Alle veier fører til...

Jeg hadde skikkelige problemer med å bestemme meg for hva jeg skulle gjøre på mandag, men da Bjørn skulle til Vassfaret - slo jeg følge med ham. Neste dilemma blei hvor jeg skulle ta turen..
Første tanke ble å gå Vassfarstien fra Nes Østmark til Strøen, men så slo jeg det fra meg. Det ble for mye skog.
Fjellet frista mer. Kanskje gå fra Søbekkseter til Strøen? Nå som jeg hadde sjåfør og alt? Nja...nei det fikk være til en annen gang...
"Sett meg av ved Godvatna, så går jeg en liten tur utpå Høgdefjell før jeg rusler nedover til Strøen, da"

Stien ut på Høgdefjell er godt merka, og veldig godt brukt.
.


Alle burde ta seg en tur ut dit, det tar bare en snau halvtime.

Vi blei sittende litt nedom varden og beundre utsikten, men bestemte oss ganske raskt for å følge en annen sti videre...

Det går godt merka stier til bla. Åslisetra, men på kartet fant jeg en annen sti, en som skulle komme innpå stien til Kviturdsetra - og den såg spennende ut.

Stien var umulig å finne, jeg så ikke ett eneste dyretråkk engang! Bare noen djupe elgspor her og der.. Det blei litt kronglete å ta seg fram, men jeg visste sånn omtrentlig hvor jeg skulle gå.

Etter ca 5 km, møtte vi på Kviturdseter-stien

Den er ikke helt enkel å følge den heller, men der har jeg gått så mange ganger - at jeg vet omtrentlig hvor den er lettest å miste.

Stien er blåmerka, men merkene er slettes ikke like tydelige overalt. 
Kart er kjekt å ha, eller Topo GPS'appen 😉

Vi kom ihvertfall fram til Kviturdsetra!

Den sto akkurat der den har stått i minst 150 år.

Jeg satte meg ned og tok fram nista mi, en Bromma-baguett!
Men bikkjene har blitt så innpåslitne og snikete, at det er nesten umulig å kose seg. Misunnelsen lyser av dem og de sikler nesten over meg!  Det ender vel med at jeg må nøye meg med hundematen.

Jaja, hva kan jeg forvente...

Klokka hadde blitt nærmere fire, og vi måtte tenke på å komme oss ned til Strøen - før vi blei etterlyste.
Istedet for å snu, ville jeg gå utover mot Kviturdkollen. Det burde bli den raskeste vegen. Og hvis jeg tok i bruk alle mine sanser, kunne jeg kanskje finne Kviturdhiet også..?
Jeg begynte "søket" nedom setra, men endte ganske raskt oppe ved prøvehiet som vi hadde vært ved flere ganger før, for ett par år siden. Vi måtte tilslutt gi opp søket den gang, men jeg har vel egentlig aldri gitt opp håpet om å finne hiet.



Alle sa at det ikke var noen vits, siden hiet har rast sammen for lengst.

Fine, fine eventyrskogen.



Vi fulgte ett slags tråkk, da jeg ble oppmerksom på noen steiner under ett tre. Ikke så unormalt, kanskje - men da jeg så ett slags merke på treet. Hm.
Det kunne selvfølgelig være ett grensemerke av ett eller anna slag, men jeg begynte å se meg ekstra godt omkring.



Og da...


DER VAR DET !!!

Hiet var vel ikke stort å skryte av,
 men jeg følte jeg hadde funnet en stor skatt!

 Her overvintra en svær hannbjørn vinteren 2008-2009.
Litt vemodig å se det sammenraste hiet, men enda tristere å tenke på at bamsen ble skutt i Stor Elvdal for fem år siden.
315 kg veide han, en skikkelig rugg av en bjørn.

I år har jeg ikke hørt om en eneste sikker bjørne-observasjon i verken Vassfaret eller i Hallingdal.

Bilder ble tatt i alle himmelretninger, før vi takka for oss og gikk derfra.

 

Så fulgte vi gamle minner og fant fram til myra, 

og deretter den bratte stien ned mot Strøen.

Det er vel ett par km før man kommer fram til "hovedvegen"


- og der blei vi raskt plukka opp av Mathisen som hadde venta en smule utålmodig etter å komme seg heim.
Vi nådde ikke helt ned til Strøen denne gangen, men bikkjene og jeg var enige om at det hadde vært en kjempefin tur likevel 
😊

Hverdager :-)

I dag har jeg vært flink.

Etter ett par arbeidsdager, er det greit å starte søndagen litt forsiktig 

men etter noen runder Wordfeud og en kaffekopp var jeg igang.

MED VINDUSVASK!

Ei bøtte med zalo og salmiakk, og ei bøtte med skyllevann.
 Og så PUSS PUSS PUSS
Det var noen måneder siden sist, men jeg skjemmes altså ikke.
Det finns så mange mer fornuftige ting å gjøre enn å vaske!

Jeg er ei ganske håpløs husmor, men når jeg først gjør noe - gjør jeg det skikkelig. Som regel...

For sjøl om jeg ikke vaska alle vinduene, blei de som fikk kjenne vaskefilla både rene og pene. Jeg får lyst på nye gardiner når jeg driver på slik, jeg har tross alt hatt de samme siden vi flytta inn hit for omlag 15 år siden - men jeg la så mye arbeid i dem den gang, at de får jaggu holde i 15 år til. Jeg har andre ting å bruke tid og penger på.

 Jeg ordna med de få blomstene som har overlevd tørkesommer'n, og ga dem en skvett akvarievann - for det liker de så godt.
En liten støvtørk her og der, og en omgang med skurefilla - så blei det så bra, atte. 

Og det føles så innmari godt når jobben er gjort.

Det samme gjelder kanin-klipp.

Jeg gruer meg litt på forhånd, men kaninklipp er en slik ting som ikke kan utsettes. Og når jeg først får satt meg til med kaninen på fanget, er det bare koselig.

Idag var det Ingrid som måtte ordne sveisen sin.
Det var på dagen tre måneder siden sist.

Etterpå ordna jeg buret hennes, og tok Ludde sitt i samma slengen. Ut med ett trillebår-lass med drit og lort, og inn igjen med masse flis og høy. Da lukta det friskt og godt der også. Jeg hengte opp varmelampa, det kan bli kaldt om natta på denne årstida.
Hønene er igang med myting, så jeg drøyer med å gjøre reint hos dem, til det er over. De har ikke lagt ett eneste egg de siste dagene, men de lever vel - er venner og vel forlikte. Da jeg kikka inn til dem ikveld, hadde jammen kyllingene vagla seg sammen med hønemor og de fire "gamle".

Vi hadde jubilant her i huset denne uka, så på torsdag vanka det kake til kvelds. Tassen ønska seg sjokoladekake han og, men den blei bakt til Bjørn.

Den dagen var det faktisk fint vær også!

Jeg var skikkelig støl i låra etter turene med Tove, jeg kjente det veldig godt på tirsdag og onsdag - men på torsdag var det på tide med nytt "bakkeløp"

Vel, det var ikke helt etter planen, men det blei bare sånn.

For da vi først hadde kommet oss opp vegen forbi Sevre kraftverk, fikk jeg så lyst til å fortsette på stien.
Vi hadde ikke gått der på flere år, men vi måtte prøve...

Det er bratt her, men tenke seg til -


- dette var arbeidsvegen for karer fra Børtnes som arbeidet på Brenno-saga i mange år - for mange, mange år siden.

Tja, det ser uframkommelig ut, men 

stien fortsatte gjennom steinura - akkurat som før.

Tove, det er STUPBRATT ned i elva 😱


Der var grinda og da var det værste gjort, eller..?


Neida, jeg fikk fart på meg videre opp og forbi Skaret,
for der gikk det mange svære kuer eller okser - det er ett fett for meg - jeg er redd dem!


http://www.sikkerhedseksperten.dk/produkter/faerdselsskilte-advarselstavler/advarselstavler-kreaturer 😉

Det gikk altså fort fort opp til toppen!


Utsikten rett ned på Bergheim blei beundra lenge og vel.
Vi kunne ikke snu og gå ned igjen, nå som "kreaturene" visste vi var her oppe.

Så jeg bestemte meg for å følge Geiteryggen utover.

Det kunne bli en fin tur.

Vi fulgte gamle dyretråkk.

Noen ganger var det så bratt, at jeg trodde vi måtte snu. Men så viste det seg at stien snodde seg framover på finurlig vis.

Det var kjempefint å gå her!

 Det var egentlig ett virvar av stier
- men vi fulgte ryggen opp og ned -

- over topp etter topp.

Her står Stabukkene på Geiteryggen 😆

Det har jammen vært folk her også...

For en spennende tur i nærområdet!

Tilslutt nådde vi den siste toppen på Geiteryggen,
 og da kunne vi se ned på Bromma stasjon og Lauvviken.

Det vart litt kronglete å komme seg ned på riksvegen, og da vi kom ned, måtte vi bare kravle oss opp igjen, for tungtrafikken dundra forbi og det var så smalt!

Det rare var, at da kom vi over en stubb av den gamle Kongevegen, og vi fant slåtta til Skotte-Morten,
før vi tilslutt måtte ned på riksvegen igjen og gå i grøfta gjennom Kjerringvika.
Men det gikk bra!
Og den vesle turen vart på godt over ei mil...

Jeg ser opp på Telenor-masta hver eneste gang vi passerer den, og jeg tenker på ørnene og undrer på hvordan det har gått med dem.

Det er lenge siden de fløy avgårde, nå er de forhåpentligvis framme i Afrika. Jeg håper vi får se ørner her neste sommer også, og jeg håper fremdeles så inderlig at Telenor vil få straff som fortjent!

Jeg må nesten vise fram fugleungene som vi har i butikken...

Bildet av de to ganske nyklekkede og dunløse skapningene, blei tatt den 26.september...
Slik ser de ut nesten tre uker seinere! ...mor passer på 

Vi har fått inn noen få reptiler i butikken også!
Her er en liten Skjegg-agam. Tipper han er ca 10 cm nå...han vil bli 50!

Vi har to i samme bur, og det er faktisk ganske moro å se på dem! De er nysgjerrige og livlige, noen merkelige skapninger.

Men jeg kommer ikke til å ta med noen hjem...

Jeg tok derimot med meg seks gull-barber på lørdag. De blei så bittesmå da de kom oppi akvariet mitt, og de er visst litt forskremte - men jeg håper de vil føle seg hjemme etterhvert.

Jeg må legge inn ett par skrytebilder også, før jeg tar kvelden... 

Bjørn fikk ett vottepar til bursdagen sin. 

 Og jeg fikk ett vottepar av Nalle 💓