bratte bakken, skulle vi bare opp ei bratt kneik.
Og deretter kunne vi gå slakt innover mot Reinsjøen f.eks.  Sa jeg.


Da vi var kommet opp den bratte kneika, gikk vi innover (oppover🙊) en dal. 
Og det var der Tassen fant noe spennende!


Kjeften blei full av kvite fjær, så den rypa hadde nok liggi der ei stund.


Men rypa var hans, og omtrent like så gjev som en lundefugl, vil jeg tro! 
Stolt som en hane...
Da han var sikker på at alle hadde sett skatten, ble den tilslutt «gjemt» før vi kunne gå videre...

...oppover...

Det var ikke sååå innmari bratt. Snøen var råtten og skia satt, så vi slapp å gå fiskebein
- men det ante meg at det ville by på større utfordring å komme seg heilberga nedatt.



Vi fant oss en stor, fin stein og slo oss ned.

Den lille vaktposten fant sin plass.


Den brune vaktposten også...


En utrulig fin snikeoppstillingsplass, må jeg si. Umulig å overse han der!

Da maten var spist, kunne han legge seg vel tilrette på lading...



Nalle valgte å ligge på stein med hodet på sekken, Tassen sto fremdeles på post, mens Barfi la seg ned i den kalde, våte, deilige snøen...


Vi trudde vi hadde fjellet for oss sjøl, men Tassen har øye for detaljer.
Og Nalle kjenner lusa, og blir mer enn gjerne med på alarmen.


Men så var det bare noen skiløpere som gikk forbi. Ingen fillebikkje å se.


Med fulllada batteri kunne vi fortsette inn, og opp - mot Reinsjøen


Barfi var kanskje litt betenkt, men slapp oss ikke ut av syne.


Og så var vi framme ved Reinsjøen.

Nyyydelig!
Vi slo oss ned igjen, og ble sittende å beundre fjell og vidde,
og Hallingnatten laaaangt der borte.



Vel, ikke så langt borte, men vi hadde nådd denne dagens mål.
Sola stekte på 1250 moh - det var nesten for godt til å være sant.

En fantastisk dag midt i april.
Vi følte oss nesten beæret som fikk oppleve noe slikt.

Tilbaketuren besto stort sett av lange nedoverbakker.
Snøen var så råtten og våt, at skia blei sugd fast i sporet. Men der det var litt brattere enn som så, måtte vi likevel ploge - og det er ikke bare bare på slikt føre.
Tove er den mest fornuftige av oss. Ho tok av seg skia og gikk.


Jeg velta meg over i snøen noen ganger, men det gikk bra.
Halebeinet er snart så bra at jeg kan sitte normalt, så det skulle tatt seg ut!


Sakte, men sikkert nærma vi oss Fjelløkteren, og siste avsats...


Vi hadde greid oss overraskende bra oppi den fjellsida der!


Vi måtte kvile litt på laurbæra igjen :)

Tassen satte seg på post, mens vi slengte oss ned i lyngen.


Nalle og Barfi er nesten kjærester, men bare nesten ;)


Godt over fire mil på tre dager, kjentes i beina på alle mann.


Så her kunne vi blitt værende, om ikke Tove måtte heim til hus og mann..


Her var det masse spor etter Norefjell-rein. Kalvingen begynner i slutten av april, så nå trenger de mest mulig ro etter en lang og hard vinter.



For oss gjensto bare den siste og bratteste bakken


- og jammen greide vi ikke den og.



Det hadde vært tre utrulig fine dager, med kjempekoselige turkamerater!
Vi registrerte nyheter om bomber i Syria, men det vedkom oss liksom ikke -
vi som er så heldige å leve her i verdens vakreste land.
💓
Tusen, tusen takk for nå, Tove & Barfi
disse dagene kan vi leve lenge på.