onsdag 6. september 2017

Nye Vassfar-opplevelser!

Herlig å ha ferie - fint vær - og å kunne ta ting på sparket!
Om det ikke akkurat var tilfeldighetene som gjorde at
Tove og jeg møttes i Gulsvik tidlig en onsdagsmorgen, så var det ihvertfall noe vi brått blei enige om dagen før. 
Hva vi skulle fylle dagene med, det var ikke helt bestemt - men det har vist seg at vi to har temmelig like interesser, så det var ingen grunn til å bekymre seg for at vi skulle kjede oss.
Første stopp var pga en geocache i Vidalen...

Ferden forsatte gjennom Vidalen, før vi tok en liten svipp oppom Hedalen for å handle og hente nøkkel...
Nøkkelen til sjølvaste Skrukkefyllhaugen i Vassfaret!

Vi flytta inn i den vesle stua med pikk og pakk. Ordna senger og henta vatn. Vi tok oss vel også tid til en liten matbit i disse koselige omgivelsene, før vi kom oss avgårde igjen. 
Dagen var til for å nytes.

Vi parkerte bilen ved Bjørke, og tok beina fatt oppover stien mot Hansesprang.
Men først måtte vi innom Bjørnehiet, selvfølgelig

Vi måtte stoppe innimellom og ta noen djupe magadrag oppi bakkan.

Det er farlig fint oppover her.
Bratt er det også 😉

Fjøset på Hansesprang synker sammen, litt mer for hvert år. 
Det ligger ett vemod over denne plassen.

Tove fant cachen, og vi mintes Anna Bragerhaugens tragiske endelikt.

- den gamle seterbua blir tatt godt vare på.
 Jeg viste henne treet med korset, før vi rusla ned igjen.

Vi hadde fremdeles noen timer med dagslys foran oss, så vi kjørte like inn til Nevlingen. 
Nevlingen som av mange regnes som hjertet i Vassfaret. Så langt inn i Vassfaret kan man altså kjøre med bil fra Hedalen. Vegen inn til Vassfarplassen er stengt for slike turister som oss. Heldigvis, vil jeg nå si. Ellers hadde det vel vært biltrafikk her både natt og dag. 
Her inne på den store parkeringsplassen, står det som regel en bobil eller to. Og en og annen fisker står uti elva. Men at de ikke kan fjerne søpla som de drar med seg inn her!!!  - det er synd og skam å se slik forsøpling.
Vel, dette var dagens "tordentale" fra meg.

Kveldenstunden var stille og fredelig. 
Stillheten ble bare brutt av bølgene som slo taktfast inn mot land.

Nevlingkollen

Folk og dyr liker seg her, det er ikke rart at stedet har masse besøk.

Nå var det bare oss.

- og livet var bare godt.

Vi dro tilbake til Skrukkefylla rett før sola gikk ned.

Kvelden var ung og fin, og vi var svært fornøyde da vi fikk fyr på bålet.

Grillpølser stekt på bål er det beste jeg vet, tror jeg!
Eller er det noe med hele greia...?
Nalle prøvde forresten å lure med seg ett pølsespyd med pølse, men jeg fikk avverga det frekke tjuveriet i siste liten.

Bålkos ved Skrukkefylla er sterkt å anbefale!


...og det vanka selvfølgelig pølser til både to og firbeinte 😉

Vi sov godt alle sammen, vi våkna ikke før langt på dag! Noen var trøttere enn andre, men etter frokost var alle klare for en nye utfordringer.

Vi kjørte ned til Aurdalsdammen, det nederste vatnet i Vassfaret. 
Herfra kan man se Rauhåkenbekken og de store steinurene, og høgt der oppe ett sted, ligger altså det største og fineste bjørnehiet i hele Norges land.



Vegen opp dit er bare så forbaska kronglete.

Gjennom hogstfelt, 
og over stokk og stein

Noen liker seg bedre enn andre i slikt terreng!



Gode pauser er på sin plass.
Da kan man nyte utsikten, og forsøke å planlegge de neste metrene.



Jeg hadde vært der før, så jeg visste det var mulig å finne "stien" bare vi kom høgt nok, men ellers var jeg nok ikke til stor hjelp.
Vi leste "turbeskrivelsen" om igjen og om igjen,
og vi skjønte jo at vi måtte på ett eller anna vis greie å komme oss helskinna over denne storsteina ura. 


Nalle hadde også vært her før - så han mente det var like greit å snu...

Men vi greide å snirkle oss fram,
 og etter ett par timer var vi plutselig ved målet!

Toves foto av en fornøyd gjeng!
Hiet er kjempestort!


Det har vindu

- og en nesten kongelig balkong.

Ett fantastisk utilgjengelig bjørnehi med utsikt, rett og slett!

Det har ikke overvintra bjørn her på flere år, men det innerste rommet, der han engang sov - der er gulvet fremdeles dekket med kvist og kvas.
Klart til bruk!

Ikke rart det har fått navnet Festningen...

Vi unte oss ei skikkelig lang pause her oppe.
Vi trengte å manne oss opp til nedstigningen...


Det gikk overraskende greit å følge stien nedover igjen. 


Den blir nok brukt endel. Det bruker å være guida gruppeturer her noen ganger i løpet av sommeren. 


Vi gikk forbi både nye og gamle STORE maurtuer, men det skal finnes noen i området her - som bamsen har tatt seg av, i den seinere tida


Stien forsvant da vi kom til hogstfeltet. Akkurat som den gjorde forrige gang Bjørn og jeg var her. Det er derfor jeg hadde problem i starten denne gangen også. Men nå vet jeg i det minste hvilket hogstfelt stien ender opp i, hvis jeg skal opp i Festningen enda en gang, så...


Det var ubeskrivelig godt å komme ned på flatmark igjen.

Det sier kanskje sitt når Nalle nekta plent å hoppe over ett eneste hinder til denne dagen!

Det var kanskje ikke akkurat badetemperatur, 
men denne kvite Syden-stranda på Melodden - midt i Vassfaret, må oppleves når man først er i nærheten.

Det er helt nydelig her, spesielt når sola titter fram...

Egentlig skulle vi reist heim etter disse to dagene, men vi hadde ymta frampå og fått klarsignal fra huseieren, og Bjørn stelte dyra heime, så vi kunne bli (nesten) så lenge vi ville. 
Vi bestemte oss for å overleve ei natt til, om vi så måtte leve på smuler...


Det er som kjent masse spennende historie i Vassfaret. Tove hadde lest boka om Berte Skrukkefyllhaugen før denne turen, derfor måtte vi ta en liten tur til Hallingvikji også - for å se stedet der Berte bodde den siste tida, før ho flytta til Flå. 
Lurer på om Berte noengang hadde tid til å sitte slik å glane utover sitt kjære rike? 
Fisken vaka, og en motorbåt kjørte sakte over Aurdalsfjorden. Tassen ga ikke fra seg ett eneste boff


 Det er bare en halvtimes gange mellom Skrukkefylla og Hallingvikji. 
Perlene ligger på rekke og rad...


Da vi kom tilbake, mente Tove det var på tide med ett kveldsbad om vi fremdeles skulle bo sammen. Det hadde jo vært en lang og strevsom dag i villmarken...
I alle dager, det måtte da greie seg med en vaskeklut, slik som i gamle dager..? prøvde jeg meg med.
Men Tove hadde bestemt seg - og da skulle ikke jeg være dårligere.

Ho tok med seg håndklær og såpe, og gikk med raske, besluttsomme skritt ned i Skrukkefylla.

Det var kaldt i lufta og enda kaldere i vatnet. men jeg insisterte på at ho måtte gå lengre uti, ellers kom hele bakenden hennes til å vises på bilde...

Ja, så vart det kveldsbad og masse moro.
Kaldt er det jo som kjent, bare akkurat med det samma 😅


Etterpå tulla vi oss inn i store håndklær,
 og før vi var oppe i stua - hadde varmen bredt seg i tær og fingertupper igjen.

Kveldsmat vart det også. Med noko attått.

Det er detta som er ferie!!!

Og drømmeferien fortsetter...
😊

4 kommentarer:

  1. åååååh, jeg får lyst til å dra tilbake :) Skikkelig ferie ble det. Mange flotte bilder. Veldig moro å se og lese :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Vi var utrolig heldige som fikk disse dagene. Etterpå har det regna og regna...
      Åhh, jeg lengter tilbake, jeg å!

      Slett
  2. Det er ingen tvil om at dere trives sammen og har den samme graden av lykkelig galskap! Måtte dere få haugevis av slike turer sammen :)

    SvarSlett