mandag 17. september 2018

To uker gikk fort!

To uker høstferie er over, nå når høsten er på sitt vakreste!

Heldigvis fikk vi besøk av Tove fredag formiddag, så da var det ikke anna å gjøre enn å pakke sekken og komme seg UT.
Det har blitt altfor lite turer på oss det siste halvåret, og det er ikke til å komme fra at det har påvirka kondisen. Først tenkte jeg å kjøre til Søre Buhovd og gå til Reinsjøen, men jeg snudde etter at vi hadde kikka opp på den bratte fjellsida.
Jeg kjørte inn til Imlan istedet. For n'te gang. Neste år må jeg få kjøpt årskort innover denne vegen!
Imlan er jo ett perfekt utgangspunkt for behagelige turer i alle retninger.


 Vi har gått innover Rustadfjella før, Tove og jeg - men denne gangen skulle ho få prøve seg på de nye cachene mine på Skrivarfjell.
Etter litt att og fram fant ho dagens første cache. Tove var ikke helt hjelpesløs uten Barfi, men ho mangla "noen". Det var fryktelig synd at Barfi hadde blitt att heime denne gang. Nalle var først litt furten av den grunn.


Været var litt usikkert, og det var skrekkelig vått i krøtterstien, men hvem bryr seg om det når fargene er så fantastisk fine som nå.


Det blåste friskt på toppen av Skrivarfjell, men heldigvis fant ho cachen rimelig kjapt, slik at vi kunne søke ned i lunere terreng... 


...og kanskje ta oss en matbit i samma slengen?


Vi fant ett fint sted å sitte.

 Nalle og Tassen utnytta for fullt at Tove var "ensom"

Pels-terapi, kan det også kalles


 Det blir visst veldig mange hundebilder her nå,
men de to viste liksom sin beste side hele dagen!

 Nalle fant ett reinsgevir også. 
Og det passer jo perfekt sammen med en lapphund

 Og så var det stadig stopp her og der, for å snakke litt med Tove.

 Vi ble fort enige om å fortsette ut på den ytterste toppen.

Det var der den tredje cachen lå, 
den som heter "utsikt over Gire".
Den burde kanskje hatt ett mer omfattende navn.


Tove virra rundt, mens Nalle fulgte med fra sin utsiktsplass.

Ho fant cachen.
Det har ikke akkurat vært folksomt her i sommer, ihvertfall  ikke av geocachere. Tove signerte som "SecondToFind" - gratulerer!

Deretter gikk vi strake vegen heimover.
Vi hadde vel tenkt å ta ei matpause til, men regnet nærma seg - og det så ut til å bli litt utrivelig.

Men vi har da jammen (nesten) alltid flaks!
Regnet ga seg før vi blei særlig våte, så vi tok ei siste kvil rett før vi var tilbake til Imlan.

Som så ofte før, lagde jeg fredags-Taco da vi kom heim. Det lå an til å bli en ganske tradisjonell fredagskveld.
Bikkjene la seg vel tilrette etter at de hadde fått kveldsmat, og Tove og jeg benka oss foran tv med mat og drikke. 
Maten smakte som forventa, men tv-titting kunne vi bare glemme. Tv'n streika! Og vettu, jeg syns igrunn det var ganske deilig!
Istedet slo vi på radioen og dro fram strikketøyet. 
Fillip er nyklipt, derfor må han bo innadørs. Han får masse kos og oppmerksomhet av folk og dyr, så jeg håper og tror han blir en sosial, liten fyr.
💗

Lørdag var det meldt bra vær, men mye vind. Vi var enige om at Vassfaret var det perfekte turmål.
Vi kjørte ned til Strøen, og la ivei nedover stien.
Det var ekstra mye vatn i Vassfaret, og Høgfossen blei beundra fra oven.


Det var fine farger i skogen også. 
Den grønne mosen er intens og spennende.


Det var fryktelig vått nedover, det heter ikke Vassfaret uten grunn.


- men vakrere sted på jord, skal man leite lenge etter.

Forventingen var stor da vi nådde Suluvatn,

men Brommavaflene blei servert akkurat som så mange ganger før

Og jammen skulle vi bli velsigna med sol også!

Himmelen blei blåere og blåere, og vi fortsatte sakte videre nedover.

NYYYYT!

Jeg har hørt rykter om at det ble observert en bjørn på Suluvassmoen i sommer. Tenk om vi hadde vært så heldige å se en bamse... der på den andre sida.


Vi såg ingen, vi. 

Og så var vi framme ved Dreparhølen.


Vi hadde tenkt å krysse over ved vadestedet, men det var så mye vatn,
 at det slo vi fort ifra oss.

 Det vart ei lang kosepause der istedet.
Jeg har knapt sett maken...
De forguder jo Tove begge to!

Og så vart det fotografering i alle himmelretninger, 
men mest mot Bringen.


Bringen har ei slik magisk tiltrekningskraft på de fleste.



Vi snudde, og gikk sakte oppover langs Suluvatn igjen etter ei stund.
Og så blei det enda ei pause nedom Suluvasshytta.


Det var umulig å rive seg laus.


Tove la seg på lading

Skyggene vart lengre og lengre.
Bringen og Gørrbuflaga sto steile og mørkeblå.
Vinden førte med seg susen fra Buvasselvi, liksom i bølger,
 og høstlufta var rein og klar. 
Alle sanser ble fylt. 
Slik blir kropp og sjel i balanse.


Så måtte vi bryte opp.
Vi valgte den korte stien opp gjennom skogen,


og de siste kilometrene traska vi tilbake på grusvegen.

Det hadde vært en kjempefin dag igjen.
Vi stakk bortom Vassfartrollet for å si hei og hadet, før vi kjørte heim til Bergheim.
😉

Vi hilste på en annen bjørn idag!

Det var meldt regn, så fjelltur var utelukket.
 Men en tur i Bjørneparken ville bli en fin avslutning på helga, og ferien min.
 Jeg har aksjonær-kort, så jeg kan ta med meg en person og gå fritt ut og inn,
nesten så ofte jeg vil.
Det er nesten ikke mulig å si hvem som er innafor gjerdet her 😉


 Parkens nye attraksjon er de tre ulvene. De har kjempestor inngjerdning, men vi hadde råflaks og fikk se alle tre.
Det var en spesiell opplevelse!



Det gikk fremdeles sau, geit og alpakka på setra.
- og inne i Krokodilleland, så vi bla de søte, små krokodille-babyene!

Vi gikk hele runden på en times tid, kanskje to.. 
Regnet kom ikke før vi satt på hotellet og spiste middag.


Tove, altså - den dama imponerer stadig.
Ho kunne ikke dy seg da ho så hinderbanen.
 Ho slengte fra seg håndveska, klatra opp og rappelerte ned.
Tove er topp!


Nå må jeg avslutte dette innlegget sjøl om hele ferien ikke er like behørig omtalt. Det begynner å bli natt, og jeg skal brenntidlig opp i morgen. 
Jeg må stå opp seinest 5.30, tror jeg - og det blir hardt.

Wish me luck - jeg skal ha min første arbeidsdag på Kiwi!

torsdag 13. september 2018

Tidenes bursdagspresang


 Jeg fikk ett helt spesielt kort i posten i dag.

 Det er ett bursdagskort tegnet av Irén Tvedt Asbjørnsdatter Færevaag,
 ei hundedame jeg har kjent siden våre bloggers oppstandelse.
Ho er ei utrolig dyktig dame som er helt rå til å tegne, og ho har levd av hobbyen sin de tre siste åra. Jeg er stolt over å kjenne henne. Jeg har faktisk aldri møtt henne, men jeg føler at jeg kjenner henne. Gamlebloggen hennes er borte nå, men ho har en ny der ho jevnlig oppdaterer med de siste tegnearbeidene sine;
 http://tegnekroken-itaf.blogspot.com/

 Dette blogginnlegget skyldes i bunn og grunn ei annen hundeblogge-dame ved navn Sidsel Elvestad - ei grepa dame som jeg har kjent siden vi begynte med hver vår blogg fordi vi hadde hver vår finske lapphund. Vi var en stor gjeng den gangen, som jevnlig beskrev hverdagene våre. Men det er vel bare min, Tove's og Kjersti's som fremdeles er aktive i disse dager, men vi følger fremdeles med hverandre i de sosiale medier, som det så fint heter...

Sidsel slapp "bomben" på Facebook noen sekunder over midnatt den 10.9.



Jeg kan ikke si jeg ble tatt på senga - for jeg kommer meg aldri i seng før midnatt,
men jeg blei fullstendig satt ut da jeg så hva disse folka hadde stelt istand!
Det var visst dette bildet som sto i ett blogginnlegg i april, som satte Sidsel på tanken om å oppfylle rokkedrømmen min. 


Ho oppretta sporenstreks en hemmelig facebook-gruppe, og inviterte med seg venner til å bidra.
På den måten samla de inn penger som jeg skal kjøpe meg rokk for!!!
Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte, så jeg gjorde begge deler den natta. 
💗
Og idag kom altså dette utrolig fine kortet i posten.
Irén Tvedt Asbjørnsdatter Færevaag

Det skal rammes inn og henges opp på veggen, og jeg skal sende en varm tanke til alle som har vist slik omtanke for meg - jeg skal sende dem en varm tanke hver eneste dag!
Jeg hadde aldri drømt om at noen kunne gjøre noe slik for å glede meg. 
Det er den fineste bursdagsgaven jeg noensinne har fått.
TUSEN, TUSEN TAKK!


I kveld bestilte jeg en av disse reiserokkene...



Jeg må forresten vise fram en "ting" til...

Dette er Fillip !

Sønnen til min Ludde og Silje Solberg's Ludmilla
Han er ei slags bursdagsgave han, også