Påska 2021

Ja, nå er påska unnagjort for i år.

Det er moro å lage påskepynt, og i år hekla jeg mange slike gule eggevarmere. Jeg har tenkt å hekle noen i hverdagsfarger også, men så langt har jeg ikke kommet enda. Men nå er det på høy tid å rydde bort påskepynten ihvertfall.

Jeg skaper meg alltid en slags forventning før hver eneste høytid, men plutselig er det over før jeg får sukk for meg. 

Høna Magda ble strikka av noe plantefarga garn jeg har hatt liggende i årevis, fordi jeg ikke visste hva jeg skulle bruke det til. Den lilla/burgunder farga kommer fra navle-lav, så garnet vil tape mye farge etterhvert - men slik sett vil bare Magda eldes med verdighet, tenker jeg - helt naturlig.. Var ikke det lurt?

Blomstene er brodert i forskjellig plantefarga garn, så dette var ett koselig prosjekt.

Dessuten hadde jeg garn nok til å lage to høner, så Magda vil få ei søster.

 Farga var helt lik, før Magda ble vaska og tova på 60 c.

Ho ble pynta med gule fjær til påske, men søstrene Sisters skal ikke nødvendigvis være påskepynt. Det er jo en overvekt av "haner" her i huset, så jeg kan faktisk trenge litt selskap...

Påskekaktusen kom med noen gule blomster til rett tid.

Blåveisen på Bergheim var også i rute .

De titta fram gjennom vissent løv

-og Tysbasten blomstra på naken grein.

Tilsynelatende skjør og elegant, men den er veldig, veldig giftig.

Det var vel en dag eller to med snø i lufta denne påska også,

 men snøhaugene blei mindre og mindre. 

Det dukker fram litt av hvert når snøen smelter.
De som leier jorda her, driter i om rundballe-plasten blir liggende igjen etter dem.

Den blåser jo bare bort og forsvinner, liksom!

Tassen rydder mer enn gjerne både mus og plast 😅

Skjærtorsdag tok vi oss en lengre kjøretur. 

Det tar nesten to timer å kjøre inn til Nevlingen, men det fikk så være...

Første stopp ved Aurdalsfjorden.

De gamle fiskebuene er riktig så sjarmerende. Opprinnelig sto de lengre oppi lia, på en plass som het Haraldsbråten. Der har jeg ikke vært(!)

Fram til 50-60 -tallet var det stor aktivitet i Vassfarskogene, og i toppåret 1958 ble det fløytet i overkant av 19.000m3 gjennom demningen. Aurdalsfjorden var full av grimer, og det må ha vært liv og røre overalt.

10 år seinere var det slutt på brøtningen, tømmerbilene overtok transporten.

En lang epoke i skogbruket i Vassfaret var over. 

300 år med fløtning har satt sine spor.

 Nå var det stille og fredelig her, og fremdeles ganske vinterlig.

Koselig å gå slik og rusle i fred og ro, gitt 😊

 Dammen slik den er idag - i stein, ble ferdigstilt i 1912.



Vi kjørte videre oppover langs den halv mil lange Aurdalsfjorden, før vi unnte oss en liten kattestrekk ved Bjørke.

Gode minner har vi fra denne plassen også 😊

Vi kjørte forbi Skrukkefyllhaugen. Der var det folk, plassen var sikkert leid av påsketurister. Men inne ved Nevlingen var det folketomt.



Vi satte oss ned ytterst på odden, med utsikt innover mot Vassfarplassen og Bringen. En fin plass å ta fram nista.

Nevlingkollen, eia var vi der 😉

To-spannet mitt 💕

Ganske fint her ved Nevlingsdammen også...

Det er mulig å balansere over på demningen, men vi hadde ikke tenkt oss til Flø...



Her var det lyd av vår...

Idyll!

Jeg kunne ikke hatt en bedre "time-out"

Vegen var knapt kjørbar, det var nok derfor jeg fikk ha stedet for meg sjøl noen vel anvendte og sårt tiltrengte timer.

Takk for oss for denne gang 😎

Pilgrimsleden

Jeg er ikke kristen, jeg har ingen påsketradisjoner - jeg har ikke hatt påskeferie engang.

Men jeg hadde fri både skjær-torsdag og langfredag, og da lurte jeg fælt på hva jeg skulle finne på. Jeg som egentlig trivs best for meg sjøl ute i det fri, begynner virkelig å føle på alle begrensningene korona-restriksjonene påtvinger oss i hverdagen.

Jeg begynner å bli skikkelig lei -  hvem gjør ikke det?

Jeg hadde ikke lyst til å dra til fjells, for jeg antok at skiløypene var overfylt av folk. Da syns ikke jeg det er det minste koselig å gå på ski, og dessuten blåste det ganske hardt. Skjær-torsdag endte jeg dermed opp på en lang kjøretur inn til Nevlingen, 

- og på langfredag endte jeg opp ved Norderhov kirke...

For Tove, serru - ho viste seg å være like selskapsjuk som meg,

 derfor anså vi dette som en særs nødvendig reise....

Ganske presis 10.30 møttes vi ute ved Norderhov kirke, og der virra vi litt omkring før vi tok på oss munnbind og kjørte videre i samme bil til Hole kirke.

Nå hadde vi en bil i hver ende, og dermed var vi så klare som vi kunne bli, for å gå Pilgrimsleden.

Barfi var ikke med denne gangen heller, siden vi ikke visste hvor langt vi skulle gå. Ho har blitt ei eldre dame, som liker best å tusle rundt i nærheten av matfar.

 Dessuten syns ho vel ikke at geo-caching er spesielt interessant 😅

Leden var godt merka, og cachene hang tett i tett.

Her var det ikke akkurat folksomt, enda så fine veier det var å gå på!



Og det var så flatt!!!

Tølle og Tassen syns dette var utrolig spennende, og etterhvert begynte vi å se oss om etter en plass å sitte. En plass med utsikt.

Her var det fint å sitte, men ingen utsikt. Så Tove logga cachen som hang i ei gran, som vanlig 🙊, før vi rusla videre.

Til sist fant vi en noenlunde lun og romslig sitteplass MED utsikt!

Tølle har ikke forstått seg på dette med TO-METER'N...

Han var bare så glad for å være sammen med Tove igjen! De er så søte, atte 😍

Åpne landskap og enorme jorder, og store storgårder på rad og rekke.

Etter ei lang pause, var det på tide å finne flere cacher.

Dette er utvilsomt den rette tida på året å leite etter bokser, før lauvet kommer og skjuler alt. 



Men noen ganger er det som kjent øynene som er i vegen...

Det var litt søle og gjørme innimellom, men det var deilig å gå i joggesko igjen likevel.

Det var virkelig idyllisk her, og jeg tror nok er fint om sommeren også 😍

Vi sparte cachen ved Mostjern, for det blir nok flere turer hit

Der nede vokser blant annet sjeldne orkideer, flueblom, pors, skavgras, takrør, tysbast og perleblom - men her blomstra den vakre blåveisen.

Ingen blomst er vel så vakker som den som blomstrer tidlig om våren, og blåveis har vi masse av i Bergheim også!

Etterhvert nærma vi oss bebyggelse igjen, og da var det ekstra spennende for disse små med fire bein. Det er ikke ofte vi er i sivilisasjonen, utafor Hallingdal...

Heldigvis ingen løs hund å se!

Da vi fikk se Norderhov kirke igjen, hadde vi logga over 30 cacher -

- og da vi var ved veis ende, hadde vi gått 8,4 km.

Men slitne??? - nei, langt ifra.



Vi tok riktignok en bil, da vi satte kursen utover mot Bønsnes kirke, en av pilgrimskirkene. Den må visstnok være ca 900 år gammel, og sagnet forteller at det var Olav den Hellige som bygget den.

Det var selvfølgelig en cache her også, og "vi" fant den etter litt leiting 😉

Deretter tok vi en svipp oppom Frøyshov gravfelt.

Jeg syns slikt er kjempe interessant, men det blåste så iskaldt, at vi orka ikke gå omkring for å se på gravhaugene. En annen gang, kanskje.

Frøy's hov




Tilsist tok vi turen til Helgelandsmoen Næringspark, som det heter nå til dags. Det er opprinnelig en gammel militærleir, og det var en litt sånn merkelig stemning å marsjere der, på det store, folketomme området...

Det var kapellet vi kom for å se...

En merkelig "kirke" som var den fjerde og siste i Lab-kirkecache-serien, og dermed hadde vi gjort oss fortjent til å finne bonus-cachen.

- og enden på visa førte oss tilbake til utgangspunket ved Norderhov kirke igjen!

Det kunne endt så mye, mye verre!

Men vår kjære Tove ble ikke stående lengre enn nødvendig i gapestokken 😂

Takket være Tove, presterte jeg å logge hele 48 cacher denne dagen!

Den rekorden tror jeg det skal bli vanskelig å slå, men med så mange smilefjes på en gang - frister det jo til videre innsats. Det er fremdeles mange å ta av i dette området, snaut 1,5 times biltur fra Bergheimkroken!

Takk for en strålende dag, Tove - jeg håper vi kan gjenta turen snart.