Som tenkt, så gjort.

 

TO FRIDAGER

-  hva i all verden skal man finne på da? Skulle pussa vinder, vaska hus og bil og klær. . .

Jeg pakka sekken og stappa mine kjæreste “eiendeler” inn i bilen.

En time seinere parkerte vi kjerra ved Godvatna, og la ut på tur

Strøen lå der nede og blinka…

Men det var noe som lokka oss ut på ukjent grunn idag…

Cachen på Klypa!

FTFC– first to find cache

Det var skikkelig stas – jeg fikk pins og greier! Dessuten var fjellet Klypa ett mye finere fjell enn jeg hadde trodd, turen opp hit var spennende og utsikten var flott i alle retninger.

Da vi sto der oppe og så oss omkring, tenkte jeg at det kunne bli en fin rundtur, om vi fortsatt til neste cache på Huldrenatten.

Jeg burde fulgt den blåmerka stien, men det skjønte jeg ikke før etterpå. Men til tross for noen krumspring (er det en spesiell grunn til at det heter Huldrenatten her, mon tro?) - kom vi oss omsider opp på Huldrenatten, og fant cache nr 2.

Ved Huldretjern slo Tassen seg løs!!! Hva i all verden - han som er så pysete i vann, utfordra skjebnen gang på gang. Rareste oppførsel jeg hadde sett på lenge.

Vi fant en fin sti videre, det var egentlig ett virvar av hardtråkka stier her omkring, men vi kom oss da opp på Langrabben og der lå cache nr 3 på ett litt lurt sted…

Så fulgte vi gps’n beint fram mot rundens siste cache, som lå ved Vinstrevatna.

Her var det skikkelig idyllisk!

Etter denne oppdagelsesferden, gikk vi tilbake til utgangspunktet

Har prøvd å tegne inn med rød tusj, der vi gikk. Kanskje noen andre som har lyst til å prøve en tur litt utenom det vanlige? Bilen kan jo parkeres ved Reset, så sparer man iallefall en 50-lapp i bompenger. Det blir bare 1 km (eller2) ekstra å gå. Ev. ta med seg cachen som er å finne oppå Skjenfjellet…hehe

BILTUREN FORTSATTE NED TIL STRØEN.

Da var det godt å låse seg inn i Dølahytta, og kjenne freden og roen senke seg. Koke en kaffekjele, varme seg noen pølser i panna, og tilsist legge seg mett og god, og glede seg til neste dag…

Neste dag starta akkurat som forventa

To glade hunder, blå himmel, fuglekvitter og duften av nykokt kaffe. Man kan ikke bedre ha det. Etter at frokosten var spist, ble jeg sittende å studere mauren, som strevde med å gjemme smulene. Utrolig fasinerende, når man først begynner å følge med på dem!

I dag var tanken å følge vegen ned til Trytetjernvelta, videre på stien forbi Arnebu og mot Dreparhølen, men hvis formen føltes ok, ville jeg fortsette til Olsonheimen - før vi snudde.

Dette “gamle” Vassfarkartet er gull verdt, der står det opptegna stier, som ikke er med på de nye karta. Til gjengjeld mangler det nye veger og hytter, men for min del, betyr de gamle stiene mest. I den siste tida har Turistforeningen merka opp mange stier i Vassfaret, og det er vel og bra – men jeg liker nå best å unngå å møte på andre når jeg går der i “mine egen verden”

 

Første stopp var hiet til Rugg  (…og selvfølgelig måtte vi logge cachen som var gjemt like ved)

Det er skikkelig urskog innunder Bringen. En går der på hellig grunn, og en føler seg liksom iakttatt, av en eller annen…

Her veksler det mellom mørk og hemlighetsfull skog - og lyse, åpne myrer.

Buvasselvi høres på lang avstand, og fossen er flott selv med liten vannføring!

Vi fulgte elva oppover, til det flata ut.

Der kryssa vi over, og fant ganske greit stien på andre sida -

- takket være Nalle og Tassen

Det er nok ikke så mange andre enn skogens dyr, som går akkurat her.

Da vi nærma oss Olsonheimen, forandra landskapet seg igjen. Skogbunnen var lysegrønn og mosekledd, og steinrøyser ligger der som ett evig minne over gamle hedersmenn - og hederskvinner!

Det flaksa opp ett storfugl-kull, akkurat idet vi kom fram bak stabburet på Olsonheimen.

Deretter ble det stille. Så veldig tomt og stille.

En og annen turgåer har nok overnatta på stabburet med ujevne mellomrom, men det blir mer og mer igjengrodd her inne.

Vi slo oss ned her ei lita stund, før vi fant den andre stien og begynte på tilbaketuren.

Her var det betydelig bedre sti, og det kribla i magen ved synet av Bringen

Så var vi ved Dreparhølen. “Nei takk”, sa Tassen og satte på “lundebremsen”.

Jeg var litt tvilende sjøl, men etter å ha vassa litt att og fram på de glatte steinene – sikta jeg meg inn . . . bretta opp buksebeina så godt det lot seg gjøre, slengte støvlene rundt nakken og tok Tassen på armen – og så gikk vi målbevisst over vadestedet. Vannet var ikke kaldt, og Nalle så nesten ut til å like det.

Vi logga cachen ved Dreparhølen. Der lå historien om navnet til dette stedet. Selv om historien neppe er helt korrekt, så har den overlevd på folkemunne i over hundre år.  

Turen fortsatte oppover langs vakre Suluvatn. Jeg gikk forbi ett telt der en liten familie på tre holdt til, ellers var det ingen å se denne dagen.

Heimvegen føles alltid lang oppover her, sjøl om det er mye fint å se på – og det er spor etter andre som har sliti mye mere enn meg…

Vi tar oss noen pust i bakken med jevne mellomrom, og Nalle poserer villig vekk ved Høgfossen

Så er vi oppe og framme, tilbake ved Strøen.

Vi har ikke lyst til å reise herfra.

Jeg drøyer tida. Varmer en lapskausboks. Deler litt med hundene, så eter vi alle tre, før vi legger oss nedpå og tar en ørliten blund.

Til slutt må vi reise – men vi kommer tilbake så fort vi kan!

Jeg må bare jobbe noen dager sånn innimellom