Onsdag forrige uke, tok vi oss en luftetur til fjells før jeg skulle på jobb.
Været var som det bruker å være på arbeidsdager 😅
Før vi kom fram til Imlan, begynte diesellampa å lyse, men pytt pytt. Vi skulle jo bare gå en liten tur, som om det hjalp...
Vi hadde ikke all verdens tid heller, så valget falt på den nærmeste cachen som trengte litt "omsorg".
Innen den var fiksa, hadde klokka rekt å bli nesten 13
- og vi begynte å få det småtravelt.
Enden på visa var at jeg måtte bære Findus nesten hele veien tilbake,
fordi jeg ikke hadde tid til somling 🙈
Jeg hadde selvfølgelig ikke tatt med ryggsekken hans, så jeg var helt nummen i armene da vi nærma oss Imlehaugen. Og Findus hadde veldig lyst til å gå sjøl, så da fikk det bare gå som det ville... og det gikk bra!
Jeg rakk ned til bygda før jeg gikk dieseltom, og jeg kom tidsnok på jobb.
Men jeg glemte å betale bomavgifta i tide, og det ble en kostbar lærepenge...
Mandag var en annen nydelig dag. Jeg hadde fri og været var nesten for fint for slike som oss!
Gutta blei liggende apatiske i skyggen, og jeg orka knapt å gå ut av døra.
Vi måtte ta oss sammen, og komme oss til fjells igjen.
Imlan blei utgangspunkt for turen igjen, fordi jeg har flere cacher i disse fjella som trengte tilsyn. Jeg liker dette området veldig godt, det er lite folk her, og det tar bare 20 min. å kjøre inn dit.
Tassen ble førstemann til topps, med Findus hakk i hæl.
Da gjorde det godt med en kvil!
Tilogmed Tølle la seg godt tilrette og tok seg en blund 💓
Bjørn fant seg også en plass i solen, og dro fram både niste og termos.
Ps. jeg skal aldri mer kjøpe Light-utgaven av Rettikoppen-kakao...
Vi blei sittende lenge og vel ved den vesle varden på Skrivarfjell, 1095 moh.
Jeg tror nok Tassen fraus litt, for det er ikke ofte han sitter rolig på fanget.
Cachen ble funnet fram og loggen tørka fort i sommervinden. Den gamle boksen måtte erstattes med en ny, men den har fortsatt det samme gjemmestedet. Moro at det kommer besøk hit, selv om det ikke er mange. For ei ukes tid siden var det ei "Fjellrype" som besøkte alle cachene mine i området, det var imponerende!
Findus satt og beundra utsikten i alle himmelretninger.
Han er en vel liten raring 💓
Skyggene dansa leikende lett over fjellet. Er det ikke fint? 😍
Etter en times tid, var alle klare for å gå litt igjen - spesielt Tassen.
Det er nesten høstfarger i fjellet, ganske merkelig å se i juni.
Vi hadde ikke sett snurten av verken fugl eller fisk, så de fikk springe litt lause da vi gikk tilbake.
Da sprang de rett opp på nærmeste stein og venta på fotografen
- og en go'bit 😉
Vi tok oss god tid på tilbakevegen.
Da vi sto og kikka oss tilbake mot Skrivarfjell, sto det plutselig en lang, tynn fyr med stort, svart, flagrende hår ved siden av varden. Han nærma seg fort, og før vi fikk sukk for oss, sto han foran oss og hilste vennlig på engelsk. Han sprang omkring i sandaler, og jeg fikk visse assosiasjoner... Jeg svarte ham så høflig jeg kunne, da han spurte om det fantes en sti han kunne følge rundt fjellet. Så "svevde" han lykkelig videre i sandalene sine, og det var det siste vi så til ham.
Findus stakkars, han syns heimvegen ble lang - og Bjørn var ikke vond å be.
Klokka nærma seg 18 innen vi var tilbake ved bilen.
Da hadde sola fått skikkelig overtak igjen, og det var veldig varmt.
Ikke det minste rart at sauene samla seg i skyggen inntil bilen.
Findus drømte søtt om sauebjeller og søte små lam, og om koko-er i bjørkeli den kvelden, tror jeg.
Og kanskje drømte han om den merkelige sandal-mannen som kunne fly...
