lørdag 25. juni 2016

Eventyrlige turer

jeg: "Er du heime - på Bergheim???" 
Tonje: "JA"
jeg: "bli med på tur? 
Tonje: "JAAAA!"

Omtrent slik begynte tirsdagen. 
Omtrent 1 time seinere parkerte vi bilen på Veneli,
 og la i veg nedover Bertestien...
ned til Greineløken og bortover til Hallingvika.

Jeg har vel aldri før sett slik fart på gamle Nallefar!
Han nærmest sprang nedover - og med Tonje på slep, spurta de forbi hver eneste maurtue.

Ja, det var som mor hennes sa; tenk å vera so glad i naturen, men vera so redd før maur!!!
Nå var det minst to likesinna på tur :-)

Tida hadde liksom stått stille i Hallingvika.
Stallen til Berte var like krasafaren som sist...


Nå tok vi oss tid til å snuse litt omkring, og jammen fant vi ikke restene etter Bertes stue også. Det var bare såvidt vi kunne ane noen mosegrodde og morkne laftestokker, men vi var sikre i vår sak.


 I ei steinrøys lå en bit av jerngryta hennes å. Ei lita gryte. Men den vakte stor beundring.


Knotten var lei her inni skogen. Det var skrekkelig varmt når sola titta fram.
..og jammen greide ikke Tonje å lokke meg uti Aurdalsfjorden!


Nalle lå i skyggen og ante fred og ingen fare, men Tassen var helt forferda over at jeg kunne svikte ham slik.


Det var Tonje som fikk æren av å trøste en liten tass. Han hadde liksom rett til å være litt fornærma på meg ei lita stund...

Da vi tok fram nista, kom plutselig Nalle fram i sola også :-)


Etter ei stund var vi tørre, varme og mette 
- og tida var inne for å forlate Fantekjerringberget i Hallingvika, og gå tilbake.


Vi blei enige om å stikke bortom Skrukkefylla.


Og da vi kom så langt, måtte vi oppom Skrukkefyllhaugen...


Og plutselig fant vi ut at vi skulle rusle bort til Nevlingen også...


Da resten av nista var spist og termosen tømt,
følte vi oss klare til å forlate Vassfaret og gå over demningen.


Vi fulgte den blåmerka stien.


Den går forbi det idylliske Hallingtjern -


-før den ender oppe ved vegen til Veneli.
Så fulgte vi den ei lita stund, før vi fant stien opp igjen.


 Det er mye morsommere å gå på sti enn å traske langs en grusveg!


 Mange bekker små, gjør en stor å
- men nå har det vært tørt i skogen lenge.


Denne stien er ikke mye brukt, men det er jammen den fineste!


Så var eventyret over for denne gang...

fotograf Tonje Elisabeth Lien

Onsdag kom.
Jeg sto opp tidligere enn jeg har gjort på lang, lang tid. Vekte gutta boys, og kjørte ned til Flå og henta mamma.

Jeg tror ikke gutta forsto hva som egentlig foregikk - før de plutselig hørte stemma til Gry utafor polet i Hemsedal!


...jeg tok visst ikke ett eneste bilde før vi satte oss ned for å spise en Bromma-baguett... Da hadde vi gått omtrent en km.

Heldigvis fant Milli ett lite vann å bade i litt lengre opp!


 Det var ikke akkurat varmt her i høyden, men vi sleit oss videre oppover, vi.


RØGGJIN 1370 moh

Vi var en glad og lykkelig gjeng - inntil vi blei forstyrra av andre følk.

Det var ikke plass til andre på toppen...


 Det blåste ganske kaldt...


- men vi fant oss andre topper -


- og vi hadde flere høydepunkt i vente -
 


 VAFLER FRA BROMMA



Vi satt lenge nedi den lune dumpa og koste oss med vafler, og da vi begynte å gå igjen - gikk vi ikke langt før neste stopp...


Det var flotte motiver overalt!


og hundene poserte villig vekk :-)


Snøbad fikk de også. Mange!


Og vi beundra blomster som vi ikke viste navnet på?!?


 Ett av dagens høydepunkt, var da mamma og tante Alma blei med oss på Kinarestauranten i Hemsedal.
De hadde neppe hatt tid til å uroe seg stort over at vi blei så lenge på fjellet, for søstrene har mye å snakke om når de treffes.

Ei lett og lystig tone, og ei matlyst så stor...

Det var bare kjempekoselig!
Og som om ikke det var nok, så svingte vi innom Prestegardshus, barndomsheimen deres, og kunne gledelig konstantere at der sto alt meget så bra til.
Tusen takk, Hilde - det skal ikke forundre meg om vi dukker opp igjen i løpet av sommeren!


Tenk, jeg hadde vært kjempesosial to dager på rappen - og storkost meg!
Men så var det på tide med en ego-trip igjen.


Jeg la opp til en ganske lang tur, og siden Bjørn var heime, fikk Nalle en kviledag.

T for Tempelseter - T for Tassen 

Målet var Høgevarde, og en cache eller to.
Jeg hadde aldri gått fra Sigdal-sida før, men stien var brei og fin, og lett å finne.


Jeg husker ikke hva som hendte først - men plutselig dukka de opp som troll av eske - både den første reinen og den første cachen!

 Ubeskrivelig moro å møte slike dyr!

Stien var slakk og fin, og gjorde en sving til høgre rett før Raudmyra.

 Her ses Gråfjell i bakgrunnen. Den høgeste toppen der, er 6-7 m høgere enn Høgevarde


I ei bratt li, ble vi plutselig oppmerksomme på enda en rein!


Slike enslige dyr er som oftest nysgjerrige, og den svevde liksom omkring, mens den betrakta oss med vaktsomt blikk. 


Tassen skulle gjerne blitt med, men glemte fort dyret, da vi nådde fram til den store snøfonna rett foran Høgevarde-hytta.


Vi tok en runde for å se an bygningene. Det bygges ny og moderne hytte her oppe. En merkelig bygning, men den blir sikkert fin.
 

Herfra kan man se rett ned på rv7 ved Ørgenvika.


Jeg hadde tenkt å smake på nista her ved hytta, men så var det følk her, gitt. 
Da gikk vi naturligvis videre.
Tassen gikk rett nedi dyregrava, for det lå visst noen hundekjeks der!


Vi fant cache nr 2, etter at vi hadde beundra skiva. Det er ei utrolig utsikt her på klarværsdager. 


HØGEVARDE - 1459 moh

Klarvær var det dessverre ikke, men Tassen solte seg  i glansen.


Det begynte å rumle i magen. Vi måtte komme oss ned i ett lunere terreng før vi kunne ta fram nista.
Vi fulgte stien mot Gulsvik-setran, til vi kom ned i "dalen" mot Raudmyra. Jeg hadde lyst til å se igjen stedet hvor Raumyrdansen hadde fått sitt minnesmerke.
For de som vil lese mer om stedets historie, kan se HER

 Her burde det egentlig vært en cache!

Nista blei spist, men jeg hadde ikke lyst til å forlate fjellet riktig enda... Ikke Tassen heller, tror jeg - han liker å sitte å se seg omkring, han også.


Vi hadde gått omtrent 1,5 mil - og burde vel være fornøyde -
men så var det denne cachen Tempelseter da...

Den viste seg å ligge på fjelltoppen BAK Tempelseter. 
På Tempelnatten.

 Men uansett hvor godt jeg leita, så fant jeg den ikke.
Ergelig.

Vi satte oss i bilen og kjørte nedover mot Sigdal igjen.
Bestemte meg for å finne den i Hagan, i det minste. Den var sikkert ved parkeringsplassen der, og lett å finne.


Men jammen måtte vi ut å gå igjen.
Ikke så langt, en km kanskje. Og det var så absolutt verdt det.
Vi kunne nyte utsikten, og se kveldsola på Andersnatten langt der nede.
Fantastisk fint.


Og sommerferien er bare halvveis :-)