Langt, og lenger enn langt.

Dette blir ett skikkelig langt innlegg om en skikkelig fin langhelg i Trondheim. I følge Googlemaps skal turen fra Bromma til Trondheim, ta bare 6,5 time på sommerstid – men jeg presterer å bruke 10-11 timer hver veg…

1.stopp på fredag, var på Gol for å levere Nalle hos mitt tiltrodde søskenbarn.

Deretter gikk det radig noen timer - like til Valdresflya. (Nei, det stemmer ikke helt… Vi hadde hatt en stopp på Golingsfjellet, for å handle litt mat og drikke, men det er ikke verdt å ta bilder av det “fjellet”).

Valdresflya er noe heeelt annet!

Da måtte vi bare parkere bilen, og gå inn til ei setergrend i nærheten av Bessheim.

Denne fjellstrekningen har ufattelig mange perler…

Ferden fortsatte ned til Vågå, og der tok jeg av hovedveien og fortsatte på en “snarveg” mot Lesja (og Dombås), som het Slådalsvegen.

Jommen sa jeg snarveg…

Det var så flott over her, at jeg måtte stoppe bilen gang på gang.

Dessuten møtte vi på både sau og kyr, og de har alltid gooood tid

Ganske utrolig, men jeg tok verken bilder eller pause over Dovrefjell!  Fine Oppdal blei passert uten stopp, og da vi nærma oss Trondheim var det regn og sol om hverandre, typisk trøndervær, og klokka begynte å bli veldig, veldig mange…

22.30 nådde vi resepsjonen på Øysand Camping, da var Årsmøtet i Lundehundklubben ferdig forlengst… Vi fikk nøkkel til hytta og flytta inn med pykk og pakk. Deretter bar det ut på en liten snusetur…

Den første vi møtte, var Polly - Tassens mamma!

Vi la ut på vandring langs den lange stranda, selv om Polly ikke syns det var så stor stas med snørrvalpen sin lengre. Men vi tobeinte hadde mye å snakke om, og sommerkvelden blei til natt før vi kom oss i seng.

Dagen derpå var det Lundehund Spesialen!

På en eller annen måte, hadde jeg greid å melde på Tassen til feil utstilling…men vi gleda oss så veldig til å treffe slekt og venner her i Trondheim, derfor dro vi likevel. Og den lange reisa var så absolutt verdt turen.

Det var påmeldt over 70 lundehunder, og det var en fryd å oppleve så mange flotte hunder. Og ikke minst folk. Lundehundfolk er like trivelige som lapphundfolk.

(en annen ting som slo meg…her var det nesten ikke ett bjeff å høre… )

Men skrekk og gru, lundisene må opp og stå på bordet! Det var ingen sak for Frost, da.

Her møter Tassen slekta!

Her er moder’n  og tante og onkler.

Her under er Tassen og halvbroren Frost, igang med å sjekke opp ei norrbottenspets-Dame. Frost er den som går rett på sak, han er eldst og allerede Champion, må vite.

Og her møter han lillesøstera si! Ho var så fin, og hadde gjort det kjempebra i ringen.

Og så møtte vi ei vakker dame fra Kristiansand. Tassen blei heeeelt betatt.

Jeg husker ikke navn på verken folk eller hunder,  jeg skravla med så mange denne dagen! Disse fra Kristiansand, gjorde ett veldig godt inntrykk på oss. De var liksom søstre, disse to, beagle’n og lundis’n, og de tok livet helt med ro, slik som jeg tror at alle sørlendinger gjør om sommer’n... Til hverdags trente de endel blodspor i Marnardals dype skoger. (Hører du, Marianne??)

Vi møtte to andre tisper også, som har imponert veldig mange allerede. Foruten å være godt premierte, så er de TV-stjerner, nemlig. Det er disse to som er med og sanker egg på Tromsø Lufthavn – og redder liv til både fly og folk, nemlig!

Da utstillingene var ferdig, og uendelig mange sløyfer og godord var delt ut, da trengte Tassen en liten lundeblund. Det skulle være festmiddag om kvelden, men den valgte vi å stå over. Istedet fikk vi passe Cindy!

Først gikk vi tur på stranda, og Tassen gjorde seg såååå interessant ved å “fange” blåskjell og andre rare ting som man ikke finner i Hallingdal.

De vandret side om side utover de flate, enorme åkrene, slike har vi heller ikke i dal’n.

Etter denne rundturen, vendte vi snutene tilbake til Øysand. Og utrolig men sant. Der var det i mellomtida kommet nye camping-gjester – som vi kjente, men aldri hadde møtt…

Cindy ble bittelitt sjalu, for Tassen sjekka jo sporenstreks opp Maja!

Lurer på hva han hvisker i øret… Kanskje de avtalte ett nytt møte, Grethe?

Det var Cindy som blei med hjem til hytte nr 6 likevel, da. Det var liv og røre i “gata” vår, selv om det var langt på kveld. I hytta rett overfor oss, bodde det noen svensker med to finske lapphunder – men likevel – det var ikke ett bjeff å høre!!!

Det krydde av hunder her, det var jo en stooor NKK-utstilling i Trondheim denne helga, så alle hytter og hus var fulle. Kan tro det var spennende for to lundiser fra Hallingdal!

De så ut til å storkose seg…

Og Tassen måtte bæres i seng rundt midnatt

Vi sov som stein til klokka var nesten ni på søndag! Jeg hadde bestemt meg for å droppe NKKutstillingen, og hadde egentlig tenkt å dra herfra brenntidlig…

Vi kom oss avgårde klokka 10, ikke sååååå værst til å være oss, og første stopp blei i Drivdalen ett sted, for jeg måtte finne ut hva Vårstigen var. Vårstigen er en gammel kongeveg, men den hadde vi ikke tid til å gå. Denne gang.

Neste stopp; Hjerkinn Stasjon. En flott bygning! Her omkring var det flere ting jeg kunne tenkt meg å besøkt, bla. fjellmuseumet, eller - tenk å få dra på moskus-safari!!  - men vi hadde ikke tid idag…

Det blåste ganske hardt, men det blei veldig varmt i min gamle bil.  Likevel ville jeg kjøre Slådalsveien tilbake, selv om det blei noen mil ekstra.

Tassen klagde ikke. Han spratt ut av bilen når vi stoppa, og han hoppa inn igjen, like glad og fornøyd, hver gang vi skulle kjøre videre.

Men det hadde vel ikke gjort noe om sauene hadde spist opp bilen vår, og vi måtte bli her.

Denne fjellvegen ender altså opp i Vågå, og jeg måtte stoppe og ta ett bilde av den grønne Lågen før vi kjørte opp mot Valdresflya igjen.

Vi passerte avkjøringen til Brimiland, og tok ny pause ved vakre Lemonsjøen!

Etter å ha spist middag på Lemon-Kroa, fortsatte ferden opp til “Paradis”.

Riksveg 51, mine damer og herrer.

VALDRESFLYE 1389 moh

Her hvor skyene ser ut som små UFO’er fra Verdensrommet

Da vi kom til Beitostølen, svingte vi av hovedvegen, og fortsatte på Slettefjellvegen.

Ikke en sjel å se, bare en stor, stor, blå himmel. Og enda en UFO…

- og en fantastisk utsikt inn mot ville, vakre Jotunheimen.

Vi måtte selvfølgelig gå opp på toppen, 1315 moh, (vi gikk ikke langt fra bilen, altså) men herfra er det fri utsikt i alle himmelretninger. Ett ganske merkelig slett fjell…

Her ser vi ned på Vangsmjøsa. Jeg skulle hatt en fridag til…

Vi kjørte innom Høre stavkirke. Den var selvfølgelig stengt, men fin å se på. Neste gang skal jeg komme i åpningstida. Vi stoppa ved Lomen Stavkirke også, men da orka jeg ikke å gå ut av bilen. Jeg hadde brått fått nok. Og ville hjem.

Jeg som fortsatt er av den formening at religion er årsaken til det meste av verdens elendighet, føler en dragning mot disse gamle byggverkene. Valdres har mange stavkirker. Og jeg må ta turen tilbake.

Men du og du så godt det var å komme heim!

Det syntes disse to også, som rett og slett sovna mens de venta på kveldsmat

 

Jeg tror jeg veit hvor jeg skal dra på ferie i slutten av august…

HA EN FORTSATT GOD SOMMER!