På kjente, kjære trakter

En spretten harepus kom plutselig hoppende foran meg i vegen oppover bakkan

- og jeg hadde skikkelig sommerferie-feeling da jeg kjørte til Siggeset på lørdag. 

Det var lenge siden jeg hadde vært i disse traktene, og jeg gleda meg som en unge!

Sekken var full av mat og drikke, og jeg hadde hele dagen å ta av. 

Vi «spratt» oppover stien, og stoppa ikke opp før vi kom til Rakketjern. 

Fine, vesle Rakketjern 💚

Alt hadde vært helt topp, om det ikke var for at jeg ble litt urolig pga bjeffing! Og tro det eller ei, men det var ikke mine hunder som bjeffa. Noen ganger syns jeg lyden var veldig nærme, men lyden bærer godt i fjellet så jeg greide ikke å lokalisere hvor den kom fra.

Vi kom oss opp på Jordesmyrnatten i rekordfart!

Jeg satte meg ned med kikkerten, og ble beroliga da jeg fikk øye på hundene som sto bundet ved Grisetjern. Det var vel noen fiskere som hadde slått leir ved tjernet.

Da kunne jeg senke skuldrene og «vi» satte oss ned for å nyte utsikten 😅

Finere utsikt skal man leite lenge etter!

Vi gikk ned fra Jordesmyrnatten og sikta oss inn mot neste topp

Og slik fortsatte vi bortover fra topp til topp. Opp og ned. 

Vi beundra utsikten rett ned i Kolsrudbødalen i den ene enden av det lange, smale Bødalsvatnet.

Jordesmyrnatten i det fjerne.

Jeg ble litt forundra over å finne ett reinsgevir her oppe, men jeg vet jo egentlig at det går rein fra tamreinlaget her iblant.

Det går ikke mange andre her, verken av folk eller dyr. 

Det var Tølle som fant det andre geviret, og det var enda finere.

Jeg vurderte ei stund på om jeg skulle ta det med heim, men «vi» blei enige om at det passa best her. 

Det har sine fordeler å gå slik aleine og prate med seg sjøl 😉

Så nå er den ene varden på Vardefjell, pynta med ett staselig reinsgevir 

 

Vi var uttom nesten alle toppene, Småtassene er minst like nysgjerrige som meg.

Men noen er kanskje vel mye opptatt av å gjøre godt inntrykk på fotografen 😍

Og vi tok oss små kunstpauser titt og ofte, vi var jo bare for å nyte denne dagen lengst mulig.

Utsikt ned i Bødalen, med Fjølaset litt lengre unna, Blåfjell og Dagalifjell, og jeg tror Strøslifjell stikker opp bakerst derimellom 

Så kom vi til ett stikryss. Hva skulle vi gjøre?

Vi hadde jo både tid og lyst til å lage en skikkelig fin rundtur ut av dagen, men vi hadde kanskje ikke verdens beste treningsgrunnlag så tidlig på sommeren…

Det fikk stå sin prøve.

Nedover Lakastigen bar det. 

 

 

Utrolig å tenke på at dette var seterstien til Bødalen. Det er ikke mulig å ta bilde som viser hvor svingete og bratt det er ned der. De kunne da umulig buføre nedover der med sau og kyr?? 

Omvegen om Fjølaset blir lang, men tryggere. De var uansett noen hardhauser, de som holdt til på setrene her i gamledager. 

De to setrene åpenbarer seg ganske snart når en har kommet seg ned på flata.

Så er vi framme i BergsBødalen, helt i nord-enden av det lange Bødalsvatnet.

Setervollen er stor, og veldig fredelig. Det kan vel hende det dukker opp noen sauer fra Liemarka, for her inne er det frodig.

Vi fortsatte på stien. Tølle hadde hadde veldig lite lyst til å krysse bekken enda Findus trippa over så lett som bare det. Tilslutt måtte jeg faktisk hente ham og bære ham over.

Det endte jo med at jeg plumpa, og vi blei våte på beina begge to 😅

Så gikk vi forbi setra til Haugo. Den ligger så fint til, den også. 

Her overvintra en bortkommen hest for noen år siden. Den hadde snødd inne, men gikk i ring på vollen, slik at den greide å finne noen gresstuster, nok til å overleve på. Den var mager og langhåra da den ble funnet, men det endte heldigvis godt!

Etter en snau km, tipper jeg, kom vi opp til idylliske Fjølaset.

Vi fortsatte på stien forbi det ene tjernet etter det andre. 

Da det endelig blei en skikkelig oppoverbakke igjen, var jeg er glad jeg hadde to trekkhunder 😅 

Så kunne vi valgt den enkleste vei såklart, men det gjorde vi selvfølgelig ikke. 

Det blir så fin utsikt opp mot Kjerringnatten, serru.

Småtassene stilte seg frivillig opp igjen - til fotografens store fornøyelse 🥰

Det er kupert og ulendt oppå den smale ryggen - spennende og flott, syns jeg!

Det er forresten Hestejuvnatten som stikker opp bakerst i bildet.

Og nå måtte vi kvile oss litt igjen, og de var ikke seine om å finne seg ei seng denne gangen. 

Jeg la meg litt for fort, jeg også - og skjønte ikke at jeg hadde havna midt i en trafikkert maursti,

 før jeg var full av irritable småkryp. 

Jeg ble sittende å kikre i kikkerten min, i noe som føltes som en evighet. 

Men det gjorde så godt!

Vi kom oss tilslutt ned fra Kjerringnatten, over den smale bekken fra Kjerringtjern, 

og oppover neste fjellside 😅

Da sa jeg at nå fikk det være nok fjelltopper og varder for i dag 😅

Det var ikke helt sant, men da vi kom til vardekrysset, valgte vi stien som gikk ned i lunere terreng…

Det valget var de fornøyde med, de også, tror jeg.

Vi sneik oss forbi Grisetjern, for jammen var de der fremdeles, fiskerne med bikkjer.

 

Fortsatte nedover gjennom den grønne, fine skogen 

Forbi de gamle murene, som jeg fremdeles ikke vet noenting om…

- og rett ned til Siggeset 💚

Vi unnte oss enda ei liten kvil, før vi takka for oss og kjørte nedatt til Bergheim.

Dette var en dag vi kunne leve lenge på