Det var her i Uvdal stavkirke ho ble funnet, den unge jenta med den blå struthetta,
og som vekte min nysgjerrighet for vaid…
Ved utgraving under kirka i 1978, som en del av sikring av fundamentene, ble det gjort interessante arkeologiske funn av godt bevarte graver fra middelalderen.
Disse ga innblikk i folketro, gravskikker og gravklær, og tekstilene som ble funnet, er av de best bevarte fra norsk middelalder. Det ble dessuten funnet mynter og en rekke amuletter, såkalte pjotrposer, med magisk formål i folkemedisinen
Det som står her, harmonerer ikke helt med det som står i boka om Vaid og på div. nettsteder,
men enhver får tolke det som en vil.
Ett kapittel i denne boka, er viet gravfunnet i Uvdal. Det fortelles at ho ble gravlagt i siste halvdel av 1300-tallet, i det sydøstre hjørne av skipet, sammen med to barn og en annen ung kvinne. Fargeanalyser viser at hetten var blå, og vottene røde. Ho var ung, kanskje bare 17 år, og ca 170 cm.
Hetten som var farget med vaid, var laget av usedvanlig fint og tynt ullstoff. Ullkvaliteten antyder England som mulig opprinnelsesland. Den engelske ulla ble høyt verdsatt på kontinentet og det var vanlig at ull ble sendt til Italia for farging og annen bearbeiding.
Norge hadde på denne tiden en utstrakt handel med andre europeiske land, og handelsmenn med skrepper var ofte å se i Numedal. Uvdal var nesten som ett knutepunkt å regne. Her gikk flere av ferdselsveiene over vidda mellom Østlandet og Vestlandet. Store Nordmannslepa var en av dem.
På bakgrunn av alt dette, konkluderes det med at kvinnen med den blå hetta tilhørte en familie med relativ høy sosial status i lokalmiljøet.
Lite er tilbake av middelalderens inventar, bortsett fra den store, grove døpefonten i tre.
Stavkirka er fremdeles i bruk ved høytidelige anledninger sommerstid.
Bjørn og jeg er ikke akkurat trofaste kirkegjengere, men han ble frista til å prøvesitte de gamle kirkebenkene. Han slo seg ned nesten fremst på kvinnesida, men godt satt han ikke. Det har heller aldri vært meningen, da kunne man jo falle i søvn under de timeslange messene på ett uforståelig språk…
Kirkebenkene er trolig fra 1600-tallet, den opprinnelige dekoren skimtes stedvis gjennom den grønne overmalingen fra tiden rundt 1800, står det å lese. Hver familie hadde sin benk, alt etter stand og hvor store bidrag de ga til kirke og prest.
Prekestolen var ualminnelig vakker og presten holdt sikkert ett strengt og våkent øye med sine undersåtter.
Den hadde fått sin ansiktsløftning på 1600-tallet, av en frimodig maler som antagelig ikke var særlig skolert i bibelhistorien. Det vitner de fire evangelistene om.
Som om ikke presten var skremmende nok, syns jeg disse hodemaskene med store øyne, som hvilte øverste på stavene på hver side av koråpningem, var fryktinngytende nok i tussmørket.
Her var det ikke drager, men smådjevler(?) som på snedig vis fletta inn noe av den gamle, norrøne religionen?
Om en likevel skulle være i fare for å sovne, var det mye å se på
«Fargesprakende ranker og blomster skyter greiner og knopper i de fleste retninger og fasonger. Vinduer i ulik størrelse og høyde gir spill av lys og skygge, som ytterligere løser opp inntrykket av kirkerommets bygningsmessige struktur.
Knapt en vinkel er rett, få om noen flater er fortsatt i lodd og vater»
Sitat fra Store norske leksikon
Så utrolig vakker!
…på tross av sin litt dystre stemning, som jeg syns alle kirker gir 😅
«Her er icke andet een Guds hus og her er Himmelens port»
Altertavla viser Nattverden, og baldakinen viser Syndefallet…
Ett skjelett som holder ett timeglass ga kirkegjengere og prest ett viktig budskap;
«Den rettferdige er og trøstig i sin død»
Bildet mitt av inngangsportalen ble ikke fint, men ta for Guds skyld en titt her i Store Norske leksikon 😉
Siden Småtassene var med på tur, tok vi oss en runde rundt på bygdetunet også.
De fikk ikke være med inn i bygningene, så mens Bjørn titta innom noen hus, gikk vi opp til setra.
Og så bytta vi på 😉
Det var bare det, at vi kunne ikke gå inn husa.
Nå var dette den siste åpningsdagen, så det kan jo hende det er mer aktivitet her i sommersesongen.
At vi gikk på epleslang, var det ingen som så.
Tenk at vi endelig greide å leike skikkelige turister 🤗
