tirsdag 15. september 2020

Vassfargleder

Så ble det kveld på Skrukkefyllhaugen.



Da tok vi med oss noen vedpinner og lagde ett lite bål nede ved Skrukkefylla.
Det er helt spesielt å sitte slik og se inn i flammene, og det eneste man hører er vindens sus og bølgeskvulp
...



Vel, det vart ikke akkurat sånn.
Tølle og Tassen syns det var skrekkelig mange uforklarlige lyder der ute i mørket, og de skulle jo liksom ta ansvar og passe på oss da...

Det blei noe bedre da vi begynte å spise pølser.
Da fikk de noe anna å konsentrere seg om 😉



Da Tove begynte med desserten,
da fikk pipa en helt anna låt.


Da satt de tett i tett som to tente lys, småtassene mine



Tove hadde kjøpt vaffeljern og laga vaffelrøre, for denne kvelden skulle det feires bursdag.
MIN BURSDAG!!!



Disse vaflene slår ALT av vafler jeg har smakt tidligere.
De var sprø utenpå og de var søte inni, kan du tenke deg noe så godt!
Og den stemningen, da.
Det var bare en helt perfekt avslutning på en helt fantastisk dag.
Jeg har lagt inn bestilling på vafler til neste helg også. 😋



Da vi våkna neste morgen og titta ut gjennom småruta glas, så vi at himmelen var blåere enn blå, og lufta var så klar som den bare kan bli om høsten. Perfekt.
 Jeg kjente at bein og armer var sånn passelig møre etter gårsdagen, men slik burde det vel være når man har blitt nærmere 60 enn 50.
 Det er bare i hodet jeg tror jeg er 20...



Det vart ingen dukkert i Skrukkefylla denne gangen,
 men vi fylte opp en vassdunk hver og sleit den med oss opp på haugen .



Etter frokost pakka vi sammen sakene våre, og vaska oss ut.
Det var litt vemodig, for vi trives jo så godt der, og vi kunne vel gjerne bodd der for bestandig - men vi er heldige og takknemlige for, at vi får være gjester i Bertes hus.



Berte ble født på Skrukkefyllhaugen 1854, og bodde på denne plassen fram til slutten av 1800-tallet. Da Berte og familien ville flytte tilbake hit etter noen år i Hallingdal, tok fattigkommisjonen i Søre Aurdal affære og brente ned den vesle stua. Fattigfolk var ikke velkomne noen steder.
Akkurat da som nå.



Denne stua ble satt opp på plassen i 2012, og inne i ett glassmonter står det utstilt noen gjenstander som eierne fant og tok vare på.
En fin gest.



Så var det på tide å takke for seg for denne gang.
Været var strålende, bortsett fra en kald sno, men vi hadde nå bare tenkt å rusle littegranne, vi da.



Vi kjørte inn til Nevlingen og derfra begynte vi å gå langs vannkanten.



Tassen stakkar, han er ikke særlig glad vind. Han har mista så innmari mye pels denne høsten, og han fryser lett. Men jeg får bare kle på ham, og gjøre så godt vi kan. Han lider ingen nød. Magen hans er tipp topp, og det er viktigst.



Plutselig hadde vi visst gått noen km, og Vassfarplassen lå der foran oss!
Den er nesten ikke til å kjenne igjen lengre, så vi måtte ta den i bedre øyesyn.



Det har kommet opp så mange bygninger her nå, at jeg har mista tellinga. Det kan da umulig ha vært så mange bygninger her i hine hårde dager?
Vassfarplassen var liksom kongsgården i Vassfaret, men rikdom da og nå kan ikke sammenlignes - ihvertfall ikke i ei avsidesliggende fjellbygd.

Eierne har fått tillatelse til å sette opp gamle bygninger på tuftene etter Fjellsetra også, og jeg mener å ha lest ett sted at arbeidet skulle begynne i år.
Det blir spennende å se.


Det store stabburet på Vassfarplassen er det eneste som står att av det opprinnelige tunet.




Det vart satt opp av Gamle-Gudbrand i 1846, da var han 24 år. Han var en arbeidsom, men stri person.
Det skal være han som går att på garden 😉



Vi fulgte vegen over Skjerberget tilbake.



Det er alltid noe å kvile øynene på her, en får ro i sjela.



Jaja, Tove - vi hadde virkelig noen fine dager.
Vi lengta jo tilbake straks vi dro derfra!
Derfor vart gleden stor da jeg fikk vaktlista, og vi fant ut at vi kunne stikke avgårde igjen ganske snart.
På gjensyn, kjære du!



Bjørn hadde stelt heime, og sørga for at katter og kaniner hadde greid seg utmerket under mitt fravær. Fillip hadde akkurat gravd seg ut da jeg ankom, men han er en lettlurt liten fyr, og det gikk lett å få lokka ham på plass igjen.



Vesle-Fjerten hadde vokst mye på tre dager, syns jeg - og jeg er neimen ikke sikker på om han kjente meg igjen.

Det var igrunn ikke så værst å komme heim heller.



På stueveggen henger maleriet av stabburet på Vassfarplassen.
Jeg malte det for godt og vel tjue år siden, og det gir meg fremdeles følelsen av det som var. Litt av den mystikken som dessverre er i ferd med å forsvinne.
Men det er fremdeles mulig å finne den noen steder,
Vassfaret har ikke mista all sin magi.

mandag 14. september 2020

Vassfargleder - Hestehøgda

Etter ei god natts søvn - hasta det ikke med å stå opp...
Feriemodus, vet du.
Og regnvær.


Men etter å ha fått fyr i ovnen, hadde Tølle og jeg ett par nødvendige ærend. Det er veldig kjekt at Skrukkefyllhaugen har blitt inngjerda og at utedassen er plassert på utsida. Det er ikke til å komme ifra, at det er kjekt å være uten hund enkelte stunder.



Men når det er sagt, så savna vi Barfi disse dagene.
Ho er i fin form men begynner å dra på åra, og Tove tenkte at det kanskje ville bli litt voldsomt for henne med ett par lange turer på rappen. Barfi hadde såvisst heller ikke tenkt å bli med, da ho så at Tove pakka sekken(e) denne gangen.
 Lapphunder er noe for seg sjøl 💓



Tove smilte som ei sol, da vi oppfatta at regnet var i ferd med å gi seg.



Vi smurte ei dugelig niste og kokte vann til både kaffe, te og sjokolade,
og etter inntak av en solid frokost, var vi klar for nye høyder...


Tåka lå tjukk over Hestehøgda da vi kjørte utover.
Men smarte som vi er, parkerte vi en bil i hver ende av dagens planlagte tur,
 og stolte blindt på Yr...



RUGGSTIEN

Himmelen ble blåere og blåere...



...og vi gikk oppover og oppover.
Først ca 1,5 km skogsveg - før stien overtar...



...og det blir brattere og brattere...



"Han åt seg overmett. Etterpå hogg han tak i den vesle snøbrustne bjørka jevnsides, reiv den opp med rota og hivde den til sides. Var borti bekken og drakk, gikk attende til søya, og la seg til å fordøye.
Fra den dagen blei han slagbjønn.
En ustyrlig villskap grodde opp i han."



 Vi var fint nødt til å ta oss mange kvilepauser, sjøl om ikke Barfi var med.

Disse postene står laglig plassert i Ruggstien, og ga oss noe å tenke på.
Det var liksom ikke tid til å snakke stort.


"Nattestilla ble brutt. Villdyret stanset og spisset ørene. Det var da Rugg skreik.
-Uhu-hu! - uhu-hu! - uhu-hu!
Men skrikene stakk ikke av fra nattensteningen i øydemarka. De var ensomme som skogen er, og hensynsløse som naturen lov".



Tørk litt svette og så er det på'n igjen.
Helt frivillig.



Tølle og Tassen syns dette er toppen av lykke.



Og jeg fryder meg over å se den fine gammelskogen!
Tove ser det ikke helt på samme måte som meg, merkelig nok, men så er jeg vel litt mer "romantisk" av meg.



Vi gleder oss begge over å studere fjella på andre sida - vi nærmer oss toppen.



"Asle var skråsikker da han sa; 
- No søv'n siste natte.
Dette var Ruggs siste dag; en dag sist i mai,
en gyllen dag mellom to kjølige, døsige netter.
Det var akkurat femvekersdagen sia Asle tok til å jage ham".

Var det blåbær de åt? Eller krekling??
Omsider kom vi oss opp over tregrensa, og terrenget flata ut med det samme.
Gutta åt som villmenn - de åt i alle retninger.



Det var lunt ved Østre Storbekken, men vi skulle lengre.



Tove ba til de høyere makter, og ble bønnhørt
- ihvertfall for ei stund!



Vinden blåste bort alle skyene og himmelen ble sannelig blå igjen.



Vi var framme ved stiens slutt.
Her ble slagbjørnen Rugg skutt den 13.mai 1908 av Steinar Steinarson Ormerud.
Rugg var ikke den samme bjørnen som angrep gjetergutten fra Flå, men han var en diger bamse som måtte ofre livet for ei lita binnes skyld. Ikke vet jeg om Rugg var slagbjørn heller, men jakten på ham har blitt udødeliggjort gjennom Fønhus beretning i "Der vildmarken suser".
Han har så avgjort fortjent denne minnesteinen,
 ...han som var større enn bjønner flest, og hadde villmarkas farger i pelsen; den var mørk som seinvoksen fjellskog, som en vass-siklende bergvegg...



Vi tok oss dagens første matkvil her, hvor det var noenlunde lunt og godt å sitte.
For vi hadde ingen planer om å snu.



Vi skulle gå over Hestehøgda, vi - hvor utsikten bare kan beskrives som fantastisk!



Og noen MÅ stadig bevege seg utpå kantene for å se litt mer.
Tølle blir helt fortvila når Tove blir som en liten strek!



Her er det lett å gå, og sjøl om Ruggstien er slutt - fortsetter det en merka sti videre langs kanten.


Sola skinte på oss, mens regntunge skyer hang over hallingfjell.



Høstfargene...



Blir du med på leiken - må du tåle sleiken 😅



Så forsvant Tove utover kanten igjen...


Å huttetu, jeg sa ifra - vi kommer ikke og redder deg!



Tove er litt sånn gær'n, ho - hvem skulle trudd det om henne?!?



På neste tur skal jeg ta henne i bånd også. Trur eg.



Ho var stadig utpå kanten, og ho har noen litt ekle bilder i blogginnlegget sitt..

http://lapp-is.blogspot.com/2020/09/hestehgda-miniferie-i-vassfaret-del-2.html


foto Tove Nordheim
Det var nesten umulig å plassere kamera for å få tatt gruppebilde 1132 moh, det blåste temmelig kvasst - men Tove tok ett av meg og gutta.



Det var godt å komme ned på andre sida av Hestehøgda. Det var ikke akkurat vindstille der heller, men så lenge vi var i bevegelse, fraus vi ikke.



Her var det ingen sti. Stien vi hadde vært inne på, svingte seg innover Manfjellet, men vi tok sikte på å komme ned til Hangen.



Spennende skyer, men vi fikk ikke en regndråpe på oss!



Litt før jeg hadde tenkt, kom vi innpå en sti som førte oss ned fra fjellet.



Hvorfor ikke prøve den, så lenge den gikk i riktig retning?



Stien var merka og rydda i seinere tid, men den sto ikke på kartet.
 Men at dette var en gammel og velbrukt sti, var lett å se.


Og rett som det var - sto vi rett ovafor Nedre Hangen



Og akkurat da kom de første regndråpene!



Du snakker om flaks.
Vi kunne sitte i Hangen seter, lunt og tørt, og spise nista vår.



Det tok ikke lange tida, før regnskura forsvant i det blå.



Hangen, ei av de aller fineste Vassfarsetrene.



- med ei utsikt som kan ta pusten fra en!



Vi måtte stikke oppom den andre setra også, når vi først var i nabolaget.
Det går en fin sti mellom de to setrene, og midt mellom dem - går stien opp til Sæterknatten og Storaustetjern.
Hm, vi har vel ikke vært på Sæterknatten, har vi vel?



Det begynner å bli noen år siden jeg var her oppe for første gang også.
Det var visst i 2013!
https://nallenatten.blogspot.com/2013/10/hangen-seter.html


Det har ikke skjedd store forandringer her oppe siden da, ser jeg.



Nyehusa har fått maling, og det var det.



Sørgelig at alt er tapt, nå som det går vei hit opp og all ting.



Tenke seg til hvordan de sleit her oppe og holdt alt i orden for hundre år sida.



Det har kommet opp nye hus ved Nedre Hangen også, men det ser ut til at gamlesetra blir tatt vare på ihvertfall. Og takk for det.



Det var på tide å komme seg ned igjen, og Tassen var snar til å finne stien.



Vi tok en avstikker bortom ett X på kartet, men den løa jeg så da vi gikk opp her for sju år sida, gikk vi visst forbi denne gangen.



Stien var ikke like lett å følge nedover her, men jaggu hadde ett gravemaskin-monster greid å ta seg fram her også .


Vi kom ned, mens sola skinte på Hestehøgda.
For en kjempefin tur det hadde vært!


Jeg tipper den stien vi kom på, hadde fortsatt opp til Langtjernet.
Det der må jeg finne ut av 😉



Det var godt å komma heim den kvelden 💓



Jeg måtte ta en liten tur ned til Skrukkefylla før sola forsvant.


Det føltes som om vi hadde Vassfaret for oss sjøl.
Det var så stille og fredfullt!

Skrukkefylla.
Klokka var nærmere 19.30 da sola gjemte seg bak ei sky.



Tølle sovna ratt vi kom inn døra.
Og der lå han, helt til han fikk kveldsmaten servert.



Tove og jeg koste oss med småmat og lefsekling.
Vi kunne vel ikke ha det bedre!?!



Men Tove hadde noe på lur, ho.
Det er bare det at nå har det blitt så seint, at jeg får skrive om det en annen dag.
I morgen, kanskje 😉