Dørstokken var ikke særlig høy!
Og sjelden har vi vært så tidlig på farten. Det kom av at himmelen var blå, men kanskje aller mest fordi noen sauer hadde slått seg ned rett utafor Dølahytta, og holdt meg våken fra klokka var 4...
Jeg bruker egentlig ikke å se på klokka når jeg er på tur - men denne gangen ble det litt spesielt.
Halv 9 var vi nede ved Suluvatn...!
Og da vi kom fram til "Dreparhølen" en halvtime seinere, var jeg redd vi skulle vekke de som holdt til i hytta.
Vi fortsatte på stien nedover langs elva.
Måtte stoppe og beundre flere små ande-familier som var ute og svømte på morrakvisten, og tenkte på de små vi hadde heime.
Vi ankom Vassfarplassen før klokka var elleve!
Det hadde skya over endel, og knotten var plagsom og myggen surra.
Men det var ikke verre enn at vi slo oss ned for å nyte stillheten her.
Da det kom ei lita regnskur, tok vi oss den friheten og sette oss innunder tak. Og noen av oss tok en liten blund.
Vollen på Vassfarplassen var full av villblomster og summende insekter. Svalene fløy lavt, og nærmest sang av hjertens lyst!
Etter en times tid, hadde jeg bestemt meg for å følge hjertet, og fortsette turen opp Dølavegen.
Jovisst er den bratt, men så er utsikten over Nevlingen verdt det også!
Jeg hadde dessuten bestemt meg for å prøve å finne en cache, som var plassert ved depotet for slipplassen ved Fjellvann - så det skulle bli enda brattere - og enda mere ulendt!
At det i tillegg kom ei regnskur, var bare oppfriskende.
Og brått fikk jeg se noe brunt mellom trærne...
"Her er det mengder av containere, og tydelige spor etter ei lafta bu som nok har vært selve depotet for utstyret. Det skal mye til for at det finnes noe annet sted i Norge med så mye rester etter denne aktiviteten"
"Det kom ikke til noen trefninger i Vassfaret under krigen. Nærmeste tyske forlegning var på Nes i Ådal, men inn i Vassfaret våget de seg ikke. På det tyske hovedkvarteret i Drammen fant man etter frigjøringen ett veggkart hvor Vassfaret var tydelig markert som "fiendlich Bezetzt Gebiet" - fiendtlig besatt territorium"
"Stedet er ett viktig krigsminne,
så ingenting skal fjernes, flyttes eller ødelegges"
Alt dette og mere til, sto det å lese i cachebeskrivelsen.
Nalle og Tassen la seg i ro, mens jeg fant cachen og signerte som nr 8 i loggen i
Depot - Base Elg #1
Vi skrådde oss oppover fra Fjellsetra (det var, hvis jeg har forstått ting rett, setra til Vassfarplassen - vi kunne ane tufter etter seterhus i nærheten), og endte tilslutt på den blåmerka stien inntil Fjellelva igjen.
Det var godt å komme opp til Fjellvatnet.
Denne bua skal ha blitt flytta hit fra Fjellsetra, først på 1900-tallet.
Her passer det utmerket å ta seg en fem-minutter, iallefall :-)
Fisken vaka. Det er vel grunnen til at det står noen båthus her oppe...
Så fulgte vi stien opp gjennom fjellskogen.
Og endelig, var vi på fjellet.
SLAFJELLET.
Da måtte utsikten nytes igjen.
Skulle helst vært oppe på fjellet noen timer også, og vi drøyde tida så godt vi kunne.
Nalle var sliten, det var ingen tvil om det, men han dilta med og var fornøyd. Tassen er den som nesten alltid går først...
Vi fulgte stien ned fra Slasetra denne dagen. Det er kanskje litt kjappere enn å gå vegen, og skoa var skikkelig våte uansett. Så det var ingen hensyn å ta...
Etter en slik ti-elleve-tolv-timers tur, måtte vi sjølsagt unne oss en liten kvil i Dølahytta, før jeg pakka sammen og droooog med bikkjene over demningen.
Jeg hadde ikke det minste lyst til å dra herfra jeg heller!
Ja, det var mandagsturen sin, det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar