Jeg malte ferdig tak i kjøkken og i stue på torsdag. Det holdt med to strøk, og det blei så fint! Idag tror jeg at jeg skal kjøpe mere maling, og male kjøkkenveggene også. Det er ikke store kjøkkenet, og det føles så mørkt der inne.
Det er jo egentlig fort gjort!
Tove og Barfi kom opp til Orrebu i 11-tida på fredag.
Det er jo egentlig fort gjort!
Tove og Barfi kom opp til Orrebu i 11-tida på fredag.
Vi blei selvfølgelig ikke sittende lenge i solveggen 😅
Klokka 13 satt vi og beundra Høgfossen
Turen nedover fra Strøen, er en opplevelse!
Stien er steinete og litt trøblete,
så man må bare stoppe opp og nyte...
 |
| Foto Tove Nordheim |
Etterhvert stilner duren fra Høgfossen, og elva roer seg mer og mer,
i takt med hjerterytmen.
VASSFARET
Myr og vann.
Dalen heter ikke Vassfaret uten grunn 😊
Tassen fikk øye på en bevegelse ute i vannet...
Det var Fossekallen - Norges nasjonalfugl.
Den er en spesialist i å dykke, og kan oppholde seg under vann i 1 minutt!
Den overvintrer i åpne fossestryk,
og denne bor sikkert oppe ved demningen på vinteren.
Jeg har ofte sett fossekall der ihvertfall.
Den lever av vanndyr og planter, og var opptatt med sitt.
- og umulig å fange med mobilkamera 😅
Vi labba sakte videre.
Etter omtrent 5 km, kommer man ned til Suluvatn.
På tide med en skikkelig kvil.
Og bare nyte synet.
Tassen like seg godt her på denne steinen.
RO I KROPP OG SJEL
Det blåste hardt denne dagen, men her nede var det lunt og fint.
Suluvatn ligger 603 moh
Skyene pakka seg til etterhvert, men sola skinte vår vei.
Tilsist kom vi ned til Dreparhølen.
Den idylliske kulpen med det skumle navnet, fortjener en forklaring.
Edvard Elsrud beskrev den så godt;
"...Derfra flater hovedelva ut og roer seg før vi kommer opp i Dreparhølen, det vil si stedet der en av dalens mest kjente sønner, Gamle-Gudbrand Vassfarplassen, ble beskyldt for å ha druknet sin svigerinne Randi-Gul-Anne. Det ble også sagt at han var far til jentungen hennes som druknet samtidig, og at han påny hadde gjort svigerinnen i «omstendigheter». Kulpen har altså en historie med to for slarvete folk så interessante ingredienser som mord og hor. Men da det hele skjedde, drev hedølen Mikkel Grøvslia på med tømmerhugst like ved, og først mange år etterpå fortalte denne fåmælte mannen at Gamle-Gudbrand ikke engang var i nærheten da ulykken skjedde Tømmerhuggeren hadde sett ham passere vaet mellom Dreparhølen og Suluvannet med kløvhest lenge før. Gamle-Gudbrand, også kalt «Vassfar-kongen», var altså helt uskyldig Men ryktene hadde for lengst begynt å svirre.
Dreparhølen bærer altså ikke sitt navn med rette. Den burde hete «Druknerhølen», eller kanskje «Slarvehølen» – fordi dette med drap i virkeligheten var ondsinnet slarv."
Det ligger en geocache gjemt her ett sted også.
Tove fant den denne gangen 😉
Tassen fant roa igjen, han
Og Barfi, ho må være den tålmodigste lapphund i verden.
Ho venter trofast på sin kjære matmor, uansett hva ho finner på...
Vi hadde snakka om at vi kunne vasse over her på vadestedet, og lage en rundtur
- men jeg syns det såg litt guffent ut.
Men Tove ga seg ikke så lett, nei 😅
Takk og pris for at ho måtte "kaste inn håndkledet",
for ellers kunne ikke jeg vært dårligere!
Vi nøt synet av Bringen, og kjente på villmarksfølelsen,
men tilsist måtte vi vende snutene oppover igjen
Sola forsvant, men vi hadde det fint likevel 😍
Ett siste blikk bortpå Bringen,
før vi forlot Suluvatn og blåmerka sti.
Vi gikk raskeste vei opp gjennom skogen...og blei hengende etter
Stien kommer opp på vegen, like etter Pintihjel.
De må sies at de tre siste km på grusveg er ganske ensformige og tunge,
MEN det var godt å komme opp på hytta der Nalle venta på oss!
Vi fyra opp i ovnen, enda det ikke var særlig kaldt.
Så spiste vi middag, enda vi ikke var så veldig sultne...
Det var en utrolig fin solnedgang, den fredagskvelden.
Vi ble sittende med strikketøy og kaffekopp
....ikke så veldig lenge...
Det var godt å få lagt seg, og vi kunne bare glede oss til neste dag!
