mandag 27. september 2021

Tilbake til Bjørke

Endelig tilbake, det var ganske nøyaktig ett år siden sist.
BJØRKE

- men på en måte går en ca. 100 år tilbake i tid når en kommer hit.
Her er verken strøm eller innlagt vatn, ingen internett-forbindelse. Man må opp på de høgeste toppene for å få kontakt med omverdenen, og alt dette føles befriende.
💓💓💓

Åh herre gud som jeg lengter tilbake allerede nå, etter fem arbeidsdager.
Jeg har liksom fått mer enn nok av folk og stress etter bare en dag på jobb! 
😖 

På Bjørke kan man kose seg i fred og ro 💓

Tove er et hespetre 😆 Eller garnvinde,da - om man skal være korrekt 😉

Tove og jeg begynte ferien på Bjørke forrige torsdag;-) 
Planen var å gå lange turer hvis været tillot det, og på kveldene skulle vi kose oss med strikketøy, mat og drikke. Skravle og kanskje lese litt.


Jeg tok ikke mange bilder inne fra huset denne gangen heller, men det er mer å lese om huset og dets historie i dette gamle blogginnlegget


Akkurat som sist, slo jeg med ned på flatseng i stua om natta, sammen med de to vaktbikkjene mine. Madrassen ble lagt over kjellerlemmen for sikkerhets skyld, og Tove installerte seg i øvrekøya innerst på kjøkkenet. Det sies jo at det spøker her, og siden Petter svikta oss denne gangen - måtte vi greie oss som best vi kunne på egenhånd.
Vi levde i håpet om at han og Doffen ville dukke opp innen lørdag, for det ville ikke bli det samme uten dem. Men enn så lenge måtte vi altså greie oss sjøl.


Vi kunne jo ikke sitte inne og sture.
Da alt var på plass på Bjørke, satte vi oss i bilen og kjørte bort til Skrukkefyllhaugen. Det var ingen folk der, så vi parkerte bilen, og gikk ned til Skrukkefylla. 
Der var det lite vatn!


Vi fulgte stien langs elva, og deretter vegen bort til Greineløken


Derfra fulgte vi Bertes fotspor.


Berte har fått ei fin minnetavle på den gamle boplassen sin i Hallingvika.

Jeg tror teksten skal være mulig å lese..?

Tenk at ho budde her i 22 år.
Da ho kom til Flå, budde ho først i Karirud, en liten plass høgt oppi lia, før ho tilslutt kom på heimen. Jeg håper ho vart behandla som ei Dronning på sine gamle dager.


Det er ikke stort igjen av stua hennes, men det ligger noe morkent laft oppå haugen bak stallen. Jeg antar det er stua ...eller det kan være geitefjøset?



Snart er det ikke mer igjen av stallen heller.


 Men den er fremdeles vakker på sin måte, og plassen i Hallingvika vil aldri bli den samme når naturen har tatt hele boplassen tilbake. 


Vassfaret er i ferd med å miste sin sjarm og tiltrekningskraft nå som veier, hogst og hytteutbygging eter seg innpå fra alle kanter. Det er bare sørgelig.
Jeg er vel heldig som har fått se og oppleve så mye som jeg har, før alt er tapt for all tid. 
Det blir ikke helt det samme om husa bygges opp igjen. De mangler sjel.


Siden det var så lite vann i Aurdalsfjorden, bestemte vi oss for å prøve å følge strandkanten tilbake til Greineløken for første gang.


Se vann-merkene på steinene!


Det var noen våte myrer og noen ulendte partier, men stort sett gikk det greit.
Og vi fikk se fine steder og ting vi aldri hadde sett før.


Vakkert!


Nevlingkollen har tåkehatten på.


Skodda velta seg nedover dalsidene. 
Men vi hadde uansett ikke tenkt oss opp dit før neste dag.


Det var fremdeles tomt og stille på Skrukkefyllhaugen da vi kom tilbake.



Det ble bare den vesle rundturen på oss denne dagen. Vi lengta begge til Bjørke, tror jeg. 
Lengta etter å legge ved i ovnen og nøre opp. Sitte i fred og ro å høre det sprake.
 Kjenne varmen bre seg, mens det klirra i strikkepinner, og snuse inn den gode lukt av vedfyring. 
Tenne parafinlampa når mørket kom sigende.
Og til sist si go'natt og krype ned i soveposen, og kjenne glede over å bare være 
- og glede seg til en ny dag.

torsdag 23. september 2021

Hydalshjallen

Jeg var ikke helt god da jeg våkna neste dag, men beina var helt i orden.
Ribbeina var nok bare forslått. Man må regne med noen vondter når man stadig  snubler og lander rett ut på steinete stier. 


Det var ett sted jeg hadde kjempelyst til å vise Tove, dit var det ikke langt å gå engang. Men vi måtte kjøre til Hemsedal, inn i Grøndalen og nesten opp til Vabuleino.
1,5 times kjøretur er så absolutt verdt det!

foto av "stjerten"; Tove Nordheim

Tove var snill og bar sekken.
Jeg nøyde meg med ei rumpetaske, og ingen kan vel ikke klage på stilen 😂


Tove visste ikke hva ho hadde i vente, men oppover bar det.


Etter tre kvarter eller sånn deromkring, sto vi ved dagens mål.
Hydalshjallen, Hemsedals bortgjemte perle!

- som ikke er såååå bortgjemt lengre... Stien begynner å bli hardtråkka og brei 😅


Vi slo oss ned for å nyte utsikt og matpakke.


Jeg måtte utpå, jeg også. Men her var det ikke snakk om å springe att og fram for å ta gruppeselfie... Da hadde jeg garantert snubla og havna nedi Hydalen...


Tove hadde problem med å rive seg løs fra utsikten. 


Men etter ei stund blei vi enige om å fortsette opp på fjellet. 
Tølle og Tassen fant stien opp i skardet.

"Kom da, tante Tove!"



Steinete ur, men "stien" går tett inntil fjellveggen.


Der oppe i de smale skarda, er det dyregraver og ledegjerder.


De har aldri vært beregna på folk.
Men det gikk som det måtte gå - den godeste Tove lot seg lure i fella igjen
😆


Dyregraver nede i neste skard også.
Jeg antar de var beregna på villrein, ikke tamreinflokken vi såg nede ved Vabuleino. De fleste fangstanlegg vi finner i dag, stammer fra perioden mellom 500 og 1350 e.Kr. 
Ganske rart å tenke på hvordan folk og dyr levde/overlevde i disse områdene, så snart isen trakk seg tilbake. Villrein og nordmenn har en tett sammenvevd historie.

Varder.
De har en magisk tiltrekningskraft på folk, sjekk stilen 😂


Flott utsiktspunkt, og tre fantastiske modeller!


Vi fulgte fjellryggen tilbake, og hadde utsikten med oss.


Sekken til Tove blei lettere etterhvert 😊


Jeg trives best på mjuke stier der jeg trår på mose og lyng.
Men stien opp på Hemsedals høgeste fjell, Ranastongi, starter også nede ved Vabuleino. Kanskje vi skal ta turen dit vinterstid, Tove?



Søte, rare Tassen koste seg på denne siste "sommerdagen".


Vi hadde all verdens tid til å nyte dagen. Slik skal det være.


ALLE har ett bilde av dette huset.
 Ja, Hemsedal har litt for enhver smak å by på!


Denne gangen rakk vi faktisk middag!

 -og så den desserten, da... Innbakt banan med is. 
Det er jo bare sååå godt!


For en flott dag!

Ps. Tove har lagt ut om turene våre også 💓

tirsdag 21. september 2021

På Sørbølfjellet igjen!

Forrige mandag hadde vi avtalt å møtes på Cirkel K kl. 11. Dessverre kunne ikke Lillian bli med oss likevel, men Tove og jeg var i rute - og en drug halvtime seinere kunne vi begynne å gå fra Solheimsetra.


Vi hadde tenkt oss ytterst ut på Sørbølnatten.


Været var lovende, blåbæra søte og gode, og fargene helt fantastiske!


Stien var godt merka, og for hvert steg, blei utsikten ned mot Krøderen bedre og bedre. Humør og optimisme var upåklagelig.


Men, før vi kom opp til Fetjernan, var det slutt på stien.
Jeg blei litt skuffa, for det hadde stått Sørbølnatten på skiltet, tror jeg - men vi var langt derifra. Vi var riktignok på Sørbølfjellet og den bratte fjellsida som lå foran oss, den hadde vi tråkla ned en gang før, så å gå opp der føltes veldig lite fristende...
En matbit derimot, det gjorde susen.


Etterpå frista det å fortsette innover isteden, og Tove sa seg heldigvis enig.


Her er det lett å gå, sjøl om det ikke finns en eneste sti i området.


Dessuten var det så lite vann, at det var fullt mulig å gå både i og langs bekken.


Her var det nesten som en "mini-Trollfoss"!
Vi tok oss likesågodt ei matpause der også, bare fordi det var så fint å sitte der.


Og vi hadde hele dagen å ta av!


Plutselig kom Tølle seilende ned i fanget til Tove.

- hans egen høyt elskede "tante" Tove 
💓


Det er virkelig noen som veit å kose seg på tur!


Til slutt bestemte vi oss for å gå videre. 
Vi kunne gå framover til vi kom på den blåmerka T-stien f.eks, og så gå rundt Ørneflag, kanskje?


Men vi kom ikke langt, før Tølle gjorde ett hopp
- og plutselig sto han der med en lemen i kjeften!
Det var hans aller første lemen, og han visste ikke helt hva han skulle gjøre med jakt-trofeet.


Tassen greide på en eller annen måte å lure det fra ham. 
Han tok ansvar for det døde dyret, og ga det en verdig begravelse.


Det gikk ikke fort framover, men det gikk framover. 
Vi måtte stadig stoppe og beundre fjella omkring oss.


Innen vi nådde den blåmerka T-stien, kunne vi se Manfjellet og innover Vassfaret,
 og like ned i Hedalen.

De tre T'ene 😍

Stien svingte så rundt Ørneflag, og dermed var vi sånn omtrent halvveis. Det gjorde godt med en velfortjent pust i bakken igjen.


Vassfarstien er godt merka med T'er, blåmaling og små varder.


Det er jammen masse fjell i Norge, sier Tove ganske ofte 😉


Og i dette området hadde vi vært før.
Skulle vi gå opp på Ørneflag igjen? Ikke noe å lure på, i følge Tølle og Tassen...


Jaja, jeg syns det blei vel mange motbakker, jeg da 😅

JULI 2016 
fra venstre; Barfi, Tove, Nalle, Nøve og Tassen 😆

Vi har jo blitt noen år eldre siden sist...


Men vi kom opp til 1243 moh, sjøl uten hjelp fra trekkhundene.


Det blåste kvasst der oppe, og Tassen fikk på seg frakken sin. 
Herfra gikk det rett fram og stort sett bare nedover, ikke mye ly å finne. 


Vi gikk ikke bortom bjørnehiet denne gangen. Det begynte å bli langt på dag.
Dessuten ville det ikke være så koselig der uten "bamsene" våre.


Barfi og Nalle i bjørnehiet, bildet er tatt fra det gamle innlegget... https://nallenatten.blogspot.com/2016/07/lapphundcacherne-rir-igjen.html


I nærheten av Pika, tok Tassen sin aller første lemen i dress, Tassen altså...


1- 1


Etterhvert trivdes han veldig godt i dressen sin, og poserte mer enn gjerne.


Vi gikk og gikk, men unte oss ei lita pause igjen nedom Rultikollen. 
Da hadde vi tross alt gått omtrent ei mil.


Jammen kneip han ikke enda en lemen, han Tøllegutt.
Jeg er sikker på at mor hans, Polly - vil bli stolt om ho får se bildet 😇
2-1 til Tølle


Jeg gikk muligens med nesa i sky. Eller beundra utsikten, jeg vet ikke. 
Rett som det var, låg jeg ihvertfall rett ut i stien. 
2-1 til meg, Tove 😉


Jeg må tilstå at jeg så meg veldig godt for nedover de siste km. 
Hvert steg stakk i brystet, og jeg var en smule bekymra for ribba mi.
Det ville bli veldig godt å komme heim etter 8 timer på tur.
😅


Mandagsturen blei ikke akkurat som vi først hadde tenkt, men det blei en veldig fin runde 
- som jeg håper vi er i stand til å gjenta om 6 år!


Solheimsetra i Gulsvik er ett fint utgangspunkt for denna turen. Neste gang skal vi komme oss utpå Sørbølnatten, men om det blir herfra eller fra Damtjernlia, bør nok vurderes.


Nå er ferien min over.
Men på tross av div. forviklinger - har jeg nok hatt tidenes ferie.
Jeg skal skrive mer om det, når jeg får tid 😉