onsdag 2. oktober 2024

Ikke helt som før, men




En Kaffetår på morrakvisten gjør dagen god. 
Om det ikke er ett ordtak, så burde det vært det! (fritt etter Berte Skrukkefyllhaugen)


Vi var ikke klare for lange bakker denne dagen, derfor ble det en kort, bratt tur. 
Med innlagt kvil i bjørnehi!


Siden det er såpass bratt, trengte Tølle og Findus stadig litt ekstra å gå på 😉


Da vi kom opp til Hansesprang, trygla vi Nilsen om å fortsette opp til Storaustetjern for da ville vi sikkert finne slike høstfarger som det var for fire år siden. Og som vi aldri hadde sett maken til verken før eller etter..?
Heldigvis hadde vi Turmiks å lokke med..


Det er lenge siden fjøset på Hansesprang hadde sine beste år


Høstfargene såg lovende ut da vi nærma oss Fjellhytta


«GODIS - GODIS - GODIS» "ropte" SmåTassene i kor 😅
(Jada, Kjersti - vi hadde selvfølgelig lommene fulle)


Da vi kom opp på fjellet, begynte vi å leite etter fargene 😅


Vi kryssa utløpet til Storaustevatn og fylte opp drikkeflaskene våre med verdens beste vatn.


SmåTassene fylte opp magen 


Da båthuset «vårt» viste seg å være opptatt, blei vi stående litt rådville ett sekund😳 


-før vi slo oss ned på trygg avstand,  og kunne beundre dem samme utsikten. 
Vinden var ikke nevneverdig plagsom  uansett hvor vi satt.


Vakkert!


Dette er det nærmeste jeg har vært hav på årevis, 
men jeg har ikke behov for å reise noe annet sted, om jeg har aldri så mye ferie


-men savnet etter de som var med oss hit tidligere, dukker opp.
 Doffen, Tassen, Nalle og Barfi - de gode, gamle turkameratene våre. Jeg kan bare snakke for meg sjøl, men jeg tror vi føler det samme.


Snuse litt på solvarme steiner 🧡


Vi fant ikke de fargene vi søkte denne dagen, men vi hadde en koselig tur likevel


Rypebær-lyngen lyste jo opp her og der, og da falt vi hengivent ned på kne


En får liksom ikke sett seg mett! 
Jeg ante forresten ikke at bæra kan spises før jeg googla rypebær. Så rart at jeg aldri har tenkt på å smake. Det skal jeg gjøre neste gang jeg kommer over ei tue.


Sæterknatten ble nevnt, men vi vendte snutene nedover igjen istedet. Vi hadde tross alt en viss sympati for den godeste mr. Nilsen som var så langt hjemmefra


Han satte opp farten og holdt stø kurs da vi nærma oss Fjellhytta igjen.


Vi hadde fått servert mange elleville historier om den fantastiske, store, sterke, snille og flotte laikaen Sulten, og vi skjønte på tempoet at han lengta fælt etter han Locomotivo Sibirsky i Skjeberg...


 Da Tove hadde forsikra oss om at han hadde kommet helskinna forbi juvet


slo vi oss ned og tok en liten pust i bakken


før vi fortsatte nedover i ett høvelig tempo


Det er noe med denne utsikten, som gjør noe med en!


Da vi kom ned til Bjørke, hadde Petter pakka sammen og gjort seg reiseklar.
Jeg som hadde frista med rømmegraut, blei ganske forskrekka da jeg oppdaga at det var Fjordlands risgrøt som havna i kjelen - men det tok de med fatning. Og tilbehøret var jo det samme, så..
Nei, ting var ikke helt som før - men jammen hadde vi hatt det koselig likevel.
Tusen takk for laget, Petter!


4 kommentarer:

  1. Rart med det der, hvordan hundene trener oss mye lettere enn vi trener de 🤣🤣🤣 Og kjenner jeg dere rett, så har dere alltid lommene fulle av godbiter til de vakre små ❤️
    Godt å se at dere holder på tradisjonene, det er koselig å lese hvert år om turene deres hit 😊

    SvarSlett
    Svar
    1. 😅Jeg har lært at jeg må ha med godis overalt! Når jeg kjøper ny bukse, må de være utstyrt med ei lomme som passer til godis - det er nesten det eneste kravet jeg har 😅 Er ikke det normalt?!? -Nøve

      Slett
  2. Knallvær, bratt, høstfarger og godt turselskap, kan det bli bedre? Og risgrøt er også veldig godt og ikke blir man så ubehagelig stappmett som av rømmegrøt, heller

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for trøstens ord, Tove! Det værste var kanskje at det ikke blei vafler på turen. Nesten alt det andre hadde vi jo greid å få med 😅 -Nøve

      Slett