Torsdagskveld fikk vi besøk av Turkameratene våre igjen!
Tidlig fredagsformiddag parkerte vi ved Strøsdammen, og la ivei ut på tur. Litt vind var det, men myggfritt og nærmere 20+. Himmelene var blå, og humøret på topp.
Jeg hadde planlagt ferden - og jeg fikk det som jeg ville
Blåmerka stier er ikke å forakte, sjøl om det kan være VELDIG steinete og litt i overkant ulendt for gutter fra flatlandet. Men det gikk bra denne gangen også.
Vi stoppa og beundra Høgfossen, og deretter blir det egentlig bare finere og finere…
Idylliske Suluvasshytta…
Suluvatn, Bringen, Gørbuflaga…og Doffen
Dreparhølen… Ja, jeg har sagt jeg ikke skulle bruke det navnet, men det misvisende navnet kan ikke dempe dette stedets skjønnhet åkkesom, så….
- og Doffen ønsker seg så inderlig den hytta der!
Det føles riktig å gå nedover langs elva, istedet for oppover som jeg gjorde forrige gang.
Røsslyngen blomstrer og grasset er irrende grønt. Det er så ubeskrivelig vakkert!
Det var kanskje litt for varmt…
Vi gikk langsomt, men plutselig var vi framme ved Vassfarplassen.
Å finne seg en plass i skyggen og slenge seg ned i det nyslåtte grasset…
Kunne ikke hatt det bedre om eg var ein rik mann!
Etter en matbit og en halvtimes tid i drømmeland, måtte vi forlate dette paradiset
Det stiger brått, og utsikten ned på Nevlingen både kan og må nytes.
Dølavegen er lang og bratt, ganske brutal for både to og firbeinte. Men takk og pris, det var bare å slenge seg ned og forsyne seg av store, saftige blåbær
OPP KOM VI! (Såklart! -for vi liker bratte bakker, vi!)
Det var stor aktivitet her under krigen, og en av mange flycontainere ligger som ett vitnesbyrd tett inntil stien. Som en ekstrabonus, fant jeg cachen denne gang
18 flylaster blei tatt imot ved Fjellvann, står det i cache-beskrivelsen. Ei natt ble det tatt imot 46 containerer(!), som veide mellom 150-200 kg, og 22 pakker med en vekt på 40-50 kg. Innholdet i containerene og pakkene var våpen, ammunisjon, sprengstoff, radiodeler, forskjellige hermetiske matvarer, tobakk, sjokolade og klær…
FJELLVATN
Klokka var over 18 da vi satte oss ned for å samle krefter til den siste mila. Kanskje ikke fullt ei mil igjen, men ett godt stykke iallefall. Rundturen er sånn ca 2,4 mil.
Stien fortsatte opp mot Slafjell, og gutta holdt koken!
…men gang på gang stoppa Doffen for å vente litt på fatter’n
Tassen var førstemann til topps
Det blåste kvasst på Slafjellet, så vi trakk kjapt nedover i litt lunere terreng.
Men det er vanskelig å gi slipp på slike åpenbaringer!
Vi kom oss etterhvert ned gjennom den fine, fine bjørkeskogen.
Småprinsene tok en gledesrunde oppom Slasetra og tilbake igjen
De blir liksom aldri trøtte og slitne de to der!
De må vente på oss hele tida…
..men vi kom oss heilskinna ned den siste delen, rett før det bli mørkt.
Som om det hadde gjort noe…
Petter hadde tatt med seg lommelykt for sikkerhets skyld, han!
