Ukas utsikt 43

Klokka er stilt en time tilbake - det er vintertid.

Snøen kan komme når som helst. Det har regna mye, men i dag var det endelig oppholdsvær!

 Jeg har tatt inn de siste ringblomstene, slik at vi kan nyte synet lengst mulig, sammen med Tasseladden og vennene hans.

Kjerringa med staven

Fjellbekken renner stille og brer seg utover mellom stein og myr.

Det er godt å kjenne på at en har kommet opp, for det er bare å glede seg til resten av turen.

Det ligger fremdeles containere fra krigens dager, like inntil stien. 

Slipplassen ved Fjellvatnet var den mest benytta slipplassen i hele det okkuperte Norge, med hele 18 flylaster. Det største depotet ligger i skogen nærmere Fjellsetra.

 Der har jeg vært på cachejakt ett par ganger tidligere, så jeg droppa den avstikkeren nå. Men da jeg leste om cachen igjen, fant jeg forklaring på dette ødeleggelsen i Dølavegen, da en cachejeger beskriver møtet med en liten gravemaskin i arbeid i 2018.  En mann satt i maskinen, og en mann gikk foran med spett og bidro så godt han kunne. De hadde forklart at de skulle ha skogsdrift ved Fjellsetra, og måtte gjøre forberedelser til det; de skulle bruke ATV til å få ned tømmer…

Fjellvatnet 980 moh

Den fine koia ligger herskapelig til. 

Det sies at dette er den opprinnelige seterbua på Fjellsetra, som er flytta hit, og det kan nok stemme med tanke på størrelsen

Vi har kvilt ved båthuset som ligger like ved flere ganger, men nå tok jeg meg bare tid til ei kort pause ved Fjellvatnet. 

Klokka nærma seg allerede 16, og det blir som kjent tidlig mørkt på høsten 😅

Stien følger en smal dal opp mot fjellet

Tølle og Findus sprang fremdeles att og fram foran meg. Jeg sa til dem flere ganger at de burde ta det med ro, vi har langt igjen - men de brydde seg ikke om det.

Sola skinte på toppene 

Og bak oss lå hele Sæterknatten og fjella rundt og bada i sol

Stien gjør en sving på seg når en kommer opp, og det er nok lurest å følge den om en vil opp på Slafjellet.

Og det ville vi jo!

Dette er i hele tatt en flott Vassfar-runde, men kanskje litt for lite fjelltur. 

Skulle gjerne gått omkring her i fjellet lenge!

Men vi kom oss opp på toppen i det minste 😍

Utsikten fra Slafjell er liksom endeløs, og en kunne stå og beundre den lenge

Kjerringa med staven storkoste seg

- men Findus ble utålmodig ganske fort 😂

Strøen og Kviturdkollen ses tydelig, men langt der nede

Slaputtan i kveldssol

Sist vi var her, hagla det. Det var da vi var på søndagstur, det

Jeg kommer aldri til å bli lei av denne turen i dette området

Det eneste som er leit, er at en må gå ned i skogen 

Men det er jo så fint i skogen også!

Og så kommer en etter hvert frampå denne kollen, og da må en bare stoppe for å nye utsikten enda en gang.

Nå tok vi oss ei god pause. Termos og niste ble tømt, og beina våre fikk kvilt seg littegrann.

Det begynner å mørkne i skogen når klokka er 17.30

Men sola skinte fremdeles mellom trærne, og jeg hadde ikke hastverk

Jeg tenkte som så, at om det blir mørkt, går vi bare vegen ned fra Slasetra

Det var fremdeles sol da vi kom til Slasetra. 

Og stien var det som frista mest, så da ble det en tur på stien 😅

Sett på maken - noe så flott!

Småtassene på orkesterplass 

Jeg kan leve lenge på dette her 💚

Tølle er ikke den som går ikke forbi mange steiner, han lar ikke sjansene på en godis gå fra seg, nei.

Nedre Slasetra i kveldsol

De siste solstrålene farga setra gylden - jeg har vel aldri sett den så vakker.

Jeg ble klissvåt på beina nedover her, men hva gjorde vel det.

Vi hadde akkurat nok kveldslys

Det fantes ikke skumle trøll i Eventyrskogen vår, 

- bare to små, og så denna kjerringa med staven 😅

Strøen, på sjølvaste vinterdagen 2025, da klokka var 18.30

Dette er utvilsomt den fiiiineste Vassfar-runden jeg vet om. 

Etter ett par mil og vel så det, hva smaker vel bedre enn lapskaus på boks, en stille stund, 

og enda ei natt på Orrebu?

Den fineste Vassfarturen

Det var ikke det været Yr hadde forespeila meg forrige tirsdagsmorgen, så jeg ble litt rådvill…

Men jeg la nå i vei nedover vegen fra Strøesdammen, orka ikke gå ned kronglestien en gang til. Tenkte heller jeg ville komme meg ned til Suluvatn fortest mulig.

Vi kom ned til Steinen på rekordtid.

Jeg kunne ane noen blå flekker på himmelen, men sola slapp ikke til slik som dagen før. 

Nede ved Suluvatn var tiltrekningskraften tilstede likevel, og jeg måtte ha mer…

Vi fortsatte på stien nedover mot Dreparhølen. Gikk forbi maurenes versjon av Søsterhjemmet. 

Disse byggverkene ligger kanskje på Vassfarets fineste tomt?

Småtassene sprang foran meg på stien. Jeg hoppa (nesten) like elegant som dem over bekker og myrhull,

takket være Vassfarstaven min fra 1998 - som faktisk var ute på sin aller første Vassfartur!

Nede ved Dreparhølen hørtes bare fosseduren fra Buvasselva, og sola var i ferd med å bryte gjennom

Denne dagen var det her magien skjedde

Jeg var sjeleglad for å være på rett sted til rett tid

Flott å se hvordan skyene løste seg opp! 

Noen ganger får en lyst til å ta fram malepenslene igjen, men mobilkamera er raskt og effektivt

Det er likevel ikke til å unngå at turen - og tiden - nesten stopper opp, og det blir mange bilder

Sakte - sakte gikk vi nedover, men jeg såg meg like ofte tilbake

Tølle og Findus spratt att og fram foran meg på stien 

Tenk å kunne gå her i vår egen verden, på en helt vanlig tirsdag, da 🥰

Øvre Grunntjern kom til syne mellom trærne

Stien går langs strandkanten, helt ned til demningen mellom Øvre og Nedre Grunntjern. Da har vi gått 7 km ifølge turistforenings skilt. Jeg brukte ikke kartappen, for jeg måtte ha strøm til kamera 

 

Vi tok en liten avstikker over demningen….

- bare for å beundre Bringen fra denne kanten 😍

Og legg merke til hvordan sola skinner på Nyseternatten!

Idyll!

Ett panoramabilde tatt mellom øvre og Nedre Grunntjern 😅

Det er 25 høydemeter forskjell på de to tjerna, og midt i mellom dem ligger Vassfarmølla,

Øvre Grunntjern ligger på 600, Nedre på 575.  

Fosseduren forfulgte oss ei liten stund. Vi så Nevlingkollen i det fjerne, men så langt nedover skulle vi ikke gå…

Da vi nærma oss Nevlingen, svingte stien opp i skogen

Og så, etter å ha kryssa grusvegen, fant vi stien opp mot Vassfarplassen 

Bakom gamle, høge trær dukker det opp ei bitteliten stue…

Stua er gammel, og glir veldig fint inn i tunet på Vassfarplassen.

Tunet er bratt, men velstelt. Og foran det ærverdige stabburet, er det en stor lundehund-stein 😍

Det store Stabburet ble satt opp i 1846 av Gamle-Gudbrand og hans far Mikkel, og er den eneste originale bygningen i det store tunet

Låven er av nyere dato, men i følge gamle foto, ligner den veldig på den originale låven som brant ned 1958. Jeg fant ett utklipp i arkivet til Hedalen.no, som beskriver litt av det som skjedde den gang

https://arkiv.hedalen.no/OPPSLAG/2018/september/30/index.htm

I 1995 ble det gitt tillatelse av Fylkesmannen i Oppland til å gjenoppbygge tunet. Det skal ha vært 8-10 hus her fra gammelt av og alle bygninger som etter hvert har blitt satt opp på Vassfarplassen, er bygd på gamle tufter, etter strenge bestemmelser.

Først ble det satt opp hovedhus, drengestue, kårbygning og løe. 

Så kom ett uthus på ei gammel tuft ved siden av kårbygningen, deretter ildhus, smie, tørke og fjøs.

Jeg syns Vassfarplassen har mistet mye av sjarmen. Mest fordi flere av bygningene ser for fine ut…

Jeg unnte meg en matbit og en tekopp, før vi forlot tunet. En trenger nye krefter før fortsettelsen oppover den berykta Dølavegen.

Jeg tenker bestandig at den minste øya uti Nevlingen, den som Doffen og Petter skulle hatt… 

Det var jo ikke stort å be om 😅

Dølavegen er ett kapittel for seg, det kunne hett Sorgens kapittel.

Ikke fordi den er lang og bratt, men pga måten dagens eiere av Vassfarplassen har behandla den.

I 2017 ble det gitt tillatelse til å gjenoppbygge Fjellsetra, og det var vel i den forbindelse av Dølavegen ble «utbedra» for kjøretøy til å frakte tømmer og andre byggematerialer.

Det var viktig å ivareta kulturverdier og kulturhistorie innafor lansådskapsvernområdet og at andre verneverdier i liten grad ble berørt…

Fjellsetra til Vassfarplassen har ikke gjenoppstått, og jeg mener å ha lest et sted, at tidsfristen er utløpt. 

Og det er kanskje like bra.

Her oppe har det stått både seterbu, fjøs og løe. 

Rundturen var godt og vel halvveis, og det begynte å bli langt på dag.

 Vi gikk tilbake på stien som fortsatte opp mot Fjellvatnet…mer om det seinere 😉