torsdag 29. september 2016

På tur med Barfi og Tove igjen!

Lørdag kl 12 passerte vi Trollfossen.

 

Etter ei lita kvil, fortsatte vi oppover stien mot Storekrak.

 

Tove og Barfi var med!

 

Målet for dagen var noen geocacher på Storrustefjell. Og forhåpentligvis helleristningen...
Men det var langt å gå!
Mellom nedre og øvre Prestegardstjern møtte vi overraskende nok folk, men vi lot oss ikke skremme av det
- og fortsatte nesten like fram til Fisketjern - før vi forlot stien....

 

Klokka gikk skrekkelig fort, og vi begynte etterhvert å lure på om vi hadde tatt oss vann over hodet.

Det var da vi satte oss ned og Tove dro fram eplekaka!

 

Det var akkurat det vi trengte.
Vi fikk ny energi og tru på oss sjøl.
Selvfølgelig kunne vi ikke snu, bare noen skarve kilometer fra den første cachen. Det var nå eller aldri...
Vi hadde fremdeles noen timer på oss innen det blei mørkt, så det var bare å peise på.
 Vi fikk vi heller ta neste matpause i bilen - dette skulle vi greie!

 

Det gikk overraskende kjapt å finne den første cachen - som forøvrig bare hadde ett besøk fra før!

Ikke mye som minner om sommel her i Ingenmannsland :)

 

Loggen blei signert i rekordfart, og lagt tilbake på sitt skjulested.
Det hadde vært artig å sett steinbua ved Steinhyttetjern, men vi tok heller kursen mot helleristningen....

 

Og der....omtrent midt imellom den første cachen og varden, den var helleristningen!
 
 


Det var ikke store greia, og den ville vært omtrent håpløs å finne om vi ikke hadde hatt koordinatene.
Rart å tenke på at noen satt her og tok seg tid til å skrive i stein, for noen tusen år siden... 
Det må ha vært ett viktig budskap.

 

Den kan minne om ett solur, og har muligens hatt en religiøs betydning. 
Alt omkring er selvfølgelig freda, men steinsettingene på området har blitt flytta på, og den kvite kvartsen er knust.
Tiden har satt sine spor...

 

...og vi traska videre.
Akkurat idet ett rypekull letta, dukka rypejegeren opp.
Vi tok en liten prat med fyren, før vi erobra cachen like ved varden på Storrustefjell 1224 moh.

 

Signert!

 

Det blåste selvfølgelig hardt her oppe på platået, men det forundrer oss likevel at ikke flere tar turen opp hit.
Selv om det ikke finns stier, er det lett å gå her, og noenlunde greit å orientere seg.
Det er vilt og vakkert!

 

Vi tok oss ikke tid til å kvile på laurbæra, men satte kursen ned mot Øvre Prestegardstjern. 
 


Da vi følte vi hadde kontoll på klokka, satte vi oss ned og vurderte framdrifta. 

 

Termosene blei tømt og matpakkene spist. Sekkene blei betraktelig lettere å dra på.
Nå gjensto siste etappe og vi håpte så inderlig det ville være mulig å krysse bekken...


 

Takk og pris for at det var lite vann!
☺️
 Vi fant stien , og dermed var resten 'piece og cake'.

 

Nå kunne mørket bare komme...


Og det gjorde det!

 

Men vi rakk ned til Bukollplassen i tide, og vi var umåtelig stolte av oss sjøl - det må jeg ærlig innrømme. 
Takket være ett utmerket samarbeid, greide vi å nå dagens mål.

Vi rakk til og med butikken denne kvelden. Og vi rakk å spise pizza, før vi kraup til køys og sovna som stein. 
Utrolig nok hørte ingen av oss noe til arbeiderne på Bergensbanen som jobba på spreng hele natta. De var garantert ikke lydløse!

Jeg våkna ganska uthvilt neste morgen, og det gjorde visst Tove og Barfi også.
 Etter en lettvint frokost, dro vi til Bromma og provianterte, før vi la ut på tur fra Imlan.
 
 
 
 Jeg skulle på søndagstur, Tove skulle finne cachene mine.
Det er jo skrekkelig moro å se på andre leite!

 

Tove er jo dreven i dette her, og ho fant den ene etter den andre helt uten min hjelp.

 

Tove kaller forresten dette for "veldig-dårlig-kondis-vennlig-terreng" 
☺️

 

Men jeg vil nå påstå, at denne naturen kan ta pusten fra hver og en!

 

Vi spiste baguetter omtrent midt imellom Nonsnatten og Darren.

 

Barfi koser seg veldig på tur!

 

Nalle er så glad i Tove, han ville vel helst bare sitte akkurat slik hele tida...
og kooooose seg!

 

Tassen er Tassen. 

 
...som hopper og spretter, og smyger seg ubemerka inn i en ubevokta kropp og sjel
og ryggsekk...

 

 Og Tove er Tove...
Dama som passer på meg, på snytepapir, på koordinatene og på kulepenner...
 Denne dama som sier ho har dårlig kondis, men jeg er sikker på at ho hadde gått ifra sjølveste Petter i motbakkene!
Tusen takk for to fantastisk fine turer, den ene på 2,6 mil - den andre bare halvparten....

Tusen takk for at du tar deg tid, Tove!
Her er link til bloggen hennes 😉 http://lapp-is.blogspot.no

Vi ses!

fredag 23. september 2016

Testing...


Jeg "fikk" IPad Air til bursdagen min. Den kom i posten, og var så og si klar til bruk med en gang. Og jeg storkoste meg!
Den var rask og lett å like.

 

Da jeg kom heim fra Vassfaret, kribla det i fingrene etter å sette seg ned med "padda" igjen. Fælt man skal bli så hekta på ting...

Og det blei virkelig ille!

Fingeravtrykk var visst ikke sikkert nok, og jeg surra med kodene og sperra hele greia!

Jeg satt og plundra halve natta, men ingenting av det jeg gjorde, hjalp det grann. 
Det blei heller verre...


 

Gry, Tjorven og Milli stakk innom på torsdag, så da fikk jeg noe anna å tenke på ei stund ☺️

 

Da vaflene var spist, og de hadde dratt videre, var humøret mitt betraktelig bedre. 
Jeg hadde dessuten innsett min begrensning og bestemt meg for å la padda ligge i fred, og heller ta den med til Elkjøp dagen etter..
Så kunne vi ta oss en liten cachetur til kvelds.

 

 Utgangspunktet var Haglebu camping. Derfra går det en spennende, merka sti opp på Seteråsen.



Etter 30-40 min, var vi oppe ved turens mål. Vi fant cachen og signerte, før vi beundra utsikten.
Det var egentlig ikke mye å "beundre" i den ene retningen, bare hyttefelt på hyttefelt....
Men jeg skulle mer enn gjerne lagt i veg videre innover den andre retningen - inn i den forlokkende fjellheimen!



Fornuften seira denne gang, og vi snudde... 
Kommer helt sikkert tilbake hit, litt bedre forberedt!

 

Sola titta fram akkurat i det rette øyeblikk, og fortrylla omgivelsene.

 
Jeg tok drøssevis av bilder, men akkurat dette ene greide å fange lyset...

Det blei totalt fire nye smilefjes i cache-statistikken denna kvelden. 
Det gjorde godt for selvfølelsen.

Idag regna det skikkelig da vi kjørte opp til Gol. 
Frisørtime sto først på programmet, deretter lufte bikkjene før jeg dro på Felleskjøpet for å fylle opp med mere hønemat og kaninmat, og tilslutt inn på Elkjøp... 
Jeg kjøpte en liten radio til å ha i Dølahytta, en minnepenn for å lagre bilder på, og nytt cover til iPhone, mens jeg venta på at dataeksperten skulle dukke opp. 
Og så kom han, en sjøllært unggutt - og han fiksa det hele på ett blunk!

O'lykke!

Det var liksom ikke nok med det, for iløpet av kort tid slutta det å regne, og da jeg kom heim var himmelen knallblå igjen!

 

 Vi gikk strake vegen rett til topps på Jordesmyrnatten.

Og ikveld har jeg krota ned dette innlegget på padda.
Tvi - tvi, jeg er litt spent på hvordan det blei seende ut.

FORTSATT GOD HELG! 

Vi ferierer :-)

Pliktene kaller, selv om det er søndag og jeg har ferie!


Men det er jo bare så innmari koselig, og jeg hadde hele dagen å ta av.
Theodor fikk klippen sin, han - og alle høner og haner fikk luft under vingene.


Sola skein, og det var riktig sommerferie-stemning :-)


Men da mandagen kom, var utferdstrangen stoor.
Og vi reiste - like til Strøen og Dølahytta.

Så snart sekken var pakka ut, gikk vi rett opp til Slakollen.
Det var så varmt!
 Reke-baguetten måtte spises med en gang...


 Jeg trudde ingen ville ha den sure sitronskiva, men der tok jeg feil...
Lunta til Tassen er ekstra kort i varmen!


Nalle kan være en ertekrok - men en kranglefant er han ikke :-)


Jeg putta sitronskiva i sekken, og så kunne vi slappe av, alle sammen.
Tror vi lå der og døste en times tid, minst.

Tilbaketuren la vi om Hellsæren, sånn for å få litt variasjon.


 Derfra fulgte vi den oppmerka stien rett ned til Strøen.
...den som er merka med blå-fjes :-)


Vi rakk ned igjen rett før det blei helt mørkt i skogen.
***
Det er så deilig å våkne når sola skinner.
Vi har det så ubeskrivelig godt.

Morgenkaffen...med så mye attått!


Da tåka letta var himmelen like blå som dagen før.

Vi kjørte til Hedalen og inn i Vassfaret fra den kanten. Det tar en time, men jeg hadde lyst til å gå til Hansesprang igjen, og da går jeg til Hansesprang...

Bilen ble parkert i nærheten av Bjørke, og så valgte vi å gå i vegen oppover denne gang. Alle muligheter må jo prøves.


Det var skrekkelig varmt. Da vi omsider nådde løa, lot jeg Nalle ligge i skyggen, men Tassen og jeg gikk for å leite etter den berømmelige furua...


Og nå da jeg fant den, blei jeg så usigelig trist.


Anna Bragerhaugens tragiske skjebne har gjort dypt inntrykk på flere enn meg.  Ta en titt her. Her står hele historien godt fortalt, dessuten hvordan man enklest kan komme hit. En av fordelene med geo-caching ;-)



Vi fortsatte opp til setra og det falleferdige fjøset. 


 Veldig synd stedet ikke blir tatt bedre vare på. Det gror igjen.


Vi unnte oss ei god pause her også, før jeg slo på mobilen, og begynte å peile meg inn på dagens cache. Vi fulgte stien opp mot Storaustjern, men tok etterhvert av til venstre og busha oss fram mot målet. 
Over myr og gjennom kratt...


Vi fant gjemmestedet fra krigens dager!


Det var som kjent flere slipplasser i Vassfaret, og jeg kan levende forestille meg hvordan de sleit seg fram i skogen for å gjemme disse svære containerene...


Herregud, jeg er glad jeg lever i nåtiden!


og kan gå fritt omkring hvor jeg vil,
 uten å være redd for en eneste ting!!!


Her var det vel fint!


Min eneste bekymring var at jeg måtte begrense meg...
Jeg hadde jo egentlig bare lyst til å gå videre og videre!


Vi måtte snu her ved tjernet,
 men jeg behøvde ikke gå strake vegen tilbake...

Vi gikk først utover i retning Sæterknatten
Tassen spratt i forvegen.

Vi fulgte "kanten"

og kunne nyte ei fantastisk utsikt ned i Vassfardalen!


Men Nalle hadde fått mer enn nok av både utsikt og stein...
 

Etter ei lita ladepause, satte vi kursen nedover igjen.
Forbi Fjellhytta -


- forbi Hansesprang 


- nedover skogstien i full fart

 -til vi brått møtte veggen på Bjørke.

Dermed var turen over, og vi kjørte tilbake til Dølahytta.
Bjørn var heime, og kunne heldigvis ta seg av høner og kaniner en dag til...