torsdag 31. oktober 2024

De fire Kaninusser



De to siste nykommerne mine, Ellinor og Øyvind satte i ei periode, kaninhuset på hodet 
- men det var ikke deres skyld!
Kaninhyblene måtte omgjøres flere ganger, før alle var fornøyde, men nå ser det ut til at alle har kommet noenlunde i orden.

 

Ellinor har vist seg å være ei ordensdame som vil ha ting på sin måte. 
Ho kommer alltid og hilser på, og lurer på om det er noe godt å få.
Det er så koselig ❤️

Ellinor - ei artig frøken!

Ho har ei nydelig jerngrå farge. Ho har mer farge i ulla enn de svarte kaninene jeg har hatt før. 
Det skal bli ekstra moro å spinne ei så fin farge! Gråfargen vil gi spennende resultat ved plantefarging også. Blåfarger vil bli mørkere, og planter som gir gult - vil bli grønn på det grå garnet


Han herre herremannen her, er en godslig kar.
 Brita klipte det flotte skinnskjegget hans den dagen han flytta hit, men han hadde sjarmen i behold da han kom til Bergheim


Det er kanskje ikke så greit for Øyvind, ungkar og sprellemann som han er.


Hva hjelper det å ha eget hus, hytte og utedo, når han må bo aleine?


Han var attpåtil så lodden, at tiden var inne for en klipp


Han er tillitsfull, han også - og lett å lokke fram,
og det var da han skulle innomhus at plassmangelen gjorde seg gjeldende


Yri hadde funnet seg godt til rette, vegg i vegg med Ellinor - de dagene Øyvind bodde ute. 


De to så ut til å trives som naboer. 


Så jeg lot det stå til, og fjerna dørene som skilte dem. 
Det ble som forventa noe lugging og kjekling på jentevis, men de stilte likt, disse to.
 Begge var godt polstra, så sjøl om de mista noen pelsdotter hver, ble de ganske fort dus.


Nå eier de to hele "kjellerleiligheten". Den består av fire rom, det ene med innlagt varmerør, 
samt ett felles-areal for hopp og sprett.


Det var på mandag at Øyvind måtte til pers. Han såg litt betutta ut, syns jeg 😅


Men klippingen gikk forholdsvis greit, det var en erfaren herremann jeg hadde med å gjøre.


Men på slutten syns han det ble fryktelig kjedelig 😂


Vi tok finpussen først idag.


Nå som klørne er klippet og ørene er børsta, fikk han flytte inn i øverste etasje, der hvor varmelampa henger.


Tulla har fått nabo-rommet, og bor fremdeles aleine.
 Jeg tror det går bra, nå som ho ser og hører at det er andre i nærheten - og vi tar oss tid til litt kos.


Kanskje jeg våger å sette ho inn med de to andre jentene, når de får klipt seg. 
Den dagen nærmer seg ihvertfall, det er sikkert og visst.

Norefjell Angoras Yri

mandag 28. oktober 2024

Oktober på hell


I

Jeg hadde fri forrige mandag også, jeg! Været var over all forventning, og jeg skyldte virkelig SmåTassene en skikkelig luftetur.
Og luftig var det, såpass luftig at en fjelltur var utelukket. 

Det foregår tømmerhogst øverst i lia, og tømmerbilene går nærmest i skytteltrafikk, 
men vi la nå i vei til fots oppover bakkan uansett, vi da.


Vi måtte stikke bortom Finneset, og akkurat da vi hadde slengt oss ned på dørhella, kom en tømmerbil dundrende forbi. 


Vi fortsatte uten mål og mening på vegen mot Kvelven.


Vi fant en lun plass med passe store steiner til å sitte på, og da tok vi oss en kopp te i ro og mak. 
 Da toget tuta på Bergheim, skvatt vi til. Det hørtes ut som om det var på feil spor og kom rett mot oss.


Så rusla vi videre bortover en annen veg, en annen veg der det heller nesten aldri kjører verken bil eller går folk...


Jeg har gått der ganske mange ganger før 😅 


- men det begynte å bli lenge siden sist.
En ser ned i bygda herfra også, så vi hadde ikke gått oss bort.


Nå var vi på hjemvei 😅


Den gamle vegen var ikke like lett å følge, men vi kom oss sakte men sikkert nedover den stupbratte lia.


Noen steder ligger vegen så fint ned gjennom skogen


Og langs vegen der oppe ett sted, vokste kantareller!!!


Massevis! Og mange av dem var like fine der de sto i og under det frodige moseteppet.



Der er som sagt ikke hver dag det går folk oppi her ! 


Det blir sikkert ikke flere turer i år på oss heller,
 men det hadde vært en trivelig anderledes-tur i Bergheim


Småtassene hadde ikke glemt den store steinen 😅
Der har det stått mang en Lundehund før. Og en lapphund


Dermed var vi ute av den fine skogen, og kunne rusle heimover på flatmark





 




Jeg hadde som vanlig fire arbeidsdager i uka som gikk. Kjekt å ha sistevakter - for da rekker vi noen fine turer før arbeidsdagen begynner, 


Det var veldig lenge siden vi hadde gått Mastestien, men SmåTassene skjønte tidlig hvor det bar denne dagen


De sprang opp og stilte seg pyntelig opp på Nallenatten 


Det er fint å gå slik høgt oppi lia…


Men, Mastestien er i elendig forfatning, og den er ikke lengre førstevalget


Utrolig nok har det blitt litt lettere å komme seg gjennom og over det værste vindfallet. Skogen har liksom  «satt seg» og hjortedyr har tråkka opp ny lei i løpet av de siste åra.


Den siste delen nedom Plassen til Tassen, er i god stand.



Lauvrensken ble tatt i begynnelsen av uka, men rogna henger fremdeles på og tilbyr fuglene en smak. 
Jeg slurva med helgevasken - brukte lørdagen til kaninkos, småturer og strikking istedet 😅


Søndagsturen begynte ved Rime i ett nydelig høstvær


En kan jo lure på hvorfor vi alltid må gå der det er bratt…? -sa'n Bjørn


Etter nærmere fire km oppoverbakke, kom vi opp til Nyseter.


Den ene døra sto på vidt gap, og ut kom ei gammal budeie 


Det var en sparsommere innredning og glisne vegger, men taket var tett.


Utsikten var upåklagelig, men du og du som denne setera lå ensomt til!


Seterbua var borte, bare store steiner etter grunnmuren låg att. 
De var fine å sitte på, så vi slo oss ned og tak en matbit.


Kartet ble studert, og vi bestemte oss for å prøve å lage oss en rundtur.

Småtassene sprang framover,


- jeg så meg tilbake.
det var jo ganske åpent og fint likevel rundt Nysetre, og Sørfjellet stikker såvidt opp bakerst i bildet .


Vegen svingte innover i dalen langsmed Rimenatten. 
Der var det lunt og godt, og sola varma oss på ryggen


Vegen tok slutt, men vi truga på og fulgte en gjengrodd traktorveg nedover.


Det ble slutt på sola også, da vi gikk gjennom en kronglete dal. Men utsikt hadde vi, beint mot Grønlisetra.


Det var spennende å gå i ukjente trakter. Vi passerte den ene vesle jaktbua etter en andre, men det satt heldigvis ingen skyteglade jegere på lur


Jeg ble nesten svimmel av å glane oppi på den bratte fjellveggen ved siden av oss. 
Det var  ulendt, vilt og vakkert


Fotolyset var helt håpløst... 


Men vi kom oss nedover den mørke lia,
ned en trang dal der bekken rant i «vegen» og smågrana vokste tett 😅
Alt vel så langt!
Men vi begynte å bli ørlite bekymra for vi hørte Rimelva bruse nede i dalen.
Og Rimeelva gikk stor.
Såpass stor, at vi måtte se oss om både lenge og vel, etter ett sted å krysse. Det frista ikke å snu…


Heldigvis får jeg si, delte elva seg i to, og vi kom oss over tilslutt. 
Alle blei våte, unntatt jeg 😅


Vi fortsatte nedover skyggenes dal, forbi Sørstølen og videre fram til vi fant sola igjen,
 like før ho takka for dagen! 
Da hadde vi kommet omtrent tilbake til bilen 


Det ble en fin rundtur. Og jeg fikk noen nye turmål - nye steder jeg må se med egne øyne en annen vakker dag!