Tassen er som alle veit – en LUNDEHUND.
Lundehunden er en vakker, kvikk og energisk hund, hengiven og trofast mot de den kjenner, en modig liten hund som ble brukt til å hente både lundefugler og egg inne i huler og stupbratte steinurer. Lundehunden er hundeverdens siste stykke uberørte natur i Norge, og den regnes i dag som en av verdens mest sjeldne hunderase.
Tassen er ikke så veldig modig. Som valp var han tillitsfull og nysgjerrig på alt og alle, men i løpet av dette første leveåret, har han blitt skeptisk til folk han ikke kjenner. Det har gradvis forverra seg, og selv om han ikke har opplevd noe spesielt skremmende dette året - har han altså blitt en liten reddhare.
Jeg vil ikke at Tassen skal være redd, men jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle gjøre livet enklere for ham. Jeg tok kontakt med Hundehjelperen.
I dag hadde vi en privat–time med Hilde på Låplassen. Jeg fikk mange aha-opplevelser, og ting og tenke på. Først satt vi ute og snakka om livet med Tassen. Tøffe-Tassen som ikke er redd verken fyrverkeri, mørket, elger eller store biler. Men mennesker.
De uberegnelige menneskene. En gang da han var ca 7 mnd, var det ett damemenneske som prøvde å drepe ham. Ho holdt ham fast og stakk en pinne in i munnen hans – han var sikker på at han skulle dø, selv om jeg var der.. Den dag i dag, kommer dødsangsten snikende hvis noen har tenkt å holde ham fast. Og Mannen som tok ham i båndet og ville kidnappe ham… Og alle menneskene som stadig “hiver” seg over ham – gudene vet hva de tenker å gjøre. Når vi møter slike “uberegnelige” personer, går vi ofte videre. Fordi de er farlige. Så den neste vi møter som kanskje vil hive seg over ham, kan være enda farligere..?
Tassen vil flykte fra slike skumle ting. Jeg trodde jeg da burde holde ham ved min side, for å lære ham at hos meg er det trygt. Men det er ikke trygt nok for Tassen, så flukt er faktisk en sunn og normal reaksjon. Takk og pris for at han løser “problemet” ved å flykte, istedet for å angripe! Frykt-aggresjon er jo hunden (og menneskets) farligste fiende. Nå skal vi trene. Vi skal trene så nær disse skumle menneskene som vi tør. Vi skal jobbe oss forsiktig nærmere og nærmere, mens vi holder kontakten og gjør enkle øvelser. Vi skal bli i situasjonen, til faren er over. Tassen skal føle seg trygg, han skal mestre og få mere selvtillit.
Hunden har noen fabelaktige sanser.
Synsansen er omdiskutert, men man er vel noenlunde enig om at fargesynet er dårligere utviklet enn hos mennesket, men at nattsynet er bedre.
Hørselsansen er langt bedre enn vår. Hunden hører minst dobbelt så godt, og de hører det som kalles høyfrekvens/ ultralyd. (lundehunden kan lukke ørene for støv og skitt, og muligens også for en type kommando)
Luktesansen er hundens viktigste sans – en million gang bedre enn hos mennesker!
Smaksansen er dårlig utviklet. Mennesker har omkring 9000 smaksløker, hunden bare 1700, men hunden bruker i stor grad luktesansen til å forsterke smaksinntrykket. En hund som ikke liker lukten av noe, vil aldri frivillig smake på det..
Og at hunden har følelser, er det da ingen grunn til å tvile på 
Jeg kan se en ekkel film på tv, og få vondt i magen. Jeg kan høre en sang fra 80-tallet – og vips er jeg tilbake i russetida. Jeg kan kjenne duften av en parfyme – og dermed er jeg tilbake ved bestemors sminkebord på soverommet i 2. etasje.. Jeg kan gjenkjenne en helt spesiell smak, slik som kjøttkakene på Solstad – og være sikker på at de er akkurat like gode som for tjue år siden.
Har vi noen som helst grunn til å tro at hundene oppfatter ting annerledes, kanskje? Derfor er det så viktig å forstå hvordan vi best kan hjelpe, og jeg er kjempe-takknemlig for den timen med Hilde i dag.
Alle mennesker burde egentlig gå på hundeskole…
Tusen takk for i dag, Hilde! Ingen er så god som du 
Ja, jeg fikk mye å tenke på, og mye å gjøre. Tassen er forresten ikke slik mammadalt jeg trodde. Her om dagen stakk han av! Men vi satt og spiste, begynte han å mase om å få komme ut – så jeg slapp ham ut. Han måtte sikkert på do. I Sotsji gikk Bjørndalen og co for livet, og mens minuttene gikk, glemte jeg hele tassen ei lita stund. Men etter ti minutter, begynte jeg å lure. Jeg gikk ut og ropte, men ingen tass var å se. Dette ligna ikke ham i det hele tatt!
Jeg blei skjelven og kvalm da jeg så de små fotspora som forsvant ut gjennom sauegjerdet. Husker at jeg tenkte på det bildet jeg har lagt inn over her – jeg tenkte på om det var det siste bildet av Tassen og Nalle. Jeg tror ikke jeg har vært så livende redd før, men jeg kjørte sakte forbi den ene gården etter den andre – og endte tilslutt opp i tunet hos Vicky. Jeg turde ikke rope, i tilfelle han ikke var der – jeg kunne ikke ta sjansen på at han skulle komme springende etter meg over riksvegen heller! Han var ikke på frieri. Jeg oppfatta at telefonen hadde ringt, og ringte opp igjen. Det var en nabo som fortalte at Tassen hadde vært hos dem. De fikk selvfølgelig ikke tak i ham, og han hadde gått videre. Jeg kasta meg i bilen, og kjørte tilbake over brua, og da så jeg Tassen. Han gikk med snuta godt planta i snøen, men kikka opp da jeg åpna bildøra. Beina mine var som gelè, men han sprang heldigvis til meg – glad og fornøyd.
Så kjørte vi hjem.
Heretter må Tassen gå i laaaaang langline…
Kito har blitt stor, vi kjente ham nesten ikke igjen! Han er en toller på nesten 7 mnd. Så søøøøt!
