torsdag 17. juni 2021

Ei ukes ferie til endes

Uke 23 var så absolutt ei fin ferieuke.
 Jeg var ferdig på jobb søndag kl 16, og innen jeg var heime, begynte det å regne.
Uten at det la en demper på feriestemningen!



Det er bare deilig med regnvær en gang iblant.
Da kan man ta det med ro innadørs med god samvittighet
- spesielt når man har ferie 😎



I løpet av kvelden klarna det opp, og det blei en fin kveldstur med Tølle og Tassen.



Mandag dro mamma og jeg til Gol. Ho hadde frisørtime, og etterpå kjøpte vi oss middag på Solstad. En må jo kose seg når en først er på vift. 
Vi trengte ikke å bruke munnbind før vi skulle handle på Kiwi.
 Det er forunderlig hvor trygt og normalt det blei å ta på seg og bruke munnbind!
- sjøl om en såg ganske mistenkelig ut 😅

Seint mandagskveld kom Tove, og tidlig neste dag dro vi til Stemberdalen.
Her snakker vi skikkelig aktiv ferie to dager til endes 👍



Vi kom heimatt seint onsdagskveld - og på torsdag skjedde det ingen verdens ting!
Siden jeg ikke har bilder fra dagen, så husker jeg ikke om jeg gjorde noe, nemlig...
Tove måtte ihvertfall reise hjem grytidlig, for ho skulle få sin første vaksine.
Jeg venter fremdeles på min første dose, kanskje jeg får tilbud i neste ferieuke, 
det hadde ligna seg, det.
 

Fredag begynte vi på Stolpejakten.
Vi gikk Mørkedokkrunden ++, og fikk våre 4 første stolper.


Moro å finne nye stier!


Da vi kom heim, hadde fjordingene kommet nedpå Reitevollen.
Det er ett koselig syn.



Lørdag var det skikkelig fint vær igjen - men en sur vind.
Da passa det best med en skogstur, og dermed gikk vi Evjuvegen for første gang i år!



Det er virkelig en fin tur, men stien er bare stedvis enkel å følge, dessverre.



Den er skilta her og der, og jeg har hengt opp kvite bånd etter beste evne, men det er nok ikke mange som går der lell. Snøen lå lenge i år, og dermed holder jo folk seg unna - og det var fremdeles temmelig vått i myrene.
 Men Cachene var tørre og fine og venter på besøk 😉 



Ca 4 km en veg, det er ikke akkurat avskrekkende. Vegen går forbi flere idylliske tjern, og jeg syns det er mye finere å gå her, enn å følge stien fra Stormyrdammen.
Kanskje jeg må ta den stien for syns skyld en dag likevel.



På heimvegen stakk jeg innom Flø Heimelaga, og fikk med meg en pizza heim.
 Valget falt på "Stusselig-kroken", med biff og bacon 😋
 

Søndag ble det Stolpejakt igjen.
Jeg parkerte ved bommen til Rudsåsen, og gikk rett opp til Vinkeltjern, der den første stolpen sto.



Så gikk vi tilbake og fant stien ned til Midtli-vegen. Vi passerte en hoggorm på vegen.



En veldig koselig gammal sti ned gjennom skogen!



Det ble riktignok veldig mange høgdemeter ned til Utsiktspunktet,
og jeg lurte litt på hvordan jeg skulle finne enkleste veg opp igjen...



Jeg bestemte meg for å følge en gammel hogstveg oppover igjen, og satse på at det gikk an å finne fram til Triggerpunktet...


Det gikk veldig greit, det - men turen blei lengre og en anelse mer slitsom enn jeg hadde planlagt den dagen 😅



Vi fant stolpen lett, men Cachen på Klevarudnatten kunne også trenge besøk 😉



Så bar det nedover med oss igjen 😅på en bratt og fin sti.



En liten eftastur på fire timer er ikke helt hverdagskost, men så var det den siste dagen i ferien. 
To slitne og fornøyde fyrer kunne sove hele mandagen, for da var hverdagen tilbake.


Jeg begynte forresten på ett nytt prosjekt i ferien.
Den brune saueulla blei sortert, vaska og klartgjort for spinning. 
Jeg har lyst til å strikke meg en brun genser etterhvert.



Jeg skar ned rabarbaran og kokte fargesuppe, men suppa ble så svak, at jeg fylte likesågodt opp kjelen med bjørkelauv.
Kvitt og grått garn av gammalnorsk spæl blei kokt.
Ja, det blei faktisk kokt!!! Jeg presterte kunststykket å glemme bort kjelen på komfyren, fordi jeg satt og blogga - og da jeg kom inn på kjøkkenet, fosskokte ullgarnet. 
Det var ikke noe å gjøre med det i det hele tatt. 
Det viktigste da var å ikke gjøre noe som helst!
 Bare flytte kjelen vekk fra plata - og håpe på det beste...


Dagen etter var suppa og garn avkjølt, og jeg var ganske spent da jeg tok opp garnet...
Det hadde faktisk gått bra!
Farga hadde ikke blitt så værst heller!!
Det kvite blei gult, og det grå blei grønt - helt etter planen 👍



Jeg trenger flere farger til genseren, og tenkte det ville bli lysgult hvis jeg "kokte" ei ny hespe i den samma suppa...
Det var tydeligvis altfor mye fargestoff igjen, og garnet blei nesten like gult.
Men garnet kan farges om igjen, når jeg finne noe som egner seg.
 


Ferien er som sagt over, det var arbeidsdag på mandag.
 Igår, tirsdag - hadde jeg en kjempefin tur sammen med Tove igjen.
Og idag, onsdag - har jeg begynt å male hus!
Nå følger noen arbeidsdager igjen, så da blir lite anna gjort.
 Trur eg.
Vel, det kommer kanskje ett blogginnlegg om turen til Bukollen...

tirsdag 15. juni 2021

Aurlandsdalen, Sinjarheim - Almen - Vassbygdi

Utsikt - utsikt - utsikt!



Men at det skulle ha stått hus og levd mennesker her, var ufattelig.
Det sier bare sitt om den nøden og fattigdommen som herska i Norge..



En har godt av å stoppe opp og tenke en gang iblant.



For oss var det som å vandre i ett spennende eventyr.



Mennesker hadde klora seg fast i hundrevis av år, og litt etter hvert forma og temt den ville dalen ørlite grann. 



Det var først på slutten av 1800-tallet de fikk sprengt vekk og gjort vegen farbar for fedrifter ved Sinjarheimgaldane.



Vegen er kunstferdig mura opp på flere partier.



Tove spaserer på Storemuren, hvor skulle ho ellers gjort av seg?
Omvegen hadde blitt lang...



Dalen var trang og elva var vill...men bak neste sving -


... åpenbarte fjellgårder og støler seg.



Teigen, Sinjarheim, og øverst ligger Orrasete og Grov


Veiverdalselvi



Tove ble stående noen minutter og nyte en dusj.



Så dukka Sinjarheim opp!





Det er bare en ting å si om gården;
FANTASTISK!



Husa sto tett i tett, med bare smale passasjer mellom.



Garden ligg høgt og fritt, men med bratte juv og gjel og fosser på alle kanter.
 Det budde folk her like til 1922, etter den tid blei garden brukt som støl. Forfallet satte inn, men på slutten av 1980-åra begynte ett omfattende dugnadsarbeid i Aurlandsdalen. Nå er husa sikra for mange år framover.



Vi trengte friske krefter før vi tok fatt på de siste km, så nå spiste vi opp alt vi hadde, og tømte den siste kaffekoppen.



Jeg skulle gjerne vært på den fine plassen lengre, men det får bli en annen gang.






Så tok vi fatt på den siste delen. Veien var fremdeles spennende.



Her var det tydelige spor etter lauving. Tenk for ett arbeid det må ha vært å holde fôr nok til alle dyra. Og seg sjøl...



Stien snirkla seg ned mot elva.


Dalbunnen under Sinjarheim er uframkommelig, men høgt der oppe, der ved pila, ses veien de hadde sprengt ut i fjellet...der gikk vi...


Enda en foss måtte krysses.


Det var ikke like lett for hundene å holde seg fast, så de trengte en hjelpende hånd innimellom. Det er både fordeler og ulemper ved å være en liten tass!


Når Tove skulle ta bilder, var Tølle over henne med en gang.
 Han trodde nok at ho kunne trenge hjelp for å komme seg opp igjen.


Koldaholet var også ett merkelig sted.
Inni hula var det is, og kaldt året rundt. Der lagra de selvfølgelig mat i tidligere tider.



Da vi kom enda litt lengre ned i dalen, kunne vi såvidt skimte Sinjarheim for siste gang.



Foran oss lå Almen.



Det sies at Almastova er den eldste stående trebygningen i dalen. 



Den står trygt der innunder kampesteinen som beskytter den mot steinsprang og ras.



Ei liten ettroms stue som vitner om farefull nøysomhet...390 moh
Det sies at folket her ga opp og reiste til Amerika etter at fjøset blei knust



Her beita det faktisk sau den dag i dag. 



Turen fortsatte gjennom steinurer -

 ispedd grønn lauvskog, 
konstant akkompagnert av fuglesang og fossedur.



Da vi nærma oss Vassbygdi, flata det ut.




En km igjen.
Og ingen av oss var spesielt slitne!
 Det var nesten synd vi var ved reisens slutt...men litt godt også.



Aurlandsdalen var virkelig som ett eventyr fra begynnelse til slutt!
Vi hadde utrolig flaks med været, for vi hadde bare disse to dagene til rådighet.
Så heldige kan vi vel knapt ha lov til å drømme om å få en gang til...eller? 

Tove greide å komprimere hele Aurlandsdalturen i ett innlegg, det finnes her...

Mine to foregående ;