Findus har altså hatt sin aller første overnatting hjemmefra, og det gikk over all forventning. Jeg hadde tatt med både buret og senga hans for sikkerhetsskyld, men den som sov inni buret natta igjennom - det var Tassen. Mens Findus og Tølle sov søtt i senga mi, og det var knapt en lyd eller bevegelse å spore før godt utpå morrakvisten.
Det var varmt og nærmest vindstille da vi begynte å gå på stien fra AustreGodvasskarsetra.
Stistart stemmer overhodet ikke med kartet, og jeg har plundra meg fram flere ganger, gitt - før jeg skjønte det. Stien er egentlig kjempefin og godt merka, men den følger ikke kartet i begynnelsen...
Det var lettskya vær 😎
Kanskje ikke like lett å se blå merker mot blå himmel og blå skygger, men stien er grei å se på begge sider av myra.
Utsikten ned på Strøen åpenbarer seg etter en km.
Denne stien fører rett mot Slakollen, men jeg hadde ikke tenkt meg så langt.
Vi sikta oss istedet inn mot de høgeste toppene ganske kjapt
- der Tølle og jeg besteg den aller største steinen 😇
Gutta fant mange steiner som egna seg for lundehunder
Så var det på tide å slå seg til ro
Her var det luftig og godt, og upåklagelig utsikt
Denne sommervarmen tar rett og slett på en stakkar!
Findus lagde seg ei mose-seng igjen. Han har fått sansen for dem.
Tølle er ikke så nøye på det, sjøl om han går noen ringer rundt seg sjøl før han legger seg, han også.
Jeg hadde tatt med kikkerten, og brukte den flittig. Fint å se innover Hedalsfjella. De ligger på jamnt 1100moh, med noen høgere topper innimellom.
Og vi har vært på de fleste.
Vatnet er Hellsæren. Slakollen utmerker seg såvidt det er. Lenge siden vi har vært der, forresten!
Det er nesten bare slikt jeg går og tenker på når jeg er på tur.
Der skulle vi vært, og der skulle vi vært...
Stadig nye mål, men først må Findus bli litt større.
Og så funderer jeg litt på dyrelivet.
Det er nok ikke bamsen som har vært her, men jeg skulle ønske jeg fant spor etter ham.
Villmarken kaller; I bjørnens, tiurens og ørnens rike
Det er tittelen på Nils Viker's bok som ble utgitt 1995, og den beskriver bla. dyrelivet i Vassfaret
På sommerstid farter det ganske mange fot-turister av ymse slag her...
Jeg håper ørna hekker i Bringen fremdeles, og jeg tror det er bra med skogsfugl her.
Vi fant oss en vakker flekk og slo oss ned igjen...
Brødrene Sovehjerte
Ett siste blikk utover Strøen for denne gang...
...før vi fulgte stien tilbake.
Det var noen djupe spor etter sykkel i den bløte stien.
Håper det ikke blir mange av dem, for da blir disse fine stiene fort ødelagt. Det er mye myr her også. Og tenk på alt de går glipp av, de som sykler! Jeg skjønner ikke vitsen med å buse fram slik. Men men.
Myr og vatn er det jo masse av i Vassfaret 😅
Når man har kommet over denne myra, kommer man inn i skogen...
- og i denne skogen, har jeg hatt følelsen av at det må ha vært noe. Nå tok jeg meg tid til å se meg litt omkring, og jeg er ganske sikker på at det er noen hustufter her. Det er ikke lett å se på bildet, men Tølle og Findus sitter i ett kjellerhøl. Trur eg.
Det hadde vært moro å høre om noen vet noe om det.
Austre Godvasskarsetra er ei stor og velholdt seter, og det var ekstra koselig å høre sauebjøller. Det er nok lenge siden det har vært dyr på båsen, men fjøset er stort, og sauene liker å ligge i skyggen under der.
Det er rester etter flere bygninger i bjørkeskogen der omkring, men det var mye mygg også...så vi gikk strake vegen tilbake til bilen.
Vi kjørte rett ned til Strøen, og Findus gikk straks for å kjenne på vannet.
THAT'S ME 👇
Endelig fikk jeg årets første dukkert, og vannet var slettes ikke kaldt.
Denne turen gjorde godt for kropp og sjel.
Det var så godt å være på Orrebu, at jeg tok meg den frihet å ble ei natt til.
Vi hadde god tid ute i sola neste morgen, ikkeno'stress. Vi hadde all verdens tid, liksom, for jeg skulle ikke på jobb før kl 15
Den kjære reiserokken min surra og gikk, og vi koste oss og tok livet med ro,
alle sammen.
Garnet jeg hadde farga med vier fra Orrebu, ble til mange gule, små blomster.
Men etter mange, mange kaffekopper, måtte vi til sist pakke sammen og dra.
Det var den aller siste dagen i juni.
Tølle hadde mest lyst til å bli litt lengre, og jeg forsto ham så inderlig godt.
🐾💓🐾
