tirsdag 19. september 2017

En fin tur til Strøslifjell


Søndag den 20. august inviterte Vassfartoppen til offisiell åpning av nymerka sti mellom Kråkehaugen og Strøslifjell.
Jeg husker ikke hva jeg gjorde den søndagen, men idag tok jeg iallefall turen.

For to år siden blei stien til Nyseternatten merka, og den har jeg gått ett par ganger ganger. 

Stien går gjennom fjellskog, og nå krydde det av slike kvite møll! Masse god mat for fugler, vil jeg tro - men jeg spytta dem ut.
De var overalt!


Det var varmt og godt, sjøl om sola leika gjemsel.
Bilder, spesielt høstbilder - gjør seg liksom best i sol, så det blei lange hopp mellom hver gang jeg dro opp kamera


Jeg har vært på Strøslifjell mange ganger, men akkurat denne stien hadde jeg aldri gått. Den var godt merka, og jeg syns det var spennende å oppdage hustufter jeg ikke visste om. 


Det har nok vært ei seter her i Saulia, men jeg kjenner dessverre ikke stedets historie. Men det må ha vært fint her.

Etterhvert kom vi innpå en sti vi kjenner godt. Av gammel vane ville gutta boys fortsette rett fram mot Skarsetra. Det hadde vært en fin tur det også, vi kunne fortsatt like ned til Strøen - men det var jo ikke dagens turmål.


 Den nymerka stien førte oss rett opp på Strøslifjell.


Det er nydelig her oppe! 


Fantastisk utsikt og fine farger. 
 Sola titta fram da vi trengte den mest

Jeg fant ei ny turbok i varden, og den måtte vi selvfølgelig signere...

...før vi fulgte stien ned til Skardtjern att.


Da bestemte jeg meg for å ta en liten avstikker nedom Strøslisetra.


Jeg tror kanskje dette er den fineste plassen jeg vet om i Vassfaret...


Så fredelig. 
Her har tida stått stille.


Så stille at vi kunne høre småfisken vake!


Vi tok en annen sti tilbake, og da kom vi over denne informasjonstavla.


Vi mista stien i den bratte lia, og det skal ikke forundre meg om vi fant et gammelt bjørnehi...?


Jeg har denne smarte appen som heter Topo GPS, så det tok egentlig ikke lange tida, før vi var innpå den rette leia igjen...


Dessuten er jo Nalle en genial stifinner 😊


- og hovedstien er VELDIG godt merka 👍


Tassen, min lille bodyguard -

 - vi hjalp hverandre over noen bekker iblant 😉


Rett før vi nådde tilbake til Søre Oddevatn, kom vi over tuftene etter ett eller anna igjen. 


Skulle ikke forundre meg om det har vært ei seter der også en gang i tida.


Dagens lille fjelltur, blei som vanlig noe lengre enn beregna. 
Mye mer interessant enn jeg hadde trudd også!


 Søndagens tur i Hallingskarvet Nasjonalpark får jeg skrive om seinere, men jeg må tilstå at jeg kjente det godt i låra idag 😅

HA EI FIN UKE!

lørdag 16. september 2017

HØST

🎵🎶🎵🎵
Tyttebæret oppå tuva voks utav ei liti von 


🎵🎶skogen med sin grøne huva 
fostrar mang ein raudleitt so-o-o-n🎶🎵

Jeg veit ikke om andre som er så glad i tyttebær-tur som mamma!


Vi tok oss derfor en liten tur til skogs på onsdag.
Det var ganske tilfeldig at vi havna ved Stormyrdammen i Gulsvik.
Mamma visst hvor ho ville,
 men ho skjønner liksom ikke helt hvor ho er...

Jeg rakk nesten å fylle ett tre-liters spann, 
og akkurat da vi hadde bestemt oss for å snu...
- da blei vi overfalt av tidenes regnskur...
Det var en lang kilometer tilbake, men vi måtte le der vi gikk.

ÅHHHH, men det er noen som begynner å bli lei av å bli våte!!!

🎶🎵🎶🎵🎶
"Det er rokken som spinner i stuen"

Jeg var så heldig å få kjøpt meg (enda)en rokk! Jeg fikk med ett lite snellestativ på kjøpet, og prisen (500,-) var det egentlig ikke noe å si på. Om jeg virkelig har behov for enda en rokk, kan vel diskuteres, men...
Den viste seg å være veldig god å spinne på, da - og jeg skal ta godt vare på alle jeg har. Dette er slike ting man blir glad i!

Etter handelen torsdagsmorgen, kjørte vi videre opp til Skålsrudstølen.
Endelig skulle vi få gjort alvor av en tur med Britt og Mayja!


Og så nå som fargene er på sitt fineste!

Det var så vakkert, at en blir nesten målløs.
Gamle Fjellset
Men bare nesten...
Skravla mi gikk så og si konstant, når jeg tenker etter.


Vi møtte noen sauer på stien.
De begynner å bli selskapsjuke og lengte heim, kan det virke som.


Da vi kom tilbake til stølen, vanka det enda mere vaffel.

Jeg skulle gjerne tatt flere bilder av den vakre Maja, men ho var rask til å gjemme seg da kamera kom fram. Uansett hvor mye vi prøvde å lokke, så nytta det ikke å få fram "ett smil".
Men det blir nok flere turer, og flere muligheter
😊😊
ps. det kom bare ei liten regnskur mens vi var på tur!!!

Nå har jeg pakka sekken igjen.
Etter jobb imorgen, stikker jeg rett til fjells. 
Og denne gangen drar vi litt lengre enn normalt.
Vi har bestilt sol og godt vær.
GOD HELG!

fredag 15. september 2017

Det føles som en evighet siden...

Det var sol og sommer den morgenen vi våkna i Dølahytta...

 da vi gikk over Klypa, klatra opp på Huldreknatten...


...krabba ned igjen ... med verkende lårmuskler...

...fortsatte på runden rundt Huldrevatnet på jakt etter neste cache...

...den som befant seg på Langrabben, og som blei dagens siste...


- dermed har Tove fremdeles noen cacher tilgode i "mitt" område 😉


Det blei noen mil på oss iløpet av fire døgn i Vassfaret!

Vi var like fornøyde begge to, det er jeg sikker på. 
Bikkjene også, som fant seg vel tilrette uansett hvor trangt det var om saligheta!



Stripa satte stor pris på å ha oss heime igjen.
💓

Godværet forsvant, sjøl om jeg fremdeles hadde ei ferieuke igjen.
Og Vassfaret lokka og drog, like mye som før.



Det blei til at jeg fulgte Bjørn til Godvatna mandag den 4., og så gikk jeg derfra,
og ned til Strøen.

Vi blei klissvåte, uten å bry oss stort om det.
Det har blitt en vane.

Egentlig er det veldig fint å gå i skogen, det tenker jeg hver gang jeg er på skogstur. Det lukter så godt i skogen om høsten.

Det var nesten deilig med noen regnværsdager. Det regna såpass mye, at det slettes ikke frista å gå ut, og jeg følte jeg kunne være inne med god samvittighet.
Det er ikke ofte jeg sitter inne midt på dagen og strikker f.eks, men det kunne jeg jo unne med siden jeg hadde ferie.
Og bikkjene låg som slakt i gråværet.



Vi tok en liten befaring borti Kjedndalen en dag. Moro å se at beveren har hatt å drive med i sommer. Han har tilogmed prøvd å dra lange kvister ned i høla i marken. Hele bakken er gjennomhulla, så det er nesten litt skummelt å gå der.


Da lørdagen kom, dro vi til Strøen igjen.
Den siste feriehelga måtte utnyttes.
Bjørn blei med oss på en rusletur opp til Slakollen. Vi traska oppover vegen, og fulgte stien ned igjen slik at det blei en fin rundtur. Vi vart selvfølgelig klissvåte, men det var vi forberedt på.

Jeg koser meg fælt i Dølahytta 😆
Tar meg en dram om jeg har lyst, også - og søndag burde jeg liksom feire litt ekstra


Bursdagsgava til meg sjøl, var en tur gjennom Vassfaret.
Vi starta i ti-tida, jeg og bikkjene. 

Vi gikk den samme vegen som dagen før, opp til Slasetra

- før vi fortsatte på den blåmerka stien til Storekrak.


Vi tok dagens første pause, på den vanlige plassen.


Høstfargene er på plass.



Det er bare å gå. Nyte.



Etterhvert dukka det opp noen litt mer dramatiske skyer i horisonten.



Slafjell.

Det blåste på toppen, men stien går raskt ned i lunere terreng
Kan se litt skummelt ut, her og der 😅



Ved Fjellvatnet tok vi ei pause igjen.

Flaks med den. 
Der fikk vi tak over hue, akkurat da dagens første regnskur satte inn.

Det kom ett par rypejegere gående - i shorts! Det såg fryktelig kaldt ut.
 Men så hadde de jo akkurat gått opp Dølavegen...

 Det var veldig, veldig vått nedover stien.

Så lenge vi greide å holde oss på beina, så gjorde det ingenting.

Jeg hadde en mistanke om at jeg hadde vært litt for rask til å konstantere at vi fant Fjellsetra, da Tove og jeg var på tur.
Jeg hadde sett noen bilder av hustuftene, og de harmonerte ikke med mine.

Men NÅ har jeg ihvertfall funnet plassen!




 Og det var ett lite steinkast unna der vi var sist!
Antagelig har de hatt store og gode beiteområder her, for så vidt jeg vet - var det bare denne ene setra her oppe, og den tilhørte Vassfarplassen


Vi fortsatte nedover Dølavegen. Steinene var glatte og bakken sleip, men vi holdt oss oppreiste.

Nalle går vanligvis fint rett bak meg i nedoverbakker, men når ekorna svinser i tretoppene, blir det nesten umulig å styre seg for en gammal krok!

Det kom ei skikkelig regnskur igjen da vi kom ned til Vassfarplassen, så vi søkte ly der vi fant det for godt. Og like etterpå dukka sola fram igjen.
Vakkert!


 Vi hadde avtalt å møte Bjørn ved Nevlingen mellom 17 og 18, så vi kunne ikke slå oss til på Vassfarplassen for lenge, desverre.


Det er masse rart man kan møte etter vegen i Vassfaret!

Vi fulgte vegen til vi kom over Skjerberget, og så tok vi en avstikker ned til Nevlingen. Nevlingkollen 1027 moh, rager i bakgrunnen. Det er Kongeørnas fjell. De bratte flaga har fått navnet sitt etter en kar som het Pålson. Den stakkars mannen forvilla seg utover der på ski, så dermed vart de hetende Pålsonflaga.
En gang var det slåsskamp der oppe, mellom Anton - sønn til Berte Skrukkefyllhaugen og Vesle-Gudbrand fra Vassfarplassen. Krangelen dreide seg om en hoggorm som Anton spretta opp med tollekniven hass Gudbrand - og da vart han så eitrandes forbanna, at han utforda kameraten til duell. Det endte visstnok uavgjort.


Det går fine stier langs vatnet, det er så fint og fredfylt å gå der.
 Tassen åt seg mest framover i den fargerike blåbærlyngen...

Da vi nådde fram til Dambua, kom sola fram igjen

Og på parkeringsplassen satt'n Bjørn og venta...


Da hadde vi gått omtrent 16 km, og det smakte utmerket med pølser på spidd!

Dermed var turen unnagjort, 
bursdagsfeiringa og årets sommerferie...