Til himmels igjen :-)

Det var greit å ha en dag å komme seg på, etter turen med Hildes omreisende Lapphundskole.

Jeg kjente forkjølelsen komme snikende, sjøl om jeg prøvde å lure meg unna

...med en liten fjelltur.

Vi gikk fra Flatvollen, og strake vegen inn til Reinsjøen.

Ett fantastisk vær - endel vind, men varmt og godt i sola.

Istedet for å gå tilbake samme vegen som vi kom, valgte vi stien om Piken.

Og slik drøyde vi tida enda littegrann....

Da vi kom heim, var det Damenes aften

Tante Grom og Snøkvit begynner å bli svært så verdensvante

 ...på Bergli ;-)

Kyllingene har blitt STORE.

Det er minst to hanekyllinger, men ingen av dem har våga å yppe mot Malkhyl enda. Derfor skal de få leve ei stund til. De blir så fine, og det er spennende å se hvordan fargene utvikler seg.

Kanskje noen der ute som vil ha en hanekylling??

Jeg har forresten gitt bort de tre jærhønene. Dermed får hønekyllingene vokse opp i fred og fordragelighet hos familien sin i Chickenham Palace.

Apropos fred og fordragelighet...

Det var ett par firbeinte som ikke var helt veltilpass her om kvelden.

 Både Nalle og Tassen fikk seg en skikkelig dusj med shampo og alt.

Skrekkelig, du - så vått og ekkelt!!

Men det er røytetid på begge to, så det trengtes :P

Tirsdag var det jobbedag, som vanlig.

Onsdag slo forkjølelsen til igjen, og jeg gjorde ikke mer enn høyst nødvendig.

Jeg kunne ikke bli sjuk, spesielt ikke nå!

For torsdagen opprant med ett fantastisk sommervær, og Gry, Milli og Tjorven som hadde prikka inn toppformen - de var i knallslag.

Vakre Skogshødn skulle gjenerobre sin ære!

 

Vi blei litt etter skjema allerede på Bromma...

Det var 18 varme og vindstille da vi parkerte bilen, jeg trodde nesten jeg skulle gi opp i de første bakkene. De tre turkameratene våre hadde gått i forvegen

- men både motet og humøret steg betraktelig straks vi fikk øye på dem!

Ulltrøyene og jakkene blei liggende i sekken, og vi rusla oppover jamnt og trutt. Det var sju år siden sist vi gikk her.

Den turen har stått som ett mareritt i Grys minne, og i årevis lovde ho seg sjøl "ALDRI MER".

For sju år siden, var vi stor-røykere begge to, dessuten visste ikke Gry den gang, at ho hadde leddgikt.

Joda, steinrøysa var lang og bratt i år også...

 - men Gry gikk med ett stort smil om munnen - hele forbaska turen opp!

KJÆRE, KJÆRE GRY,

 JEG KAN IKKE FÅ SAGT HVOR STOLT JEG ER AV DEG :-)

Dette var virkelig en topptur.

Lundehunden viste imponerende klatre-egenskaper og pågangsmot. Lapphundene blei slitne, men jammen må jeg si de overbeviste, de også. Både Milli og Nalle var med hit for sju år siden - og formen var like god i år som dengang.

Vi hadde ei lang og god pause der på toppen. Hundene fikk hver sin lunsj-pakke. Baguettene hadde vi spist opp før vi kom til topps, men alt har sin tid - og nå sto vaflene for tur.

Så nær himmelen hadde vi aldri vært sammen.

Steinete, værhardt og karrig. 1728 moh. 

Der vokser disse små irrgrønne tustene. Jeg vet ikke hva de heter, men de fungerer sikkert som rypemat..?

Nedstigningen var småskummel, men Gry bare smilte og lo da også.

Milli og Tjorven gikk trofast hakk i hæl.

"Stien" er dekket av småstein som glir oppå større stein, så det er viktig å se hvor man setter beina. 

Utsikten kan bare nytes om man stopper opp noen minutter.

 Jeg tok noen små avstikkere og plukka med meg ett par cacher på turen...

(ikke lett for ev. mugglere å se meg oppi steinura der!)

Det var en annen god ting ved denne dagen - vi slapp å gå i kø!

Vi så vel bare ett titalls personer, og gleden over å ikke møte flere, var helt sikkert gjensidig.

Jeg tror dette må ha vært årets fineste tur, jeg ! 

 Det gjorde godt for noen småsåre poter, å kjøle seg i iskaldt fjellvatn.

Og det gjorde vel godt for oss tobeinte også, å tilslutt sette seg inn i bilen etter å ha vært på beina i omlag sju timer.

Denne turen er slettes ikke så ille som det kanskje kan høres, den kan fint gåes av barn - men man må være forberedt på å gå ett steg fram og to tilbake i de bratteste kneikene. Det er en stigning på ca 833 m og ca 9 km tur/retur.

Skogshødn er det fineste fjellet jeg veit om, og denne turen er en av de fineste jeg noensinne har gått.

Tusen takk for følget, Gry, Milli, Tjorven, Nalle og Tassen

En arbeidsdag igjen...og så er det ferie!

Det er Fårefestival i Gol forrresten - og mye som skjer.

BRUK DAGEN og GOD HELG!

En får væra som en er

Mamma og jeg har vært på tyttebær-tur. Det er det beste mamma veit, det å komme seg ut på bærtur. Spesielt tyttebær-tur, det er gjevt.

Jeg hadde hørt at det var bær over alt, så på fredag dro vi til ett sted jeg ikke hadde vært på lang tid.

Styrmannstjern.

Mamma trudde vi var i Gulsvik, så ho syns det var merkelig at det ikke var tyttebær å finne. Ho fortalte om bestemor som brukte å "ta vøgne" frå Flå til Gulsvik i gamle-daga, for å plukke tyttebær. Ho hadde vært ei driftig dame, ho gikk ofte like opp til Bukollen, og bæra solgte ho til ei frå Stor-Ruste som var bestyrerinne.. . Ho fikk 1 krone og 25 øre for kilo'n - enda det var nesten 2 liter bær!!! Det var det bare bestemor og venninna Ingebjørg som gadd.

Hm. Ja, jeg kunne ihvertfall ikke sies å slekte på henne. Ikke er jeg spesielt glad i å plukke bær, og ikke er jeg særlig økonomisk.

Etter at vi hadde spist litt, satte vi oss i bilen og kjørte avgårde for å finne ei tyttebærtue eller to. Det ville væra flaut å komma heim uten bær, så vi kunne ikke gi oss så fort.

Pappa plukka bær med begge hender. Han var egentlig kjeivhendt. Da han gikk på skolen, fikk han ikke lov til å bruke stygge-handa til å skrive med (ja tenk, læreren kalte det det) Så pappa lærte å bruke fine-handa like godt som stygge-handa, og derfor kunne han fylle spannet dobbelt så fort som alle andre.

Jeg har alltid vært flink med hendene, men neimen om jeg er så flink!

Det er koselig å vera i skogen, og man gjør seg mange tanker mens en går slik og plukker bær. At jeg hadde gebursdag og fylte 51 år, nei det kunne ho nesten ikke fatte - for da måtte ho vera enda gamlere. Jeg hørte ho gikk og småprata med seg sjøl, ho tenkte vel sitt, ho også. 

Mamma og jeg

Sjøl om ho ikke er den biologiske mamma'n min, er ho den eneste mamma'n jeg har - så akkurat det snakker vi ikke om. Ho kan være skrekkelig masete og temmelig slitsom, og VELDIG pratsom, men jeg prøver å la det meste gå inn det ene øret og ut det andre. Jeg var vel en utfordring i oppveksten jeg også, vil jeg tro - så jeg håper å gjengjelde litt av alt ho har gitt meg.
Jeg har slått meg til ro med at jeg har blitt som jeg har blitt, sjøl om jeg kanskje ikke vart som jeg skulle. Noen arr har vi alle.

Jeg hørte mamma gikk og nynna og sang, og jeg sneik meg nærmere og satte mobilen på opptak... 

skru opp lyden...

Etter en liten spørrerunde på Facebook, fikk jeg hele sangen med alle sine vers. Det skal bli moro å ta med hele teksten til henne! 

TYTEBÆRET

Tytebæret opp på Tuva

voks utav ei liti Von.

Skogen med si grøne Huva

Fostrar mang ein raudleitt Son.

Eingong seint om Hausten

Lagde liten Svein til Bærskogs ut:

"raudt eg lyser", Bæret sagde,

"kom åt meg, du Vesle-Gut.

Her ifrå du meg må taka;

Mogi Bær er utan Ro.

Mal meg sundt, at du kan smaka

Svaledrykken av mitt Blod!

 Mognar du, so vil du beda

Just den same Bøn, som eg.

Mogen Mann det mest må gleda,

Bort for Folk å gjeva seg."

                                        A.O. Vinje

Med tyttebær i spannet, kunne vi trygt vende heim til den som venta.

Lørdag den 10.september var dagen jeg hadde glede meg til i lang tid, for da skulle vi møtes på Låplassen igjen!

Wilma, Milli, Tjorven, Ebbie, Pia, Nalle og Tassen
Marianne, Gry, Hilde og meg

Hilde bor jo her og driver Nesbyen Hundeskole, og Marianne er instruktør hos Din Beste Venn - så treningen ble godt tilrettelagt for samtlige!

Vi trente litt Rally, litt lydighet og litt feltsøk, og alle må sies å imponere stort...tatt i betraktning at vi ikke er de som trener for ofte. Men treningslysten og gleden er det ihvertfall ingenting i veien med - og det er viktigst.
Etter noen timer utendørs, ble vi invitert inn der Hilde hadde stelt i stand det herligste lunsjbord. Vi forsynte oss hemningsløst.
 Dette er gjengen som kan kose seg!

Fagerhøy er tydeligvis ikke hva det engang var. Vi fikk aldri svar på forespørslene våre, og ryktet sier at fjellstua er stengt. Vi får håpe det er midlertidig. Vi likte oss veldig godt der, og hadde så innmari lyst til å være der, slik som før.
Denne gangen falt derfor valget på Oset Høyfjellshotell.

Oset var slettes ikke ett dårlig alternativ. Det var litt dyrere, men siden ingen av oss hadde anledning til å være borte lengre enn ei natt - så gikk det liksom opp i opp. Vi fikk hvert vårt store nyopp-pussa rom med egen utgang - perfekt for oss og bikkjene.

Man skulle neste tro de var født og oppvokst på hotell. Ikke en lyd hørtes fra noen av dem, mens vi satt i matsalen og spiste middag. 

Og maten var slettes ikke dårligere enn den på Fagerhøy!

Gjestene var pynta, men vi gikk i våre vanlige turklær. Ingen sure blikk av den grunn. Etter den nydelige maten, forsvant vi inn på romma våre, og vi viste oss ikke blant folk før frokost dagen derpå.

Samtlige kunne vel trengt ett gudsens ord, men for min del gjorde en paracet underverker - og cachen ved Oset fjellkirke blei logga før frokost.

Igjen fikk jeg en slags bekreftelse på at Golsfjellet ikke er ett fjell.

Det er flatt, og det er skogkledd.

 Gry og Hilde dro tidlig - men Marianne hadde stekt vafler og fylt opp termosen, og vi to satt kursen mot Ørterhovda for å få litt utsikt.

Det blåste skrekkelig på toppen 1117 moh,
tilogmed Tassen fikk bakoversveis!

Det store vannet på bildet over, er Tisleifjorden.

Det vesle på bildet under - det er Pengetjedn...

 - og der fant vi en cache.

Ifølge sagnet skal ei budeie ha mista ett mjølkespann med peng uti dette tjernet, og spannet fant ho aldri igjen. Når det blåser, kan man fremdeles høre lyden av klingende mynt...

Jeg plukka med meg noen cacher til, mens Marianne tok bilder i alle retninger. Vi fant oss etterhvert ett lunt sted å sitte, og der koste vi oss med de medbrakte godsakene - før vi måtte innse at det var på tide å komme seg heim.

Ei fantastisk trivelig helg var over, og jeg gleder meg allerede til neste gang vi treffes. Og det er vel stor sannsynlighet for at det blir på Oset, da også.

Da jeg kom heim, måtte jeg dra den nye lua mi godt ned over øynene, og ta meg en liten høneblund, gitt.

 

hjemmelagd av Marianne- med lapphund, lundehund, katt, kanin og høne!!!
Det finns ikke maken i hele verden

Jeg har fått så utrolig mange bursdagshilsninger fra fjern og nær, det blir rett og slett umulig å takke alle. Men jeg setter stor pris på hver eneste en.

HA EI FIN HØSTUKE!