Eventyrlige Vesle Hødn

Forrige onsdag møtte vi Elin og Toivo i Hemsedal!

Vi skulle på fjelltur, og det begynte bratt 😎

foto; Elin Jerdal

Dette er ett av de fineste områdene jeg vet, og det er så moro å ta med folk opp hit 

og se reaksjonen når StoreHødn og VesleHødn åpenbarer seg!

Elin og Toivo holdt fin stil oppover, og vi venta spent på hva de ville si…

Toivo kom med noen Boff, men Elin var stum av beundring. 

Dagen kunne ikke vært flottere. 

Vi måtte bare ta det helt med ro for å nyte hele den vakre dagen.

Vi slo oss ned under Kjerringkjeften, men bestemte oss fort for at vi måtte opp dit etterpå😅

Findus var nysgjerrig på noen bittesmå mennesker som gikk oppå fjellet!

Det viste seg etterhvert at det var normal størrelse på dem 😉

foto Elin Jerdal

Det var en gjeng med Folkehøyskole-elever, og Tølle og Findus fikk både kos og klapp fra da de gikk forbi

Så var vi helt alene i fjellheimen. Tenk det - på en slik dag!

Oppstigningen kunne begynne så smått… 

foto Elin Jerdal

Viktig å nyte utsikten underveis, for det kan jo være det siste man gjør…

Det er bare to ting å si om den svimlende utsikten;  WOW-WOW

Jeg gikk fort ned igjen for å slippe fram Elin og Toivo…

Jeg hadde fortalt dem om Grys opplevelse og forberedt dem på at det var stupbratt 😉

De tok det med fatning!

Her er Findus, Tølle, Toivo og Elin på plass i Kjerringkjeften 

Lundehunder eier ikke høydeskrekk, men Elin og jeg var enige om at vi ikke hadde behov for å gå utpå den smale kanten - så vi fikk lokka dem med oss nedover igjen. 

Det var fin utsikt i denne retningen også.

Vi gikk ikke helt ned, men tok en av stiene som ligger på ei hylle oppi fjellsida.

På trygg og solid grunn

foto Elin Jerdal

Men så fant vi en snarvei opp på Vesle Hødn 😅

WOW …igjen…

Utsikten er så mektig, ett fantastisk syn rett imot Skogshorn 

Det ble tatt mange bilder denne dagen også 😅

Vi slo oss ned på toppen, 1301 moh.  Det er ett fint platå med utsikt i alle himmelretninger. 

Det var ikke ett eneste vindpust, ikke en mygg - overhodet ingenting som kunne forstyrre idyllen 

Tølle var førstemann til å gjøre seg klar for å gå videre 

Vi fulgte den "normale" stien nedover mot Horntjednet

StoreHødn ser temmelig utilgjengelig ut herfra, og vi var enige om at det var helt ok å gå på flatmark.

 For neste dag - da skulle vi jo ut på en skikkelig bratt tur 😃

Litt høstfarge var det, men ellers var den 18. september en ganske sommerlig dag.

Vi gikk og snakka om at Elin aldri hadde sett en dyregrav, da jeg plutselig oppfatta at ho hadde gått rett forbi en.

Det var nesten ett under at de ikke ramla rett oppi 😂

Så vandret vi lykkelig videre 😊

Hydnefossen er ikke så imponerende her i utløpet.

Findus fulgte nysgjerrig med på tre gærninger som balanserte helt ytterst ved fossefallet. Jeg turde nesten ikke se på ungdommene, det er ett under at det gikk bra

 (-men det ble sikkert noen spektakulære selfies 😰) 

Elin og Nøve og Kjerringkjeften, på trygg avstand fra fossen

Det er utfordring nok i massevis for oss ‘gæmliser’ som prøver å følge den smale sti.

Og som begynte å lengte fælt etter rømmegraut...

Vi kom oss helskinna ned til bilene, og tok farvel med Hydnefossen, Leinestølan

 og hele den fantastiske dagen.

- før vi kjørte opp i Helsinglia og kunne beundre Skogshødn som speila seg i Helsingvatnets blikkstille vann 829 moh 

Hos Fryd, Kristin og Geir Atle var bordet dekket og rømmegrauten venta bare på oss! 

Det ble en kjempekoselig kveldstund der nye vennskapsbånd ble knyttet, som det sies poetisk 

Tusen takk for en kjempefin dag - den ble som ett eventyr!