Dørhella

Det dukka opp ett koselig minne på Facebook idag.

Og siden jeg har arbeidshelg, og ikke har fortalt om denne turen før, 

så er vel tida inne for det nå.

 Det var altså den 20.oktober 2022

 Vi fulgte veien innover fra Strøsdammen.

Det er nesten som å gå inn i ett eventyr, der den mektige, steile fjellveggen troner imot en. 

En føler seg litt liten akkurat da.

Gørrbuflaga kasta lange skygger over skogen og over den bortgjemte gården som låg langt der inne i det som må ha vært skikkelig villmark en gang. Det er avsides i våre dager også. Det kan vel hende det rusler en fisker forbi en gang iblant, en som har tenkt seg til Trytetjern - eller raringer som oss,

 men ellers er denne plassen langt utafor folkeskikken.

Det er ikke stort igjen av det som engang må ha vært en ganske stor gård med flere hus, 

men det skal vises tufter av det som var ei stue, en låve og ett fjøs.

Jeg har tråkka rundt inni granskogen der mange ganger, men uten å finne dørhella.

Nå er det bare levningene etter noen tømmerstokker fra en av bygningene å se.

- men plutselig sto jeg altså på den svære dørhella, og følte meg helt bortkommen!

Det var en merkelig følelse å stå der.

Tenk på alle slitne bein som har trådd på denne hella.

 Ingen veit hvem som bygde og budde her, ei heller hvorfor eller når gården ble fraflytta. Det ble funnet hauger med never, som man tror var ment til taktekking på ett nytt bygg. Bruken kan ha veksla mellom seter og buplass. I siste halvdel av 1700-tallet og først på 1800 var det flere familier som budde i Vassfaret noen få år. Heimen-setrene ligger i nærheten, navnet tyder jo på at de har vært brukt både som heim og seter også. Og steinrøysene vitner om slit. Det er ingen tvil om at det har levd harde, arbeidsomme mennesker her. Det var en kamp for tilværelsen, for folk og dyr.

Lundegutta var også nysgjerrige på denne dørhella, og hvor den skulle føre oss. 

De hadde gladelig slått følge med meg inn til de underjordiske, om de kunne...

Det skal forresten ligge ei hule ved foten av Gørrbuflaget, litt opp for Gørrbu. Inngangen er så trang at en må krabbe inn, men når en først har kommi inn i hula, så skulle det være ett stort værelse. Midt i hula, ligger det mynt og forskjellige ting. Det var gammal overtru, om at alle som kom inn i hula, måtte legge att noe - eller så kunne ulykka ramme dem.

Kanskje vi må prøve å finne Gørrbu-hølu en vakker dag?

Det er ikke til å komme ifra at dette er ett spesielt sted. Nå vokser ungskogen fort opp,

 og snart er det helt umulig å se at her lå en av de tolv Vassfar-gårdene

Nedom Gørrbu er det myrlendt og rått -

- men stien til Trytetjern svinger seg fort oppi skogen.

Noen ganger ser en ikke skogen for bare trær 😅

Det hadde lagt seg ei tynn hinne av is på Trytetjern, og det var rim på bakken der sola ikke slapp til.

Bjørn spratt elegant fra stein til stein

Ei pause hører med på tur

Det var stille og fredelig, mens vi nøt de siste solstrålene

Så gikk sola ned bak Gørrbuflaget

Da tok vi fatt på heimvegen, der sola fremdeles skinte

Over myrene på Trytetjernåsen

opp mot det høgeste punktet

opp til Triggerpunktet

og nedover på den andre sida

Da var det rett før vi gikk ifra kvelds-sola

Det hadde vært en uforglemmelig dag.

Tenk at jeg sto på dørhella til Gørrbu, da gitt

Trollet i Jennlisfjellet

Det er minst to uker siden vi gikk denne søndagsturen i Hedalen. Det var etter at elgjakta hadde starta, så vi var litt i villrede på hvor det var trygt å ferdes. 

Galskap å reise til Hedalen da, vil vel de fleste tenke 😅

Men så var det det, at jeg hadde begynt å samle stolper der tidligere i sommer, og tenkte at det var på tide å finne noen flere. 

Det var tre stolper som utpekte seg på ett fjell midt imellom Hedalen og Begnadalen

Vi plundra litt med å finne ut hvor turstien starta, siden stien ikke står på kartet - men med litt flaks, fant vi da ut av det likevel. 

Det sto ikke en eneste bil parkert på den vesle parkeringsplassen ved Jevnlismyra/Jennlismyra, så vi antok at det var trygt i Hedalskogen.

Stien var veldig godt merka, da vi først hadde kommet i gang. 

Det ble en fin skogstur. 

Blåbærlyngen var på sitt fineste akkurat da, fargerik og fin., og det var godt og varmt i været.

En skikkelig fin høstdag, var det.

Hundene åt seg oppover og ante fred og ingen fare.

 Men plutselig dukka det opp ett digert troll bak ei lurvegran!!!

Det tok ett lite steg framover og ble stående å glane på oss,

 og ett øyeblikk visste vi ikke helt hva vi skulle gjøre.

Men så la vi på sprang oppover og nådde toppen før det fikk summa seg skikkelig, tror jeg.

 Bjørn stakkars - han kom halsende etter så fort han kunne. Han hadde heldigvis staver...

Tassen holdt vakt i en retning.

Tølle holdt øye med Begnadalen...

- og Findus holdt vakt mot Hedalen.

Bjørn kom seg helskinna opp han også, og dermed kunne vi slappe av alle sammen.

Pulsen senka seg, og vi begynte å nyte utsikten mens vi spiste og drakk.

Vaktmannskapet slo seg til ro med en tyggepinne hver.

Ganske fint og fredelig her oppe, igrunn!

Vi hørte ei elgebikkje lose i det fjerne, og tenkte at nå hadde trollet fått slikt å gjøre.

Så gikk vi nedover igjen i flokk og følge. Tølle gikk først.

Han holdt seg på den smale sti, og det gjorde vi andre også 😅

Men før vi visste ordet av det, forsvant Tølle og Findus i forveien!

Da vi nådde dem igjen, må jeg innrømme at jeg skvatt!

Maken til troll hadde jeg aldri sett, for jeg tror dette var det samme trollet som vi så på vei oppover

Det skreik og bar seg, fordi det ikke kom seg av flekken.

Og godt var nå det 😅

for Hedals-trøll er sikkert ikke til å spøke med.

Bjørn kom etterhvert fram fra gjemmestedet sitt, og vi kunne fortsette.

Det var ikke mer enn ett par km tilbake til bilen, og vi kunne ta det helt med ro nå -

- og nyte utsikten mens vi hadde den.

Det er jo egentlig ganske fint i disse traktene!

Jeg fikk registrert de tre stolpene 👍

Ett eller anna sted på veien var det muligens ett gammalt bjørnehi også, 

men det fant vi ikke att på tilbakeveien 😉

Snipp snapp snute - så var eventyret ute

😆