onsdag 13. november 2019

Navnestrid


Þórir hundrTore Hund var en norsk høvding fra Bjarkøy i Hålogaland,  sentrum for finnehandelen. Han tilhørte det øverste sjiktet blant de norske kysthøvdingene i 1020-årene. Tore Hund var ofte på handels- og vikingeferd til Bjarmeland (nord-vest Russland). 
I nord var det flere uår på rad. Kornmangelen førte til drap, hevn og nye drap. Olav Haraldson Digre så muligheten til å samle Norge, ved å tvinge kongene i nord til lydighet og kristning. For Tore Hund og andre betydningsfulle høvdinger var det ingen grunn til å akseptere dette overherredømmet, som var bygget på vold og brutalitet.

Tore Hund hadde dessuten ett personlig motsetningsforhold til kongen etter at han ble idømt en stor bot etter ett mord, foruten at kongen selv drepte en av hans nære familiemedlemmer, nevøen Asbjørn Selsbane. Dette tvang ham til å gå i opposisjon til kong Olav Haraldsson, og alliere seg med høvdningene Kalv Arnesson og Hårek fra Tjøtta, og den danske kongen Knut den Mektige.

I følge Snorre Sturlassons saga om Olav den hellige, var Tore Hund en av lederne i opprøret mot kong Olav.
Konflikten endte som kjent i det store slaget ved Stiklestad i 1030.

Tore Hund får spydet Selshevneren av mor Sigrid
I ettertid har de kirkelige skriftene forsøkt å rettferdiggjøre Olavs krav til tronen og hans kongedømme, ved å fordømme og fortegne  hans motstandere.
Det kirken fordømte mest, var å gjøre opprør mot en kristen konge og således Gud selv.
Hvis helgenkongen var god, var hans motstandere onde...

Men Tore Hund og hans følgesvenn kjempet ikke mot en rettferdig helgenkonge. Tvert imot, de bekjempet den urimelige og harde kong Olav Haraldsson som kom sørfra. Helgen-gjøringen skjedde etter slaget på Stiklestad og i ett slikt omfang, at alle tidligere vurderinger og verdier ble snudd opp ned.


Jeg har googla og lest det jeg har kommet over om Tore Hund, ikke Snorres kongesagaer (enda Heimskringla står i bokhylla!) men Wikipedia og andre kilder.

Hvorfor i all verden har jeg hekta meg opp i Tore Hund???
Jo, det er faktisk Gry sin skyld.  😅
Ho sa at han derre der 👇, han er en Tor!

Ringo. Foto;Janne V.Koot

 Slik satte ho meg på sporet av Tore 😏
- jeg likte historien om Tore Hund. Det må ha vært en mann, en viking med usedvanlig krigersk mot, som gikk imot slike krefter. Som vågde å gjøre opprør mot overmakten, og som sto for det han trodde på.
Þórir 
Det var såvisst ett høvelig navn på en ekte norsk hundevalp.

Ringo, Lynet, Freia, Heldige Anton, Grynet. Foto Janne V.Koot

Men, se på dem, da. Så nusselige, uskyldige og små!
Helt sikkert tøffe og robuste også, men...
Ringo, Lynet, Freia. foto; Janne V.Koot

Idag har jeg tenkt og tenkt på navnet til den vesle kroken, babyen min...
Navnet blir Tore, nei - Tole!
Tole er nesten som tola - en lundefugl-unge.
Tole er fortkortelse for Torleif. Ett flott norrønt navn, Þorleifr  
Det står for þórr  -torden, og leifr  -arv

 Disse prosjektvalpene er helt spesielle.
 De skal videreføre arven, og forhåpentligvis ta med seg det beste fra to urnorske hunderaser.
Jeg tror Tole blir ett passende navn

Vi skal hente hjem lillebror på fredag 💓



søndag 10. november 2019

Mens vi venter...

I går begynte det å snø!
Så nå vil ikke Stripa være med oss på tur mere 😥


Ho begynte egentlig å streike da det var på det kaldeste, og nå har ho vel finni ut at ho likesågodt kan sitte i vinduet og vente til vi kommer heimatt.

Tida har ikke stått stille, sjøl om det kan virke sånn..
 Forrige uke jobba jeg hver dag unntatt onsdag, så en skulle jo tru at tida gikk fort da - og det føles igrunn som en evighet siden vi hilste på valpene.
I dag er det to uker siden.
Neste lørdag er han forhåpentligvis her!

 Så vi prøver å gjøre det beste ut av ventetida.

Vi tok med mamma på tur den onsdagen i forrige uke.
Det var litt småkaldt, for sola forsvant nesten med det samme vi kom fra til Rime. Men vi måtte jo ha matpause, så vi åt nista og drakk varm kakao likevel.




Vi vart ganske overraska over å finne en hoggorm i vegen - i slutten av oktober!
Den prøvde ikke å unnslippe da mamma tok skistaven og spretta den uti grøfta, så den var nok dau.



Etter ett par timer utendørs, gjorde det seg med middag på hotellet.  Denne gangen unna vi oss noe anna enn kjøttkaker, for ved en ren tilfeldighet hadde jeg finni att det bortglemte gavekortet som mamma vant 17.mai;
 middag for to på Thon hotell.


Laksen og tilbehøret smakte helt nydelig!

Så kom November.

 Da står sola lavt på himmelen. Det er ikke lenge før ho er borte for godt, så vi prøver å få med oss de strålene vi kan.
Men det blir ikke mange, for jeg har en tendens til å somle innadørs litt for lenge på formiddagen...


Tirsdag hadde vi fri hele dagen, og da rakk vi en tur opp i sola.
Nalle er som regel ikke enkel å få med seg oppover i lia, men denne dagen følte tydeligvis han behov for å bevege seg litt mer enn vanlig.



Jeg blei igrunn mektig imponert over gamlefar den dagen!



 Vi gikk opp til Utsikten, alle tre!



Da vi kom nedatt, la gutta seg til å kvile,
og jeg satte meg vel til rette med strikketøyet -



- mens gresskar-puréen sto og putra på komfyren.

Det er en super grønnsak!!!  -som jeg gir Tassen Lundehund
Ja, jeg vet vi burde spise det sjøl også, men det frister bare ikke.

Jeg kjøpte en halv gris for noen uker siden. Heldigvis ville Berit bli med og dele, for en halv gris er jammen masse mat!
Jeg bestilte gla'grisen tidligere i sommer, etter all skrivingen om hvor elendig det står til i dagens grisefjøs og slakterier.
Skal jeg eta kjøtt, skal jeg vite at dyret har hatt ett godt liv.
Og ett godt liv, det har ihvertfall grisene på Nordre Heie gård hatt 💓


Alt var oppdelt, merka og vakumpakka - helt perfekt for makelig husmødre som meg. Jeg greide ikke å vente, men måtte steike medisterkaker samme dag - og de smakte kjempegodt! Det var heldigvis noen pakker til av den ferdige deigen, og de må spares til jul.
Vi smakte på kotelettene også en dag. De var saftige, møre og skikkelig smakfulle. Det var altså så velsmakende og godt!


Gla'gris-koteletter koster selvfølgelig noe mer en First Price koteletter, men jeg (VI) har alvorlig talt ikke behov for å spise så mye kjøtt som vi gjør. Det er ingen tvil om at vi nordmenn sløser med maten. Vi burde prioritere anderledes.
Kvalitet i stedet for kvantitet 👌


Jeg har gjort noe anna som var fryktelig dumt.
Jeg bestilte bursdagsgave til Tassen...på nett


Jeg ante ikke at den skulle sendes like fra Kina(!), og jeg har mine tvil om at han noensinne vil få denne gava si. 
Fy'a'meg, så dumt. 
Jeg skal ALDRI gjøre sånn mere, og det blei en kostbar lærepenge dette.

For å gjøre det godt igjen, (jeg har riktignok ikke fortalt ham om flausa) dro vi til Orrebu.
Alltid spennende å komme opp der, og se hva som har skjedd siden sist.
Nå var uthuset borte, bare utedassen sto igjen!
Av det gamle uthuset, har Bjørn snekra en sommerbolig for kaniner,
 så neste sommer kan de bli med oss på hyttetur!
😊🐰🐰🐰🐰🐰😊


Snøen var borte, og Nalle, Tassen og jeg gikk en tur på Høgdefjell.


Tassen har fått en noenlunde god pels igjen.
Han blir bare bedre og bedre med åra, han!


SJU ÅR - det er nesten ikke til å fatte.



GOD SØNDAG!

søndag 27. oktober 2019

Valpesjuk!

Endelig kom dagen da vi skulle hilse på valpene.
De ble født den 19. september, så nå var de såvidt fem uker.
Heldige Anton er den eneste som skal bli værende i familien,
mens disse fire må ut i verden og søke lykken...om noen uker.
De er litt for små enda 😅



Valpene bor i Fet, sammen med mor Polly som er blanding av buhund/lundehund, og "tante" Pepsi som er rein buhund.
I dag fikk de møte pappa'n sin for første gang!



Viljar har 18 lundehundvalper etter seg + fem prosjektvalper.
Han er med andre ord en skikkelig rundbrenner, og ett godt forbilde 😍



Han var en flott hannhund på fem år. Utseendemessig ganske lik Tassen, syns jeg
 - men han var endel grovere i kroppen, og han har ett kjempegodt lynne. Ikke redd en verdens ting, han virka så trygg og god (men han ble litt usikker da valpene ville ha pupp!).
Det var virkelig moro at de tok den lange veien for å hilse på oss alle sammen idag. Det satte jeg stor pris på.
Tusen takk!



Etterhvert syns valpene det var på tide å komme seg inn igjen, men dørstokken var så himla høy!



Geir Morten forbarma seg over dem, og Ingunn inviterte både to og firbeinte inn på kaffe og nystekte sveler.



Valpene gikk og la seg i senga si med det samme de kom inn.
Alle unntatt Heldige Anton, han valgte ei å ligge for seg sjøl, han!



Deilig å ha slikt sovehjerte 💓



Polly ble overfalt av Lynet og Grynet da ho viste seg på kjøkkenet.



Det er vel detta som er meningen med livet, for dessa som er små.



Å karre seg fram til den beste puppen, og ta seg en liten høneblund etterpå.



Du har all grunn til å være stolt av ungene dine, Polly - de har skjønt det!



Timene fløy i det gode selskap.
Geir Morten og Turid takka for seg, og jeg satt igjen med det vanskelig valget.

Ingunn fortalte at Lynet var en spesiell liten "drama-queen", og siden Ringo var til forveksling lik søstera si, var det ikke godt å si hvem som gjorde mest ut av seg av de to bestandig.  Lynet hadde fine tegninger i ansiktet og i nakken, mens Ringo hadde en fin krage om halsen.

Nei, å velge en av disse to, det var ikke lett!



Bjørn, du må hjelpe meg.
Dette greier jeg ikke, sa jeg til slutt. De er helt perfekte, begge to.


Da tar du han med den hvite kragen, sa han.


Tassen fikk hilse på Ringo,
 før vi omsider greide å rive oss løs og takke for oss.



Tusen, tusen takk for gjestfriheten, Ingunn!
Det er så flott at det finns folk som henne som vil gjøre en innsats for lundehunden. Polly er dessuten ei fantastisk tillitsfull og trygg tispe, ett prakteksemplar av en liten hund - ho har virkelig gitt ett verdifullt bidrag for å bevare denne norske rasen, det tror jeg man trygt kan si etter å ha sett disse valpene.
Jeg gleder meg vanvittig til å komme tilbake om tre uker!




Nalle var heime og passa huset idag.

Men igår, da fikk han hilse på en litt større valp.

MILLI 💓

Kan tro det var stas å møte Berit igjen!



Kango og Nalle var litt av ett radarpar en gang i tida, og Kango vil aldri bli glemt. Nalle hadde ikke glemt Berit heller.
Han ville mer enn gjerne gå ved hennes side...



Vi skal nok få flere fine turer ilag!

Og du, da - vesle valpen,
som sovna så trygt inni jakka til mor, da valget var tatt idag.


- herregud som jeg gleder meg til livet framover sammen med deg!

fredag 25. oktober 2019

Påfyll

Idag bråvåkna vi av brøytestikkene!

Det går faktisk an!
Det er ett forferdelig leven når de borrer og banker dem ned i steinhard mark,
 enda det ikke er tele i bakken.
Men det er ett sikkert vintertegn, og dagene blir kortere og kortere,
 og tida går fortere og fortere...
- om det bare var så vel 😅

Vi venter jo på gutte-valpen!



Jeg har ikke hatt mye fritid, men jeg har prøvd å variere småturene omkring i Bergheim-kroken


Det kan være spennende nok, noen ganger.



Hønene har bare hatt korte gartner-oppdrag, enda de fremdeles trives godt ute.
De spretter fram i hønsegården når luka åpner klokka ni - men de tar tidlig kveld.
 Og verpinga har så og si opphørt.



Jeg tok helg lørdag klokka 15.
Atter en gang var det "noen" som stakk kjepper i hjulene til Petter og Doffen.
Denne gangen var det ei temmelig dyster værmelding som gjorde utslaget.

Søndag tok gutta og jeg turen opp til Orrebu, for været var slett ikke sååå ille likevel. Og så var jeg veldig nysgjerrig på å se hva Bjørn hadde gjort med uthuset.


Det så igrunn ut som ei slum-rønne😆men det gjør nytta si
Så da, så!



Nalle og Tassen satte stor pris på snø,
og jeg kan være enig med dem i at snø er bedre enn regn.


Jeg bestemte meg for å reise videre.



Første stopp ; Aurdalsdammen.
Mens jeg sto der, letta plutselig en hauk opp fra ei sky av kvite fjær!



Naturens gang.
Jeg satte meg inn i bilen igjen, og kjørte videre innover.



Jeg var spent på å se Skrukkefyllhaugen.
Plassen lå øde og forlatt denne gangen.
Vi rusla litt omkring. Gikk nedom Skrukkefylla, men ingen ville bade.



Jeg vet ikke hva jeg følte ved gjensynet.
 Det er ikke slik som det burde være i Vassfaret lengre.
Men det er kanskje bare høsten som setter sitt preg på stemningen?
Tåke og stillhet.
HELDIGVIS er det stillhet å finne her!



Vi kjørte like inn til Nevlingen. Det var folketomt der også.



Nevlingkollen speila seg i vannet slik som den alltid har gjort.


Tassen kunne nok tenkt seg en lengre tur, men da sola plutselig dukka opp,
nesten sprang jeg tilbake til vannkanten for å se solglimt på Vassfarplassen.



Og så var det slutt på strømmen....

Jaja. Jeg har mange fine bilder på netthinna fremdeles.



Jeg hadde selvfølgelig ekstra batteri i bilen,
 så det blei enda noen turer att og fram, og noen flere bilder til likevel...



Snøkvite fjell i bakgrunnen.



Det var så vakkert at det tok nesten pusten ifra meg.
Så fikk jeg den gode følelsen likevel.



Vi kunne ikke slå oss til der,
og det begynte å bli rått og kjølig etterhvert.
Jeg kjørte bare sakte forbi Skrukkefyllhaugen og  Bjørke på tilbaketuren.



Jeg hadde varmen på for fullt inni bilen, men tennene klapra i kjeften.
Men jeg måtte ut for å sjekka - og joda, hauken hadde vært tilbake og forsynt seg, heldigvis!


Tåka kom også tilbake.



Hit - men ikke lengre...
Det vart en smugtitt på Aurdalsetrene også.


Bildet under her, er fra en av de siste plassene langs Vassfarvegen. Det har vel vært en plass hvor tømmerhoggerne holdt til engang i tida.



Så vart det en fin Vassfartur likevel!
Takk for den,

Jeg endte opp på Orrebu, gitt.
Bjørn var heime, så han hadde selskap av Stripa,
 og de andre beboerne hadde nytte av ham.
Dermed kunne jeg slå meg helt til ro foran vedovnen den kvelden.

Dagen derpå hadde jeg tenkt meg til Strøen, men det blåste kraftig, og det var så guffent 
- at jeg ombestemte meg da jeg sto ved bommen.

Muggedalen er ett ganske uutforska sted for min del, og det ligger lunt...


Det kosta 75,- i bommen der, så jeg nekta å la snøen hindre meg i å kjøre innover denne gangen.
Jeg kjørte nærmere ei mil, før jeg parkerte bilen i nærheten av Gamlevollen.
 Takk og pris for at jeg ikke møtte noen på den smale vegen!

Jeg slengte sekken på ryggen, og så la vi ivei oppover mot Hovdekollen.
Vi gikk og gikk, helt til vegens ende.


Vi tok ei lita pause på toppen.


Utsikten var fin, og jeg ble gledelig overraska over å finne gamle setervoller så høgt oppe.



Skiløypa "Muggedals-runden" går her,
 jeg kjente meg faktisk igjen!
Så da har jeg fått satt det på kartet, liksom.


Vi tok en liten avstikker om Holvollen på tilbaketuren.


Det var to gamle, fine setre som koste seg høgt og fritt oppi lia.



Vi kom oss tørrskodde over Muggedøla,



og Gamlevollen lå bada i sol da vi kjørte heimover.


Her inne er det mer å utforske fremdeles!



971 moh er det høgeste punktet på Vassfarvegen mellom Nesbyen og Hedalen.
Snøen hadde smelta mye i løpet av dagen!

Tilbake på Orrebu.
Jeg fyra opp i ovnen og varma meg en lapskausboks.
Det er skikkelig snaddermat når man har vært ute en lang dag!
Nøve, Nalle og Tassen tok seg deretter en blund, før hytteboka blei signert,
og vi vendte snutene heim.



Åhhh, nå nærmere det seg!
På lørdag skal jeg få snuse på valper!!!


Men det kommer også en spennende dag imorgen.
Som har blitt i dag, igjen...