Han vart mildt sagt litt småredd, Tasseladden - da jeg spente ham fast i setet som en annen annenpilot. Men da bilen begynte å dure skikkelig, og riste på vaskebretta oppover Hei-bakkan,
da kom smilet fram.
Skodda låg tjukk over Raudfjell, men jeg var optimistisk og trodde helt sikkert at Yr tok feil denne dagen også. Bommen fra Veneli sto åpen som avtalt, og alt lå vel til rette for det som skulle bli en helt spesiell dag.
Da vi begynte på bakkene ned mot Vassfaret, krabba han ut av selen og opp på dashbordet, for da måtte han se hvor vi kjørte. Og jeg må innrømme at han fungerte bedre som kartleser da.
Tasseladden hoppa og spratt i setet da han såg den fine Vassfarskogen.
Han vart fullstendig tullerusk - så jeg måtte rett og slett spenne ham fast igjen.
Det var da vi kom fram til Skrukkefyllhaugen, at han kom på at han hadde glemt å ta på seg sko.
Jeg måtte forstå at han ikke kunne gå ut blant folk uten sko!!
Om jeg kunne kjøpe ett par i Vassfaret, kanskje? Nei, det var nok lettere sagt enn gjort.
Og en 50-lapp rakk neppe lengre enn til en porsjon vassfar-sodd, og han hadde bestilt to…
Nei da fikk han sitte der med sodden sin, og håpe ingen ville sjå ham gjennom bilruta, da!
Jeg syns det var en dårlig unnskyldning, for jeg kunne da bære han som var så liten,
men det ville han ikke høre snakk om.
Du snakker om å få kalde føtter..
Vi var tidlig ute, men ankom Skrukkefyllhaugen akkurat likt med tægerdamene fra Hedalen. Bjarne fant en fin plass til oss innåt stueveggen, og vi fikk satt opp telt så vi fikk tak over huet, sånn for sikkerhets skyld. Gerd og Bjørg satte igang med å binde tæger i god tid før klokka var tolv, og jeg kunne sitte med rokken min og kose meg.
Det vart så som så med arbeidsro 😅
Nesten umerkelig, på en mirakuløs måte, hadde Tasseladden greid tusle inn på Skrukkefyllhaugen helt av seg sjøl. Men det var ikke han som ødela arbeidsroa, må du tru, for han hadde finni seg en liten plass der han ikke var i vegen for noen.
Nå satt han der musestille og kikka forundra på alle folka som kom inn gjennom grinda.
Det var hedøler og hallinger, bikkjer og hyttefolk.
Folk fra Kvinesdal og Sandnes ble observert side om side med både tyskere og folk fra Amerika!
Og Tasseladden som knapt hadde sett folk før, visst ikke om det var helt trygt...
Han mista fullstendig tellinga da 400 hadde passert.
Men han blei varm i skjegget etterhvert som jeg solgte unna både skjerf, pulsvanter og babysokker, og han begynte å smile forsiktig til alle som gikk forbi.
Nå skulle det vel bli ei råd med litt traktement snart, tenkte han sikkert.
Da Leonbergeren Storm kom med en pose av ulla si, var jeg allerede godt igang med å spinne ulla til lapphunden Toivo. Men jeg gleder meg til å spinne av den fine pelsdotten der også!
Det kom faktisk noen regndråper etterhvert, og teltet vårt var stadig fullt av folk. Bjørg tok bilde akkurat da vesle Emmeli satt og fulgte forundra med på rokkehjulet som gikk så fort, og ikke helt kunne forstå at det ville bli garn av slikt! Men jeg rakk å spinne noen meter i løpet av dagen.
Det var ett variert og tettpakka
program på Vassfardagen i år, så absolutt noe for enhver smak. Dagen ble avslutta med sangkoret Kurve, og de imponerte stort med stemmeprakt og repertoar. Litt moro for meg å konstatere at mange forskjellige pulsvanter kom til nytte på flere av sangfuglene.
Jeg fikk verken hørt eller sett stort av det som foregikk, men lysbildefremvisningen "Kulturminner i Vassfaret - gamle boplasser" på Skrukkefylla Kino ved Ole Martin Høgfoss,
den fikk vi heldigvis med oss.
Han serverte fantastiske bilder fra kjente plasser, akkompagnert av "gåsehud-musikk".
Jeg har vært på 11 av de 12 boplassene, og innså at jeg blir nødt til å finne ut hvor Haraldsbråten en gang lå. Helst i løpet av denne høsten...
En annen av dagens høydepunkt, var å treffe på Tølles søskenbarn her på Skrukkefyllhaugen!
Jeg tror ho het Daisy, ho var søt og snill som dagen var lang, og bor ett sted i Valdres.
Vassfardagen hadde gått over all forventning.
Etter hvert som Skrukkefyllhaugen tømtes for folk, kunne Tasseladden og jeg unne oss ei stille stund med utsikt over Skrukkefylla, helt til jeg følte at noen glante litt rart på oss...
Plutselig blei det skikkelig vått i Vassfaret, men vi så ei stripe av blå himmel da vi kjørte over på hallingsida, og gløtta opp mot Raudfjell.
Som ved ett trylleslag jagde sola bort alle mørke skyer, og Nevlingkollen åpenbarte seg.
Slikt kan selvfølgelig bare skje i Vassfaret... 😉
Da måtte jeg ut av bilen for å nyte synet, og jeg hørte liksom Tasseladden rope at han ville være med 🙈
Å huttetu så fint det var å endelig få se Hallingtjedn med egne øyne!
Om jeg hadde en vaffel eller noe godt i sekken, så kunne vi jo bli der ei stund..?
Vi hadde parkert like ved, og han lovde å sitta i ro til jeg kom tilbake -
så jeg tok sjansen på å hente nista. Den hadde jeg ikke hatt tid til å eta opp i løpet av dagen, og vatnet på termosen var fremdeles varmt. Så da vart det en liten kopp kakao på oss hver også.
Ingen av oss hadde egentlig lyst til å reise,
men bommen kunne jo stenges når som helst nå som det var så langt på dag.
Ingen sa ett ord mens vi kjørte oppatt.
Da vi nærma oss bygda, foreslo kartleseren en helomvendig, ta til høgre over krøn og hårnål rett tilbakers. Men, jeg skjønte ingenting av det og trudde som vanlig at jeg visste best.
Jammen kom det ikke ei styrt-skur så jeg måtte stoppe bilen. Han flira han godt i skjegget da, og jeg begynte nesten å lure på om han hadde overnaturlige evner
Åh huttetu.
Det tromma såpass heftig på taket at han trudde vi kom til å bli klissblaute om vi ikke forta oss tilbake til Vassfaret
Hører du? Vil du ta årets første dukkert oppi Hei-bakkan?!?
Jeg skulle ha filma den gamle ertekroken...
Akk, ja.
Vassfardagen 2024 hadde vært vellykka og fin på alle måter - men kanskje bittelitt slitsom for oss som trives aller best i fred og ro.
Så jeg unnskylder meg sjøl for at fantasien løp litt løpsk innimellom.
...eller har jeg tatt litt for mye av ferie-akevitten i kveld, kanskje? 😉
