Det var ikke helt sant det jeg sa, om at jeg hadde hatt ferie.
Det bare føltes sånn, akkurat da!
Jeg har jobba hver dag siden Tove dro tirsdagsmorgen, og jeg er ikke den som holder hviledagen hellig, så det blir noen timer på jobb i morgen også.
Men på mandag var Tove og jeg på tur.
Langt til fjells!
Vi hadde bestemt oss for å prøve å sanke noen cacher, som lå laglig til på en merka sti rundt Bergsjøen i Ålingsfjella.
Dagens første cache ble signert 11.05
Sekkene var fylt med både baguetter og vafler fra Bromma + ørten vannflasker. Man skulle kanskje tro at medbrakt vann var unødvendig langs Bergsjøen - men "sjøen" viste seg å være så nedtappa, at flaskene var kjekke å ha.
Klær derimot, hadde vi fint greid oss uten...
Stien var godt tilrettelagt med planker over myrene, og det var skilta i øst og vest. Vi kunne tatt noen avstikkere opp på de høgeste toppene, men valgte å la det være. Vi tok den enkleste vei rundt sjøen.
Det var endel folk her, men ikke så mange at det var plagsomt.
Men vi hadde ikke gått mange meter, før Barfi sto med en lemen i kjeften!
Vi plukka med oss den ene cachen etter den andre, og tok kvilepauser titt og ofte.
Da vi hadde gått omtrent halvveis, og var ved enden av sjøen
- da slo vi oss ned på en liten knaus
Der var det noenlunde luftig og godt,
og vi dro fram baguetten etter at hundene hadde fått maten sin...
Roastbiff er veldig, veldig godt!
Ikke akkurat vakre strender, men vannet var ikke så værst.
Nalle holdt god avstand, klok av skade - og fikk tilslutt vannet servert.
Vi fortsatte på runden, og noen steder var det gruelig varmt. Lufta sto stille her oppe 1100 moh - tenk deg hvor varmt det var nede i krattet.
Vi hadde vært veldig opptatte av å la hundene drikke ofte, og vi tok det veldig med ro. Barfi og Nalle har jo så tjukk og varm pels.
Men lappene greide seg veldig fint, de!
Det var Tassen som plutselig måtte "hive inn håndkleet" og ta ei ekstra pause i skyggen.
Lapphundene har en lang, rett og grov dekkpels og bløt, tett underull. Dette gjør at luft strømmer gjennom pelsen på en slik måte at huden får luft og avkjøling. De er jo egentlig skapt for å arbeide ute både sommer og vinter, de er reinsgjetere, må vite.
Men Tassen har som kjent en elendig pels, slettes ikke slik som en normal lundehund skal ha. Han er omtrent uten pels på undersida og på halsen - dermed blir selvfølgelig huden ubeskytta og VARM.
Stakkars, lille Duracell.
Men han kom seg fort, og da vi kom frampå vegen - ble det bedre for alle sammen med en gang.
Vi hadde et lite håp om at de hadde rømmegrøt på Bergsjøstølen, men dengang ei. Og det var så langt på dag, at vi kom heller ikke til å rekke inn til Fagerdalen før de stengte serveringen. Så da, så.
Vi fortsatte ferden i samme rolige tempo, vi!
Vi plukka med oss den ene cachen etter den andre, men da vi kom til den nest siste - måtte jeg gi opp, etter ett temmelig tafatt forsøk...
Tove liker heldigvis å klatre i trær!
Og ho er skikkelig flink - og elegant, også!!
Alle cachere med respekt for seg sjøl - skal ha skrubbsår.
Da runden var fullført og 9 cacher signert, kjørte vi bort til Rødungstølen. Vi hadde jo fremdeles ett lite håp om rømmegrøt, men vi måtte ta til takke med en kaffekopp.
Humøret var likevel på topp, for vi hadde vafler i sekken!
Rødungstølen ligger vakkert til. Hotellet virka litt slitent, men det hadde så absolutt sin sjarm. Så synd at folk ikke kjenner sin besøkelsestid!
Her gikk sauene og beita i fred - her som det skulle vrimla av turister.
Vi dro videre.
Jeg hadde egentlig lyst til å ta med Tove inn i Iungsdalen, men innså at vi trengte mere tid. Dagen begynte å gå mot kveld.
Geitene hadde fått kveldstellet sitt, og nå gikk de og beita på alt som var etandes.
Vi svingte mot Hovet og kjørte langs Orsenvegen, men tok oss tid til ei pause i vannkanten ved Frosen.
Der fant vi dagens 14. cache!
- men badetemperaturen var virkelig ikke noe å skryte av 😅
Det er flott over her.
Og når en får Hallingskarvet beint imot - er det nesten så en mister munn og mæle
Da vi kom ned i den tette bjørkeskogen ovafor Sudndalen - tok vi en spansk en.
Snudde på hælen - og kjørte tilbake den samme vegen som vi kom.
Og det var like vakkert fra den kanten - innover mot Reineskarvet!
Vi måtte stadig stoppe for rypekull som vingla i vegen. Kyllingene var så små, at de vises knapt på bildet, og de gjemte seg så fort og så godt de kunne.
Alle instinkter i behold.
Og jammen sto ho ikke der, ho Snøfrisk i fåreklær også 😉
Tusen takk for nå, Tove og Barfi!
Jeg er utrolig glad og takknemlig for at fikk disse dagene sammen.
Og her er Toves blogginnlegg;
http://lapp-is.blogspot.com/2018/07/bergsjen-rundt.html
Ha en fortsatt god sommer!
