På "by-tur" igjen.

Torsdag morgen kjørte vi nedover til Hønefoss igjen. Nalle hadde time på dyrehospitalet kl 9.00, men det visste han ikke - så han hylte og skreik av forventning om store eventyr, da bilen endelig stoppa . . .

Vi fikk komme inn til en kjempekoselig veterinær med en gang (det er bare koselige veterinærer på Hønefoss dyrehospital).  Jeg fikk en grundig forklaring på hva de mente burde undersøkes. Jeg stoler på at disse folka gjør det som er nødvendig, og sa det var bare å sette igang.

 Jeg satt hos Nalle til han sovna, og så dro Tassen og jeg ut på skattejakt. Det KRYR jo av cacher på Ringerike!

Den første vi prøvde oss på, den fikk vi ikke tak i. Hvis Tassen hadde stått oppå skuldrene mine, så hadde han kanskje nådd opp til den, men vi gadd ikke forsøke engang...

Den neste lå på ett sted som het Sørgefoss, og den passa oss mye bedre. Det viste seg å være en bortgjemt perle, akkurat som det sto i beskrivelsen, men jeg tror ikke mange ringerikinger kjenner til dette stedet likevel. Det er sikkert vannvittig fint her om våren!

Dagens første cache blei logga, og vi peila oss inn på neste. Da ringte de fra hospitalet, og sa de var ferdige - så jeg kunne komme og være hos Nalle under oppvåkningen, akkurat slik jeg hadde bedt om.

Det tok sin tid før han kom til seg sjøl, men alt hadde gått fint. Tennene blei kvite og fine som på en ettåring. Jekselen hadde de tatt flere bilder av, og finni ut at det ikke var nødvendig  å gjøre noe med den nå. Nerva lå beskytta, og tanna var fremdeles bra nok, men de anbefalte en ny sjekk om ett halvt års tid. 

Vi får se det an, og følge ekstra godt med iallefall!

Så var det den støle høgrefoten,da. Jeg slutta å gi ham Metacam på mandag, og det resulterte i en forverring - han halta mye med det samme han reiste seg opp etter en kvil, de to første dagene. Det kan jo selvfølgelig ha sammenheng med skiturene i Vassfaret... 

Metacam kan ha noen uheldige bivirkninger, slik som all medisin kan, men det ble tatt flere prøver, av levera bla, og alle verdier var innafor normalen. Derfor kan jeg trygt fortsette å gi M f.eks når vi skal på lengre turer eller ved behov. Prøve meg fram litt, rett og slett.

De tok 5 røntgenbilder av rygg og bakpart, men fant ingen tegn på forkalkning eller andre skavanker. Det var da enda godt nytt!

Akupunktur og massasje kan være aktuell behandlingsmetode, men Tøffe-Nalle har jo skrekk for all slags "behandling"...

Det viktigste blir nok rett og slett å få vekta ned!

Veterinæren Jessica og Nalle Lapphund 

Været var flott denne torsdagen. Nalle ville nok gjerne heim, men han ga høylydt uttrykk for sterk misnøye over å måtte ligge bak i buret sitt...

Det resulterte i flere pauser på heimvegen.

Og noen flere cacher blei logga  :)

Vi gikk en liten runde ute ved Villa Fridheim bla.

- og så gikk vi litt i spora etter en kjenning, både her og der  ;-)

 Krøderen er flott.

Men gleden var stor da vi endelig kjørte gjennom Hallingporten igjen!

 Det er bestandig godt å komme heim!

Nalle "fikk" med seg en sekk Hills diettfôr; lavkalori og bra for ledd. Dagens gjøremål kom på godt over 8000,- så jeg må tilstå at jeg fikk litt hakaslepp..

Nå må vi seriøst gå inn for å yte en skikkelig egeninnsats for helsa vår, Nalle! 

Jeg kan dessverre ikke skryte av å ha gått ned en eneste kilo i løpet av januar, sjøl om jeg har holdt meg unna potetgull og sjokolade.

GOD HELG !

Godt selskap

På fredag begynte gradestokken å krype langsomt oppover. For hver grad det steig, blei det hakket lettere for meg å spørre om gubben ville være så snill å ta seg av høner og kaniner - hus og heim en dag eller to... med god støtte av katta, selvfølgelig. Det er ikke bare bare for en gubbe å stelle aleine heime!

På lørdag steg det ytteligere 10 grader, og det gjorde susen.

Akkurat denne helga som jeg hadde langfri, da gitt.

Med sekk på ryggen og kamera på magen, ski på beina og ei bikkje i hver hånd - suste vi lydløst nedover lia. Forventningsfull og lett til sinns ved tanken på ei helg aleine i ødemarken. Uten telefon og tv og andre forstyrrende element.

Endelig full klaff.

Vi fulgte daggamle skuter og skispor nedover. Det la en liten demper på følelsen av uberørt villmark, men samtidig var det bra av hensyn til Nalle. Det blei jo mye lettere å ta seg fram i hardtråkka spor.

Fort gikk det egentlig ikke uansett. Bare innimellom, når det flaksa opp ei røy eller en orrhane... Det endte som regel med knall og fall. Balansen er ikke direkte god når farten brått stiger, spesielt ikke når en er litt baktung. Smørefrie ski glir plutselig så mye bedre når de får trykket litt sånn bakpå. Prøv det den som vil.

Heldigvis hadde jeg begge to i bånd, da Nalle satte i med ett svare leven.

Følk!

Gud hjelpe seg, følk var det siste jeg ønska å treffe på nå.

Men det viste seg å være fem trivelige karer, som tilogmed hadde greie på både lundehund og lapphund! De hadde gått på ski fra Fønhuskoia og ned til Suluvatn, og nå var de nesten tilbake ved 'base camp'. Etter en liten prat, ønska vi hverandre ei fortsatt god helg - og jeg jubla innvendig.

Tenk sånn flaks, fem svære karer hadde gått opp løype til Suluvatn - ja, da visste jeg at vi ville få en fin søndagstur!!!

Etter en drøy times gange, kunne jeg endelig låse meg inn i Dølahytta. Nøre opp i vedovnen, sette over en kjele med snø - og ta meg en liten styrketår

Da kunne kvelden bare komme :-)

 Bikkjene finner sengene sine ratt vi kommer inn, og jeg slår meg ned ved bordet og gjør akkurat det som faller meg inn. Strikker litt, leser litt, legger en kabal, eter litt. Hører litt på radio, det er godt selskap, det.

Og når jeg blir trøtt nok, legger jeg innpå en ekstra vedkubbe, blåser ut stearinlyset, kryper inn i soveposen og sovner til den gode duren fra ovnen.

Søndagsværet kom som bestilt.

Jeg tror det var en fire, fem kuldegrader 

- og helt vindstille,

 da vi gikk nedover til Trytetjernvelta. 

Derfra gikk skisporet langs, rettere sagt;  I bekken.

Når isen hadde bært fem mannfolk, stolte jeg på at den bar oss også.

Det var en helt ny opplevelse å gli stille nedover isen.  

Til sist kom vi fram til Suluvatn.

Jeg hadde litt lyst til å kikke bortom Suluvasshytta når jeg først var her nede...

 og Tassen hadde ingen betenkeligheter med å ta seg fram i laussnøen.

Husa såg så dystre og ensomme ut der de låg helt forlatte. Ett enslig elgespor gikk gjennom tunet,

og videre nedover vakre Suluvatn.

Tassen fann seg ei tuppe å  leike med, og etterhvert hørte jeg småfuglene kvitre i granskogen. Jovisst var det liv :)

Jeg tømte i meg ett par kaffekopper og bikkjene åt niste, før vi forlot odden.

Nalle var ivrigere opp enn han var ned,  og innimellom var han faktisk en trekkhund!

Jeg måtte holde ham tilbake gang på gang. Og jeg kunne ikke la være å se meg tilbake mot sola...

Han hadde noen bråstopper han også, da. Det danna seg stadig isklumper mellom potene, og det er sikkert veldig plagsomt. Tassen har ikke slike problemer. Han er like lett på tå uansett føre. Og nå som det var så mildt, slapp han selvfølgelig å kle seg i lapphundklær - så han var strålende fornøyd med å være lundehund i vinterland.

Vi brukte vel ikke stort mer enn en time opp igjen, sjøl om det var mange pauser.  Eller kanskje to... Jeg så ikke på klokka, men vi rakk iallfall opp før sola blei helt borte.

Men det var så fint oppe ved Strøen.

Det er alltid fint oppe ved Strøen....

Skodda kom sigende så sart og fin.

Og når jeg snur meg i den andre retningen, 

ja, da får en jo bare lyst til å gå ned i Vassfaret igjen.

Vi blei ei natt til. Jeg kunne ikke dy meg.

 Det er litt dumt når en ikke får sagt ifra, men Bjørn kjenner meg såpass at han vet jeg greier meg, og han hadde vel sine anelser om hvordan det ville gå når jeg endelig slapp avgårde ;-)

Deilig med mandagsfri!

Ingen av oss har lyst til å reise herfra!

Jeg leste ut ei Fønhusbok, fylte opp vedbutten, feia over gulvet og skylte kaffekjelen - før jeg låste døra og takka for meg.

Det var mildt og klabbeføre da vi traska oppover igjen. Det knaka i skogen da snøen raste ned av trærne. Tassen gikk tett inntil storebror...

Det var nesten litt trist.

 Det var 4 varmegrader da vi kom opp til bilen!
Nok en gang hadde jeg vært utrolig heldig med fridagene mine.

Balsam for sjelen.

Utfordringer...

Nalle tålte søndagsturen helt utmerket, han - så da mandagen kom med det samme fine været, la vi ut på tur igjen.

Det var lagt ut tre nye Cacher på Haglebu, og alt lå vel til rette for at vi skulle bli førstemann til mølla. Det var ikke folk å se, og skiløypene var akkurat slik vi liker dem.

Vi fant dem lett, både cache tre og fire. Det er ekstra stas å være førstemann som signerer loggen. Den tredje cachen skulle ligge oppå en topp og under ei steinhelle. Men da vi kom fram til stedet, var mobilen tom for strøm...typisk. Jeg gikk litt att og fram, og gravde litt i snøen her og der, men det er ikke bare enkelt å dra med seg to bikkjer i ulendt terreng. Det vet alle... Og da jeg til min store forskrekkelse oppdaga at noen sto å kikka på meg, i ei hytte like ved - da trakk vi oss fort tilbake.
Mugglere er det ekleste jeg vet!

Vi fullførte turen, og kom oss heim. Da la jeg merke til at det hadde dukka opp enda en ny cache på Hovdan-runden...

Dagen etter var det arbeidsdag for min del. Og en annen "jeger" var på skitur, og logga den nye og den cachen jeg ikke fant.




På onsdag var jeg hos tannlegen igjen. Jeg hadde ingen hull i år heller, men måtte fikse en jeksel som det hadde gått ett skar av. Med litt pussing og polering, kom den fornøyelsen på over 2500.-
 Huttetu. Stakkars lommebok.
Bilen satte vi igjen på verksted, nok en gang. Nå er nytt pollenfilter på plass, termostaten er sjekka, og mistanken om at bilen lekker frostvæske, ble bekrefta. Det blir liksom aldri slutt på elendighet og utgifter nå!



Men så lenge vi har råd til mat, er det ingen som klager på det som blir servert. De spiser som regel det de får, når de har venta lenge nok ;-)



Heldigvis rakk vi å gå en runde i Masteløya, før onsdagen var omme.
92 turer igjen iår...

Nalle er i mye bedre form, det er ingen tvil om at Metacam'en hjelper. Han halter fremdeles litt, når han har kvilt etter å ha vært på tur, så vi må prøve å finne ut hvor problemet hans egentlig ligger. Ny time er bestilt på Ringerike dyrehospital. Han må jo til "tannlegen" han også, for den knekte jekselen hans, må det gjøres noe med. Og noe tannstein har jo han også fått. Best å bli kvitt det i samma slengen.

Den tannpussen sliter jeg virkelig med.
Tassen er veldig enig med seg sjøl, om at det vil 'de' ikke...

Men, den fiberkluten er visst ikke fullt så skummel!!!
Så håpet lever :)

- og jeg strør litt Plaque Off over maten hans hver dag ;)

Nalle syns tannkrem smaker innmari godt. Han finner seg i det meste, bare han slipper å bli tvinga inn på badet...

PUSS PUSS - SÅ FÅR DU EN NUSS

God natt, og takk for idag :-)