Det var ikke det været Yr hadde forespeila meg forrige tirsdagsmorgen, så jeg ble litt rådvill…
Men jeg la nå i vei nedover vegen fra Strøesdammen, orka ikke gå ned kronglestien en gang til. Tenkte heller jeg ville komme meg ned til Suluvatn fortest mulig.
Vi kom ned til Steinen på rekordtid.
Jeg kunne ane noen blå flekker på himmelen, men sola slapp ikke til slik som dagen før.
Nede ved Suluvatn var tiltrekningskraften tilstede likevel, og jeg måtte ha mer…
Vi fortsatte på stien nedover mot Dreparhølen. Gikk forbi maurenes versjon av Søsterhjemmet.
Disse byggverkene ligger kanskje på Vassfarets fineste tomt?
Småtassene sprang foran meg på stien. Jeg hoppa (nesten) like elegant som dem over bekker og myrhull,
takket være Vassfarstaven min fra 1998 - som faktisk var ute på sin aller første Vassfartur!
Nede ved Dreparhølen hørtes bare fosseduren fra Buvasselva, og sola var i ferd med å bryte gjennom
Denne dagen var det her magien skjedde
Jeg var sjeleglad for å være på rett sted til rett tid
Flott å se hvordan skyene løste seg opp!
Noen ganger får en lyst til å ta fram malepenslene igjen, men mobilkamera er raskt og effektivt
Det er likevel ikke til å unngå at turen - og tiden - nesten stopper opp, og det blir mange bilder
Sakte - sakte gikk vi nedover, men jeg såg meg like ofte tilbake
Tølle og Findus spratt att og fram foran meg på stien
Tenk å kunne gå her i vår egen verden, på en helt vanlig tirsdag, da 🥰
Øvre Grunntjern kom til syne mellom trærne
Stien går langs strandkanten, helt ned til demningen mellom Øvre og Nedre Grunntjern. Da har vi gått 7 km ifølge turistforenings skilt. Jeg brukte ikke kartappen, for jeg måtte ha strøm til kamera
Vi tok en liten avstikker over demningen….
- bare for å beundre Bringen fra denne kanten 😍
Og legg merke til hvordan sola skinner på Nyseternatten!
Idyll!
Ett panoramabilde tatt mellom øvre og Nedre Grunntjern 😅
Det er 25 høydemeter forskjell på de to tjerna, og midt i mellom dem ligger Vassfarmølla,
Øvre Grunntjern ligger på 600, Nedre på 575.
Fosseduren forfulgte oss ei liten stund. Vi så Nevlingkollen i det fjerne, men så langt nedover skulle vi ikke gå…
Da vi nærma oss Nevlingen, svingte stien opp i skogen
Og så, etter å ha kryssa grusvegen, fant vi stien opp mot Vassfarplassen
Bakom gamle, høge trær dukker det opp ei bitteliten stue…
Stua er gammel, og glir veldig fint inn i tunet på Vassfarplassen.
Tunet er bratt, men velstelt. Og foran det ærverdige stabburet, er det en stor lundehund-stein 😍
Det store Stabburet ble satt opp i 1846 av Gamle-Gudbrand og hans far Mikkel, og er den eneste originale bygningen i det store tunet
Låven er av nyere dato, men i følge gamle foto, ligner den veldig på den originale låven som brant ned 1958. Jeg fant ett utklipp i arkivet til Hedalen.no, som beskriver litt av det som skjedde den gang
I 1995 ble det gitt tillatelse av Fylkesmannen i Oppland til å gjenoppbygge tunet. Det skal ha vært 8-10 hus her fra gammelt av og alle bygninger som etter hvert har blitt satt opp på Vassfarplassen, er bygd på gamle tufter, etter strenge bestemmelser.
Først ble det satt opp hovedhus, drengestue, kårbygning og løe.
Så kom ett uthus på ei gammel tuft ved siden av kårbygningen, deretter ildhus, smie, tørke og fjøs.
Jeg syns Vassfarplassen har mistet mye av sjarmen. Mest fordi flere av bygningene ser for fine ut…
Jeg unnte meg en matbit og en tekopp, før vi forlot tunet. En trenger nye krefter før fortsettelsen oppover den berykta Dølavegen.
Jeg tenker bestandig at den minste øya uti Nevlingen, den som Doffen og Petter skulle hatt…
Det var jo ikke stort å be om 😅
Dølavegen er ett kapittel for seg, det kunne hett Sorgens kapittel.
Ikke fordi den er lang og bratt, men pga måten dagens eiere av Vassfarplassen har behandla den.
I 2017 ble det gitt tillatelse til å gjenoppbygge Fjellsetra, og det var vel i den forbindelse av Dølavegen ble «utbedra» for kjøretøy til å frakte tømmer og andre byggematerialer.
Det var viktig å ivareta kulturverdier og kulturhistorie innafor lansådskapsvernområdet og at andre verneverdier i liten grad ble berørt…
Fjellsetra til Vassfarplassen har ikke gjenoppstått, og jeg mener å ha lest et sted, at tidsfristen er utløpt.
Og det er kanskje like bra.
Her oppe har det stått både seterbu, fjøs og løe.
Rundturen var godt og vel halvveis, og det begynte å bli langt på dag.
Vi gikk tilbake på stien som fortsatte opp mot Fjellvatnet…mer om det seinere 😉
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar