Desember ble en rar måned, en litt sånn begredelig avslutning på 2025.
Vinteren jeg venta på, kom aldri.
Sola når ikke ned til oss før midt i januar.
Skaren holdt seg nede i bygda, skogen var nesten snøfri. Piggsko og/eller brodder har vært uunnværlige.
På 1.juledag greide vi å karre oss opp til Nallenatten.
Vegen opp dit er jo en prøvelse, men med piggsko og godt feste, gikk det forbausende smertefritt denne gangen .
Rotveltene er enorme, men de holder seg i ro. Likevel hender det at disse klatremusene gir meg en støkk.
Vi var oppe på Utsikten bare en gang i desember, selv om føret var greit.
Det var mere snø da vi var der den 24.november…
November-lys
Vi gikk på skareføre til Herbrands plass den 19.12
Og den 15….
Men den 8. var det mye mere snø - da ligna det faktisk litt på vinter!
Det er akkurat sånn vi vil ha det i disse vintermånedene
Den 11.12 gikk vi bortover veien mot Kolsrud.
På umerkelig vis endte vi opp i Mastestien da også.
Det ble litt utfordrende her og der, men det var ikke snakk om å snu.
En herlig vinterdag med noen få kuldegrader
Trolsk tåke og intens knitring under høyspenten
Vi fullførte «Lange-Masterunden» med glans.
Vi var hos mamma og fikk fram julepynten, mens vi koste oss med rislunsj og pepperkaker
Mammas gamle nisse ble ønska velkommen ut av skapet,
og han følte seg utvilsomt som dagens hedersgjest
Julaften forløp stille og rolig på Bergheim.
Etter at Stripa hadde spist julemiddagen sin…
spiste vi som vanlig ribbe (eller ribbenstek, faktisk!) medisterkaker og julepølse med surkål,
Nissen hadde lagt fra seg julegavene og gått før vi såg snurten av ham.
men alle fikk Julegaver som fortjent, og riskremen kom på bordet til kvelds.
Det la en demper på stemningen, at Yri blei alene i kaninstallen rett før jul.
Tulla ble plutselig lam i bakparten, og vi så ingen anna råd enn å få «hjelp av en venn».
Verre var det at Øivind lå død inni buret sitt en morgen i november. Han hadde vært i fin form og var kosete som vanlig, da jeg klipte ham noen dager tidligere. Trøsten må være at det må ha skjedd fort, han lå liksom bare og sov inni hula si da jeg fant ham.
Den tillitsfulle, vakre stålgrå Ellinor døde i sommer, dagen etter at jeg kom heim fra lundehund-dagene. Det ante meg at ho ikke var helt frisk, og ho fikk særbehandling og ekstra stell før jeg dro optimistisk avgårde til Voss den fredagen. Meningen var å sjekke henne hos dyrlegen på mandag, men det var for seint. Angorakaniner er noen skjøre skapninger. Veldig stusselig når de ikke blir eldre enn fire-fem år.
Tulla var godt og vel 5,5 men jeg syns ikke det er gammelt heller…
Så nå har vi altså bare Yri igjen. Jeg har kjøpt en liten DAB-radio og satt på inne hos henne. Stripa er dessuten en hyppig gjest der inne, så jeg håper ho ikke føler seg altfor ensom. Det er ikke aktuelt å sette inn nye kaniner nå. Jeg vet ikke om jeg kommer til å skaffe nye til våren heller. En mister liksom litt motet når det ender sånn gang på gang.
Tulla døde på dagen 15 år etter at min aller første angorakanin kom i hus - den uforglemmelige Ullf
Kanskje jeg skulle få meg sau isteden, en sånn en som Mari har!
Han er så flott, og han kommer som regel for å hilse på når vi går forbi.
Findus liker også denne karen, de har blitt godt kjent etter hvert
Vi gikk jo ikke tur andre steder enn på Bergheim i hele desember, bortsett fra en tur på Kollen.
Må jo tilstå at jeg har lengta meg litt lengre bort iblant, men det har ikke blitt anledning til det.
Hønene lever forresten i beste velgående, og Kavalerene har blitt store og flotte! Nå verper de gamle hønene jamnt og trutt igjen, og egg-lageret i kjøleskapet vokser.
Det er nok på tide med egg-faste igjen for min del 😉
|
 |
| Stuebordet var og er arbeidsbord her i huset 😅 |
Jeg hadde litt julestemning den tida, mens jeg lagde forskjellig julepynt og testa nye håndarbeidas-oppskrifter. Jeg fikk skikkelig hekledilla, og lærte meg flere nye teknikker.
Men i romjula forsvant julestemningen, da ble det mest jobbing, og det var ikke arbeidsdager jeg unner noen, for å si det sånn.
Godt å komme heim til småmat og lefsekling etter endt arbeidsdag! Det var høydepunktet på nyttårsaften.
Jeg gikk tur med Småtassene utpå kveld, og da hørte vi fyrverkeri i det fjerne. Ved midnatt kom det noen smell og lysglimt i Bergheim-kroken, men de lot seg lett avlede med godbitsøk.
Endelig kunne jeg henge opp julegava fra yndlingsarbeidskameraten min; en ny kalender med blanke ark.
Måtte det nye året bringe fred og harmoni på hele vår jord
Juleferien» min begynte 2.januar 2026
Så sjøl om det nå har blitt 13.dag jul,
tror jeg kanskje at nisser og juleduker skal holde stand fram til helga…
