Det har jammen skjedd mye de siste fire dagene også. Theodor har ikke fått sommerklippen enda, slik som planen var – men han har i det minste fått noen justeringer her og der – og han fikk være ute “sammen med” Lille. Det var den dagen Gro Margit og co kom for å inpisere kyllingene.
GroM var litt skeptisk for å komme ut og hilse på sin navnesøster, det kan vel hende ho syns ho hadde ett forklaringsproblem.
Men de to slo seg til ro med at alle hønekyllinger egentlig er veldig eventyrlystne og at det er veldig lett å la seg rive med (naive som de er) på den derre Himmelspretten…
Hvor kyllingene har vært, er fortsatt en gåte for oss uinnvidde. Chickenham Palace er så og si bombesikkert, det kunne samtlige bekrefte.
Da gjestene var reist, og alle hadde fått sitt – pakka jeg sekken og kjørte til Strøen
Så la vi la ut på en liten rusletur på solsida
Himmelen var så blå SÅ BLÅ !
Det var ikke ett menneske å se.
LIVSNYYYTERE, kalles disse to…
Se som de smiler!
Vi sto opp ganske tidlig dagen etter, til oss å være.
Frokosten ble inntatt utendørs, og jeg ble sittende ute med strikketøy og kaffekoppen, og lytte til fuglesang og fossedur, ganske lenge. Vi hadde det da ikke travelt!
Gutta la seg ned for å sove litt til, de.
Det kunne jeg også gjort hvis jeg ville, men jeg fylte opp sekken med godsaker - og tok dem med på en tur i stedet.
Slafjell var målet, men jeg skjønte fort at det var ett uoppnåelig mål. Det lå ganske mye snø i skogen, men det var fullt mulig å gå sånn noenlunde tørrskodd i gamle scooterspor langs vegen.
Opp til Slasetra kom vi
Og etter å ha passert ei litt lumsk snøfonn, lå Slakollen foran oss som en åpenbaring
YES – SÅ VAR VI HER IGJEN!
Utsikten blei beundra i det lange og det breie. Nalle passa på at verken sitteplate eller niste blåste bort.
Så fikk han gjøre det som lapphunder liker best av alt…
Sitte i snøen og synge av hjertens lyst!
Han var så fornøyd med seg selv etter den seansen
Stolte, fine Nallemann – snart 9 år – det er ikke til å tro!
Da han hadde fått på seg kobbelet igjen,
oppdaga vi at guttungen var igang med ett eller anna…
Tassen –hva har du gjort???
Takk og pris, det var “bare” ei lemen…og den var død som ei sild, sjøl om Tassen fikk den til å fly!
Han hadde ikke glemt gamle kunster, den karen…
Lemen fikk en verdig begravelse der oppe på Slakollen, på ett hemmelig sted.
Så kan den ligge der til den blir plukka fram på Lundelandslagets neste samling
Nalle og Tassen blei litt fortvila, da jeg “insisterte” på å gå stien ned igjen…
..og vi måtte snu og ta den samme vegen som vi kom.
Ja, ja, utsikten er jo fin.
Nede ved Dølahytta var det liv og røre, så jeg kom nedatt i grevens tid!
Bjørka som blei felt heime på Bergheim, har kommet til sitt siste hvilested.
Da veden var stabla opp, og jeg hadde fått i meg en lapskausboks – la vi ut på tur igjen…
Nå var det fint å gå i stien nedover mot Suluvatn…
– her som jeg nesten sleit livet av meg for noen uker siden…
Fosseduren fra Høgfossen høres på lang avstand, og da kribler det litt i magen!
Den er mektig og flott nå, og vi blei våte, enda vi sto i god avstand!
Det er litt av noen krefter de har hatt å kjempe imot, eller skal jeg si MED – de som fløta tømmer nedover her. Det forsegjorte arbeidet deres er fremdeles godt synlig, store steinblokker og tømmerstokker danner ei “trygg” renne nedover elva…
Vi snudde her ved Høgfossen, og fulgte stien oppatt.
Det var blitt kveld, innen vi reiste fra Vassfaret for denne gang.
Dagen derpå, det var i går, det. Dvs lørdag!
Da var det regn og stusselig vær. Jeg brukte dagen til husarbeid og andre kjedelige ting, som skulle vært gjort for lenge siden. Utpå kveld klarna det plutselig opp…
Jeg kjørte ned til Gulsvik i full fart.
Og så blei det tur sammen med Barbara til Stormyrdammen likevel!
Stien er borte, men stedet har nesten en magisk tiltrekningskraft.
Det var vått. Fuglene hadde nettopp våkna til liv igjen.
Vi var liksom redde for å forstyrre hele naturen – men vi ville så gjerne se!
Blikkstille vann…
Skogen var fortrylla. Det var som en slags åpenbaring.
Vi smilte da vi gikk ned igjen,
og takket for denne vesle fritimen som vi plutselig fikk mulighet til å “ta”
Sørbygda ligger der som den alltid har gjort, og plutselig er Barbara her igjen.
Trekkfugler kommer alltid tilbake
17. MAI
ER VI SÅ GLAD I
Men Nalle vil IKKE være med på å gå i 17. mai tog med Tassen…
Så - hva nå???
Vel, jeg er i ferd med å bli forkjøla, så jeg tenkte det kunne være en god ide å få svetta ut noen bassilusker. Jeg putta flagga i sekken, og så fant vi oss en sti…
Oppover bar det så svetten rant.
Og vi så vel ikke hvor fint det var her, før vi var oppe ved Triggerpunktet!
Jeg har vært her før, men da visste jeg ikke at det lå en skatt gjemt her oppe. Men denne gangen logga jeg en cache på Kongens Utsikt i Garnås
HIPP HURRA FOR NORGE OG 17. MAI
Vi gikk samme vegen ned igjen, altså Postvegen.
De ville ikke vente lengre enn høgst nødvendig under denna steinen…
Jammen var det bratt også
Da vi omsider kom oss ned igjen, vel – det tok ikke så lang tid, kanskje tre kvarter hver veg? – da kjørte vi opp til Garnås Meteorittkrater, og begynte å følge en fin skogsti oppi der.
Vi møtte ett par, men ellers så vi ikke snurten av andre romvesen...
Det var ganske merkelig terreng her og der!
Og det var da vi begynte å lese informasjonstavlene, at vi oppfatta at vi gikk feil veg… Som vanlig.
Pila pekte også feil veg
Nalle LA seg ved hver post… Han syns ikke dette var særlig spennende.
Vi fullførte hele runden og vel så det, men den cachen jeg var på utkikk etter – måtte jeg se langt etter. Det var ikke mobilforhold oppi her, så dermed var jeg ganske hjelpesløs. Men nå har jeg lagra den på telefonen, så neste gang er jeg forberedt.
Bare så dere vet det
Skulle ønske det var flere som begynte med geo-caching!
Håper alle har hatt en fin 17. mai – og at alle får ei fin og vårlig uke!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar