Endelig!
Endelig kom dagen da Tove skulle komme, det føltes som en evighet siden sist.
Men da ho kom, var liksom alt akkurat som før!
Ho flytta inn i Olabu med sitt pikk og pakk, før vi satte oss ned med hver vår kopp. Den kjente, kjære lukta av Toves te fylte kjøkkenet igjen, mens vi snakka om hva som hadde hendt, og hva vi skulle bruke dagen til - og alt var som i gamle dager.
Det var en varm sommerdag, og vi tenkte det var best å begynne forsiktig.
Dagen turmål ble en cache på Kristnatten som hadde liggi urørt i nesten ett år!
Jeg tør nesten ikke si hvor vi dro. Men utgangspunktet var liksom perfekt i henhold til oppgaven 😅
Stien gikk først gjennom glissen furuskog som var overdådig pynta med multeblomster og myrull.
Ja, fint skal det være på Turufjell 😅
Varmen var påtrengende, intens. Lufta sto stille.
Men hundene kunne lukte snø på mils avstand, og vi kom stadig nærmere
Det ser jo rett og slett vårlig ut - og lundegutta fikk sommerfugler i magen ved synet
Skal si de koste seg som unger i akebakken!
Tove knipsa dem idet Tølle og Findus akte nedover på magen 😅morsomt bilde!
Stien var veldig godt merka, men jeg hadde ikke regna med at det var såpass til stigning fra denne kanten. Men Tove holdt tempoet oppe sjøl om det var skrekkelig varmt der i oppoverbakkene.
Fjellet kaller og jeg må dra!
Vi tok oss en pust i bakken da vi nådde snaufjellet, sjøl om utsikten var lite å skryte av
Hannhundene var ikke til å rikke av flekken 😅
...før alle tre hadde gjort sitt...
Det var Tove som nådde Kristnatten først.
Cachen fant vi takket være godt samarbeid, og den blanke loggen kunne endelig signeres. Det var igrunn litt rørende at den var lagt ut til minne om en hund som hadde gått bort ett år tidligere.
Det var ett fint sted å gjemme en cache til minne om Maya her.
Da vi satte oss ned for å smake på nista, kom skyene tettere og tettere - uten at det hadde noen betydning på stemningen.
Vi tok selvfølgelig den obligatoriske "fjell-selfien" før vi pakka sammen og fortsatte på turen.
Åpent og fint terreng å gå i, omtrent 1050 moh
Vinteren hadde bare såvidt sluppet taket...
Utsikt rett imot Damtjernhallin - ikke ett spesielt vakkert syn der over heller -
En fikk prøve å fokusere på de nære ting.
Prøve å nyte livet her og nå...
Ja, det var to fine engler det, tenker jeg 😆
Vi var enige om å følge stien videre, slik at det skulle bli en liten runde ut av turen.
Det er ett flott område der oppe på Turufjell, det er ikke til å komme ifra. Ett av kriteriene for en vellykka fjelltur, er at man ikke møter på folk. Og det gjorde vi ikke denne dagen. Men så var det "bare" en helt vanlig tirsdag ei uka før skoleferien tar til.
En fjelltur gjør vanligvis godt for kropp og sjel.
Men jeg kan vel tilstå med en gang, at jeg fikk litt vondt i sjela etter denne turen...
Den korteste veien er ikke alltid den raskeste, og jeg bomma litt da vi tok av fra den blåmerka stien. Men vi fant vår egen vei ned fra fjellet og gjennom skogen - ned til Olasetran.
Da vi kom ned til den første setra, satte vi oss ned for å eta litt igjen.
Vi hadde fremdeles god tid til å kose oss som best vi kan!
Tassen pirka meg stadig lett på armen for å få mere kos 🥰og det fikk han.
Mens Tølle og findus sloss med innpåsliten maur.
Da vi fant den andre setra, ble jeg glad over å se at den hadde fått nytt tak siden sist jeg var her!
Men vemodet kom snikende tilbake, da det viste seg at det var nabosetra vi hadde funnet først
Her var forfallet mye større nå enn sist jeg var her.
Pipa hadde rast fullstendig sammen og det såg så fullstendig trøsteløst ut
De gode tidene er over for Olasetra, fortidas slit var forgjeves.
Jaja, og jeg er en illusjon fattigere…
Denne gamle stien derimot, den var god som ny
Den har kommet til heder og verdighet igjen.
Og gammelskogen gløda i all sin prakt, da sola titta fram.
Måtte skogen få stå i fred!!!
Gamle-stien fortsetter ned til Vesleåtjern og videre ned til bygda, men den har nok mista mye av sjarmen den også, ettersom hele Sprenåsen bebygges av såkalte høystandardhytter 😬
Vi gikk tilbake over brua og avslutta dermed turen på Turufjell.
Jeg kommer aldri tilbake hit.
Hyttepalass slik som her, har voldtatt en altfor stor del av naturen.
Det er på høy tid å diskutere hva som er akseptabelt.
Vi avslutta dagen med en fortreffelig ørretmiddag på Rumi.
Desserten rakk jeg ikke å ta bilde av, men den skulle dere smakt!
Sjokoladefondant - akkurat ei slik trøste-bombe som jeg trengte akkurat da
Varm, saftig sjokoladekake med is… MMMmmm.
Noen ganger får tilogmed lavkarbo være lavkarbo.
Fråtsing kan være så mangt 😋
Tusen takk for trivelig selskap, Tove! 💓 Uten deg hadde alt sammen vært helt begredelig!
