Plutselig blei det vinter igjen ☺️
Da vi skulle møte Kristin og Fryd på Nesbyen forrige onsdag, var jeg nesten redd de ville melde avbud, for på Bergheim var det reineste snøstormen på morgenkvisten. Men damene fra Helsinglia lot seg selvfølgelig ikke skremme av noen snøfnugg.
Og godt var nå det!
Vi parkerte bilene ved Kjøpesenteret,
og la i vei med freidig mot gjennom Gamle Nes og opp på Hallingdal Museum.
Snøværet ga seg for ei stund, og det var helt greit å gå i gamle spor.
Det hadde ikke kommet så mange cm nysnø.
Kristin og Fryd hadde ikke vært på området tidligere, men Tassen var jo ganske verdensvant her...
Rukkedøla er islagt nå, men man kan lett tenke seg hvor flott elva er i vårløsinga.
Hvis ikke, så står det flere kjente malerier av Gude utstilt...
Jeg tipper at Kristin kommer tilbake hit med kamera en vakker dag.
Tassen har noen sjekketriks på lager, her prøvde han å gjøre seg interessant for Fryd, tror jeg.
Frøken Fryd er uimotståelig yndig og søt ❤️
Da vi kom ned i Nesbyen igjen, begynte snøen å lave ned.
Da vi kom ned i Nesbyen igjen, begynte snøen å lave ned.
Vi hadde gått omkring i nesten tre timer, uten å møte verken folk eller dyr. Men vi var ikke helt ferdige med å skravle, dessuten hadde vi blitt sultne -
så vi avslutta dagen med en liten matbit på Kafe og Le.
Kjempekoselig!
Torsdag tok vi oss en liten tur til Flå.
Ribbeina mine var fremdeles ikke helt gode, så jeg turde ikke ta med mamma på langtur. Men den dama veit råd, ho tok sparken i egne hender og gikk stødig og trygt. Etterpå tok vi en handletur på senteret i Flå, og ho spanderte middag.
Det vart en fin dag, det også.
Så fulgte noen arbeidsdager, og Nalle og Tassen (og Stripa) fikk bare gått rundene sine.
Men det er viktig å vite hva som foregår i nabolaget også.
Søndag var det knallvær igjen. Litt surt, men en skikkelig vinterdag.
Mamma fulgte gladelig med ut på tur igjen, til Veneli denne gang.
Her går det jo ikke an å gå seg bort, som ho sa...
Vi kom ikke så langt som vi hadde tenkt, men vi hadde jo med oss både mat og drikke.
Turistforeningens medlemmer får benytte seg av Røde Kors-hytta i påvente av at «Vassfarkoia» reiser seg som fugl Føniks. Hytta viste seg å være full av folk, så vi hadde ikke lyst til å slå oss ned der heller.
Men ved Hangstjedn er det en stor og fin gapahuk.
Problemet med den, er at den ligger litt ulendt til for slike som er litt ustøe i beina.
Veldig rart igrunn, siden dette området er tilrettelagt handikappa 🤔
Men parkeringsplassen var ihvertfall ledig, så caddyen hadde god plass til å stille seg den rette vegen.
Så der satt vi, i ly mot vinden og med sol i fjeset.
Bedre kunne det ikke bli!
Ingen passer bedre enn mamma til uttrykket:
«UT PÅ TUR, ALDRI SUR»
Jeg tror egentlig jeg aldri har opplevd henne sur. Ho kan være hissig som ei lemen, men sur??
Nei, aldri.
Blå mandag.
«Blå himmel, vindstille og -5» ....meldte Bjørn fra Orrebu.
Da var jeg rask med å pakke sekken, og stikke oppover!
Jeg kom opp der akkurat tidsnok til å hilse på hyttenaboene våre, det var riktig så koselige folk.
Da de dro, la vi ivei innover Vangsvegen.
Det er omtrent 4 km inn til Vangen fra Orrebu.
Det var folketomt og stille overalt, så vi slo oss ned ved den innerste hytta.
Vi var freidige nok til å låne ett par stoler, og så satt vi der og koste oss med en kopp kakao.
....kakaoen var medbrakt 😉
Det er så fint her inne!
Jeg er livredd for ukontrollerte bevegelser, men det var ikke glatt her engang.
Så vi kunne fint gå med nesa i sky.
Men det var ikke verdt å slippe Nalle av syne...
....ikke før vi var nesten tilbake på hytta...
Da var ikke Nalle til å stoppe ☺️
Bjørn var rask til å fyre opp i ovnen, han lagde tilogmed middag til meg!
Ikke rart vi var fornøyde med dagen.
Tassen hadde krølla seg til i sofaen, og Nalle lå rett ut under bordet.
Det var litt kjedelig å reise heim da vi var mette, varme og gode.
Men det lå an til å bli ei kald natt, så jeg måtte sjekke høner og kaniner på Bergheim.
Og Stripa, selvfølgelig.
❤️Det hadde vært to knallfine vinterdager.
Og mere snø skal det bli.
