Jeg kjenner så vel at jeg lever -

jeg er så heldig – og har det så godt!

Dette blei akkurat en slik ferie som jeg ønska meg

Tirsdag kjørte jeg opp til Fekjan. Skulle ønske jeg fortsatt hadde bom-nøkkel… Denne gangen måte vi traske oppover vegen, oppover og oppover, men til slutt nådde vi Vestre Brynhildstølen, og da ble det endelig sti

Det kryr av lemen…(krydde…)

Tassen må ta seg tid til å begrave “overskuddet”. Nåde den, som rører byttet hans…

-ganske tydelig kropps-språk der på den vesle tassen

 

Ganske stolt Nallemann også, da vi fant cachen ved Storevarden – en cache som ingen andre hadde finni før oss

Vi såg ingen reinsbukk, så vi fortsatt ufortrødent opp til sjølve Storevarden…som ikke er den største varden vi har sett, men antagelig den skjeiveste!

Storevarden ligger langt inne i fjellet midt i kommunens største høyfjellsområde. Toppen er en grensevarde mot Nore og Uvdal.

Ikke en sjel å se.

Brynhildstjern ligger midt i smørøyet.

Vi deler matpakke, gjør vi ikke?

Selvfølgelig deler vi maten, Nalle

Så rusler vi de siste kilometerene heimover, akkurat idet sola går ned.

Dagen derpå begynner minst like bra som den forrige

Vi fylte opp sekken og bilen, og kjørte til fjells igjen.

Så parkerte vi ved Søbekksetre, og deretter fulgte vi stien innover.

Surtind er målet!

Og det er som navnet sier, skrekkelig surt på Surtind!

Nalle søkte ly, mens Tassen og jeg lette etter cachen – og denne gangen fant vi den.

Nalle virka egentlig sliten og uopplagt,

men så slapp jeg taket ei liten stund, og lot ham få frie tøyler…

Skal hilse fra fjellet og si det var noen som koste seg!

Endelig var det kvalitetstid og kveld, i Dølahytta ved Strøen 

Det er jo som å våkne i en drøm…

Vi blei sittende ute og nyte sola og kaffen og freden i timesvis denne formiddagen…

Himmelen var så blå som jeg sjelden har sett den, da vi parkerte bilen ved Nevlingen, og rusla vegelangs - like inn til Amundheimen.

Like inn i hjertet av Vassfaret, gikk vi.

Vassfarplassen

Denne plassen er opphavet til mang en spekulasjon og spøkelseshistorie.
Det er heller ikke rart – Vassfarplassen bærer en historie full av dramatikk og skjebner, utroskap og mistenkelige dødsfall.

Gamle-Gudbrand var ikke gamle karen, da han satte opp det store stabburet på Vassfarplassen.

Dørhåndtaket er velbrukt og slitt.

I 1915 drukna Gudbrand Tolleivsen Bjerke i Nevlingen. Han var oldebarn av Gamle Gudbrand, og da gikk gården ut av slekta etter 133 år.

Vassfarplassen var litt av en kongsgård. Tunet er “gjenreist”, og det ser vel omtrent ut som det gjorde for hundre år siden. Dengang det bodde folk og dyr her.

Graset var nyslått, og det lukta så godt her. Sauebjøller hørte vi også, og idyllen herska.

Jeg hadde lest om Slakteskørra for mange år siden, og selvfølgelig var nysgjerrigheten stor. Den måtte være mulig å finne…

Jeg gikk opp i skogen bak gården, og såg etter tegn…

“Oppunder et berg i skoglia ovenfor Vassfarplassen er det en slags hule som kalles Slakteskørra.
Der skal det ha vært gjemt sju tjuvslaktede fremmedsauer. Det var en kar fra Hedalen som var ute og lette etter hesten sin som fant sauekjøttet der oppe. Lensmannen i bygda fikk nyss i saken og tok affære. Det var kona Sigrid på Vassfarplassen som hadde drept sauene, men hennes 15-årige datter tok på seg skylda. Hun fikk et års tukthus, hjemme fra fikk hun 100 spesidaler fordi hun hadde tatt på seg skylden.
De hadde mange sauer på Vassfarplassen i den tida så det var en stygg forbrytelse å slakte alle disse fremmedsauene”

Sitatet er hentet fra Ole Martin Høgfoss særoppgave om stedsnavn i Vassfaret.

Vi følte oss fram til stedet, rett og slett.

Her var det mørkt og dystert. Jeg småfraus. Jeg var sikker på at dette var stedet og ønska ikke bli her lenger enn høgst nødvendig, nei.

Vi vendte snutene heimover, og jeg ba i mitt stille sinn om att han Gamle Gudbrand, fortsatt befant seg på plassen sin.

Vi, altså Nalle, Tassen og jeg, fulgte stien langs Nevlingen, og vi koste oss i deilig solskinn og svake, fredfylte bølgeskvulp.

Og her var det ingen å se i mils omkrets på en slik fin dag!

Ved Nevlingdammen ligger det mange båter og gamle båthus.

Det er mulig å gå over dammen, men vi hadde parkert bilen her, så vi var ved veis ende…

Nesten like vakkert her som ved Strøen…

Her bodde Vassfar-Kåre noen år.

Jeg møtte på ham engang, og fikk en ekte heimelaga Vassfar-stav av ham

Det var slikt han solgte til turister, ellers levde han av fiske, antar jeg. Jeg veit ikke stort mer om ham, men han var nok ikke en mann som krevde stort.

Vi tar en liten stopp ved Aurdals-dammen også. Må nok studere nærmere disse dam-anleggene en vakker dag. Det er imponerende byggverk, som er mange hundre år gamle.

Til sist tok vi en liten avstikker opp til bjørnehiet ved Bjørke… Tassen undersøkte hiet, men jeg fant geocahen i ei helt anna “hule”. Må innrømme at det var ikke noe spesielt morsomt å stikke hånda inni høl under steiner og røtter, nå når det kryr av hissige lemen. Men, jeg overlevde, og cache nr 51 blei logga ;)

Jeg hadde slettes ikke lyst til å forlate Vassfaret enda, så jeg unnte meg ei natt til i Dølahytta. Bjørn var heime, og han så etter kaninene så godt han kunne. Jeg stolte på det.

Fredagen våkna vi opp til enda en vakker dag.

Denne dagen fulgte vi skogsvegen til Berg så langt vi kom, før vi fortsatte på enn “sti” like innunder Bringen.

SKIKKELIG URSKOG!

Nesten uframkommelig.

Bjørn og jeg gikk her en gang før for mange år siden. Den gangen fant vi rester etter Arnebu, men nå fant jeg bare noen steinurer. Vi var nok i nærheten, men her er det så tett og uframkommelig, at man skal ha flaks for å finne noe som helst. Uten gps.

Den døde sauen fant vi heller ikke, og ikke hørte vi bamsefar heller. Og om jeg hadde hørt ham, så hadde jeg ikke fortalt det

Men vi hørte lyden av Buvasselvi, lenge før vi kom fram i lyset.

Så fulgte vi stien oppover langs elva, så lyst og lett som bare det.

Lenger opp blir stien borte, og skogen tetner til igjen. Myrene er tunge å gå i, men det er tyngre å gå i en skog der øksa ikke har vært i bruk på nesten 100 år.

Buvassdalen er det mest avsideliggende og uberørte strøket i hele Vassfaret. Majestetiske Bringen på den ene sida, og Benkadn på den andre.

Jeg må innrømme at det er litt godt å komme opp. Jeg går med ei bikkje i hver hånd, rumpetaske bak og kameraveske foran, og det er ikke alltid like enkelt å bevege seg over og under busk og kratt…

Men gud, så vakkert det er!

Tenk å få oppleve dette, jeg er heldig.

Vi finner igjen stien etterhvert, men turen opp Buvassdalen, har tatt minst ett par timer i mitt tempo.

Det føles ganske all right komme fram til Strøli-setrene

Skulle gjerne vært her en dag eller to!

Ikke en mygg, ikke ett eneste forstyrrende element.

Dette er den fineste årstida.

Etter ei liten matpause, fortsetter turen over til Skardtjern. Jeg blir enig med meg sjøl, om å gå oppom Strøslifjell også.

Men, når jeg snur meg og ser de mørke skyene som kommer veltende, ombestemmer jeg meg fort og greit. Tar det som ett tegn, på at nok er nok.

Innen vi er framme ved Trytetjern, er skyene “snille” igjen, men sola har gått ned.

Jeg gikk beinste over en tømmerstokk som lå så laglig til i vannet. Tassen plumpa og fikk seg sin første svømmetur, men Nalle balanserte trygt og rolig over. Vi kom oss over Trytetjernåsen og fram til Dølahytta, like før det blei mørkt.

Dette har vært noen fantastiske dager. Jeg har tatt mange hundre bilder, og jeg ser nå at jeg har ett par dager “til gode”. Men blogging tar tid, og i morgen tidlig er det arbeidsdag igjen, trøste og bære.

Så nå tømmer jeg mitt vinglass, og kryper til køys.

Takk, to whom it may concern, for denne fine, fine ferien min. Jeg har satt stor pris på den.