søndag 18. november 2018

:)

💓💓💓
Tassen ville ikke stå opp idag.

Men jeg hadde bestemt meg for å gjøre ett siste forsøk på å finne Tino.
 Jeg måtte inn til Tunsennvatnet, slik jeg hadde tenkt dagen før.
I løpet av den første kilometeren møtte vi på den ene hindringen etter den andre, men jeg lot meg ikke stanse av verken gravemaskiner, turgåere eller løse fuglebikkjer denne gangen.


Det er omtrent to km inn til Tunsennvannet. Her var det fred og ro.
I den andre enden av vannet, ligger Tunsennsetra, og den setra er ikke langt ifra Hakatjønn, der vi var dagen før

 Så det var bare å fortsette å gå.
Noen steder var det snø og is, andre steder var det 'berre lekkert'.
Derfor gikk vi forbi den første avstikkeren til Urdelia, 
for vi skulle til veis ende og vel så det.

Men da vi kom til den andre avstikker'n, så vi noe som gjorde at vi forandra mening. 
Det hadde riktignok gått en person forbi, både att og fram ganske nylig, men det var noen eldre spor også, de var bittesmå, og det var fullt av dem. 

Det var godt mulig det bare var ekorn. Typisk ekorn, egentlig.
På kryss og tvers over vegen.
- men det var også spor etter en stor hund. Eller rev..?

OK. Det ville bli en omvei - men jeg måtte sjekke det nærmere likevel.

Da vi kom opp bakken, åpenbarte Urdelia seg.
Jeg ble stående rolig å stirre på hyttene, det var noe som blinka der oppe.
Sikkert bare en istapp eller noe...
- men likevel ropte jeg Tino med min søteste stemme.


Ingen svar.
Men jeg var sikker på at jeg så noe svart som bevegde seg!
Skal si jeg fikk det travelt!!!
Først bandt jeg Nalle i ett tre, fordi jeg var redd han ville bjeffe og skremme den lille - men da satte han igang med ett skikkelig lurveleven og insisterte på at han skulle bli med, han å!
Jaja, nedatt og hente Nalle, og opp igjen 😂
FULL FART

Vi måtte stoppe for å få igjen pusten...
Eller, hvordan skal jeg få sagt det 
- jeg holdt jo pusten da jeg nærma meg hytta.

For der oppe på verandaen sto den lille prinsessa!!!
Med glitrende diamanter og ett skinnende rosa hjerte om halsen
💖

Her oppe hadde ho utsikt og oversikt,
 men ho hadde ikke fått servert verken vått eller tørt på ei uke!


Jeg nærma meg forsiktig mens jeg småprata med henne. Kasta fram noen kjeks-smuler, måtte prøve å få tillit, få henne inntil meg.

Man spør ikke ei Dame om alder, og at Tino er 13,5 er knapt til å tro.
Ho var gammel nok til å forstå at det var lurt å la seg fange.
 Kanskje bare fordi ho ville undersøke sekken min, i håp om å få seg ett Herremåltid? 
Den lille luringen 💞


Og hvem kan motstå ett sånt blikk?


Sekken var full av deilig niste den, og varm kakao 
- men jeg lot meg ikke friste. 
Den lille magen hennes måtte nok føle på sulten ei stund til. 


Stakkars liten, hvordan i all verden hadde ho endt opp her!?!


Det første jeg gjorde da jeg så henne, var å ringe matmora hennes. 
Jeg husker knapt hva vi sa, for vi var så jublende glade begge to. 
Men det var fire-fem km å gå tilbake, så det var best å begynne å gå. 


Lille Tino trippa glad og lett inntil sine reddende engler


Heldigvis hadde ho diamanthalsbåndet sitt,
 for jeg turde ikke slippe henne. Tassen lånte gladelig bort flexilina, og han vek knapt fra hennes side...


Jeg syns Gutta Boyz ser skikkelig stolte ut!
 Sett på maken, da 💗💗💗

Det var en helt ubeskrivelig lykkefølelse,
og jeg må tilstå at jeg bar henne nesten hele veien. 
Den varme, vesle klumpen som hadde greid seg så utrolig bra helt aleine -
 er ett levende bevis på at man ALDRI skal gi opp!
Og kanskje at man skal bli flinkere til å følge magefølelsen...
Det er muligens ei mening i det som skjer 


Etter 1,5 time nærma vi oss Rukkedalsvegen, og stedet der vi skulle møte matfar. Det var nesten litt vemodig, men også utrolig godt at det hele var over.


Matfar og Odett tok henne hjertelig imot. De hadde også gått omkring og søkt i dagesvis.
Endelig var de to venninnene gjenforent.

Det ble den vakreste solnedgangen på lenge denne kvelden.

Vi satte oss ned i skogkanten. 
Jeg tok en varm kopp kakao, og gutta delte nista broderlig mellom seg.
Og så måtte vi fortelle Grete at det var over, og at alt hadde endt godt.


SNIPP SNAPP SNUTE
så var eventyret ute.

lørdag 17. november 2018

Kunne vært bedre.


Jeg hadde klikka fullstendig om Nalle eller Tassen hadde forsvinni.
Jeg hadde satt himmel og hav i bevegelse for å finne dem igjen,
 og jeg hadde leita natt og dag.
Ingen tvil.
Det må være ett slikt forferdelig mareritt som jeg knapt kan forestille meg, og akkurat i disse dager, er altså ei lita Spitzefrøken bort i "vårt" område!


Jeg hadde ikke hørt om Såtefjell før, men jeg visste hvor Såtenatten var. Og etter en titt på kartet, så jeg fort at avstanden var ganske liten mellom seterlaga i Nes Nordmark og Tunhovd.


På torsdag hadde jeg fri, og planen var å besøke Kari i Hemsedal, sammen med Fryd og Kristin. Men siden vi ikke hadde fått svar på Giardia-testen, kunne vi selvfølgelig ikke ta sjansen på å utsette dem for smitte. 
Derfor kjørte vi opp til Grønhovd istedet, og derfra var det 'straka vegen' inn til Såtestølan.


Jeg innbilder meg at en hund på rømmen, vil søke mot en vei og følge den, eller så vil den finne seg ett trygt sted og søke ly for vær og vind, og samle krefter når den skjønner at den har rota seg bort. 


Det var folketomt og stille overalt.
Det var mildt og godt også, og fullstendig vindstille.


Såtenatten er den høgeste toppen bak Nalle.

Det var fint å gå i terrenget, men jeg kan tenke meg det er lett å bli sårbeint på den frosne marken.
Nalle satte iallefall stor pris på snøflekkene...


Høgehaug, het det visst der nede.

 Stien til Såtenatten og Såtenatttjedna gikk i motsatt retning,
men vi tok bare en liten befaring rundt Tussebo, eller hva det nå var...


Så fulgte vi Såtevegen tilbake.

Olfisken er ett stort vatn, så jeg tok ikke sjansen på å gå rundt.

Vi gjorde det beste ut av dagen, og koste oss i sola.
 Nede i dalen låg tåka tjukk!

Vi opplevde solnedgang for første gang på lenge.

 Men vi verken hørte eller så noe til Tino.

Da vi kom til Grønhovd igjen, møtte vi ett par som hadde gått rundt Olfisken, uten å se snurten av en levende sjel. 
Jeg meldte ifra til hunde-eierne om hvor jeg hadde vært, og ønskte dem lykke til.
 Tino kom ikke tilrette den dagen heller, men håpet var ikke ute.


Fredagen kom, og jeg venta håpefullt på telefon fra veterinæren angående svar på prøva - enda jeg egentlig visste det var for tidlig...
Det var meldt strålende vær hele helga - og planen hadde lenge vært at Doffen og Petter skulle komme!
Akk o've, så sørgelig.

Tassen har vært i fin form, han. Han hadde ett lite tilbakefall her en dag, men han hopper og spretter, og vil mer enn gjerne ut på tur.
Uansett vær!

Tåka lå tjukk oppover Rukkedalen idag...

 Men da vi nærma oss Buvatn, kom vi plutselig gjennom tåketeppet.


Jeg tenkte vi kunne gå innover mot Tunsennvatnet, for noe måtte vi jo finne på.
Men der dreiv de med vegarbeid, så bilturen fortsatte gjennom Tunhovd, og opp til Storestølen.
Derfra kunne vi gå inn til Hakatjønn. 
 Det var massevis av hundespor i vegen, men de var store. 
Ikke var de ferske heller.
Det var tæla i bakken, og en liten spitz setter neppe spor etter seg.

 Hakatjønn.


For ett fantastisk idyllisk sted!

Det var verken folk eller dyr her heller.


 Nalle dilta bak, mens jeg lot Tassen ha styringa.

 Dermed bar det oppover.
Hadde Nalle fått bestemme, hadde vi antagelig snudd 😅

Men vi hadde ikke gått lange stubben, og i følge Topo GPS, skulle det jo finnes en sti her...

...og den fant vi!

Vi hadde aldri vært i dette området før, men det var ingen problem å finne fram, og det er spennende å bli kjent på nye steder.
Vi kom fram til nedre Djupetjønn, og i bakgrunnen kunne vi skimte Såtenatten.


Tassen vandra verdensvant over broen, med Nalle og meg hakk i hæl.

 Da vi kom ned på vegen igjen, hadde det begynt å skumre.


Synd vi ikke hadde rota oss avgårde tidligere på dagen, for her var det jammen flott!

 Ringen var slutta etter snaue 5 km.

Nysgjerrig som jeg er, kjørte vi videre inntil vegens ende.
Like inn til Rødungen.


Tino er alene der ute i natt også.
TVI TVI - for morgendagen.