Det var ingen som hadde hastverk lørdagsmorgen.
Alle hadde hatt ei god natts søvn, og etter masse kos og en enkel frokost,
bar det ut på tur igjen med oss.
Den første cachen fant vi ved Liodden. Og som om ikke det var nok, fikk vi se ei fiskeørn som seilte over elva, før den slo seg ned i ei liten furu. Det var litt av ett syn!
Jeg trodde fiskeørnene hadde reist til Afrika for lenge siden, men vi kunne ikke forstå annet enn at det måtte være ei fiskeørn, så stor som den var.
Vi plukka opp en ny cache i Nesbyen, før vi fortsatte opp på Rudsåsen.
Der har jeg lagt ut noen cacher, som Tove hadde tilgode å finne...
Ho plukka opp den ene etter den andre, helt på egenhånd.
Det blåste surt denne dagen, men vi fant oss etterhvert en lun og idyllisk plass,
hvor vi kunne slå oss ned.
Det er veldig, veldig viktig å ha med stor og god nistepakke på tur. Punktum.
For en høstdag!
Det er veldig, veldig viktig å ha med stor og god nistepakke på tur. Punktum.
For en høstdag!
Hundene fikk gå omkring å snuse og undersøke vannkanten på egenhånd.
Det lå ett tynt islag midt utpå tjernet, så ingen hadde lyst på en dukkert.
Så tusla vi videre mot neste tjern.
Vinkeltjern.
Vi fulgte stien videre
- opp kneika fra Vinkeltjern -
- og ned mot Tollefsgardtjern.
Der fant Tove enda en cache, mens Tølle og Tassen spiste blåbær (!)
Den siste cachen, har jeg gjemt oppå en topp med flott utsikt.
Da Tove hadde finni den også, var det på tide å åpne sekken igjen
...etter at vi hadde tatt en mer eller mindre vellykka selfie...
Vi koste oss i sola 😊
Tassen sto lenge og beundra utsikten ned på Vinkeltjern.
Barfi gjør som lapphunder flest, og kviler når ho kan.
Turen var ikke på langt nær over, og vi måtte sette oss ned enda en gang for å nyte de siste solstrålene nede ved Rudstjern.
Vi inntok siste rest av te og kaffe med tilbehør - i det sola gikk ned.
Så traska vi nedover vegen.
Men vi måtte bortom enda ett tjern, for jeg skulle finne en Stolpe!
Bordet var dekket i hytta ved Blekketjern, men festen var over.
Vi noterte besøket, og traska videre på det som skulle være en sti - iflg kartet...
Blekketjern var blikkstille.
Det var ikke en eneste lyd å høre.
Det kom riktignok noen gloser da jeg havna på hue i myra, men shit happens.
Stien viste seg å være umulig å finne, og mørket kom sigende.
Men vi fant igjen bilen, slik som vi alltid (ofte) gjør...i grevens tid.
Da vi kom heim, serverte Bjørn rykende varm grønnsaksuppe 😋
Vi fyra opp i ovnen, og greide såvidt å holde oss våkne noen timer utover kvelden, med hvert vårt strikketøy.
Da hadde hundene tatt kvelden for lengst.
