Ganske imponerende, faktisk.

Det dukka opp ett minne på facebook...

Det passa på fredag.
Da hadde jeg fri, og Mona tok imot oss med åpne armer da vi ankom Bøgaset.
Etter en liten hilserunde, la vi ut på tur sammen,
og Kvasshøgd var målet.

Tøffe, lille Martin på 3,5 år gikk aller fremst.

Etterhvert kom vi på stien, men Mina og Mari gikk i sin egen verden.

Det var så grønt og fint gjennom trollbjørkeskogen.

Etter drøye 3,5 km kunne vi se toppen,
 og da var det en som fikk skikkelig fart på seg!

Og så sto de der igjen, søskenparet på 13 år.

Nalle og Tuuli smilte fra øre til øre

De poserte av gammel vane for fototgrafene.
Kloke, gamle hunder kjenner tralten.

Dette er litt av en gjeng, altså!

Det blei matpause og litt å bite i for liten og stor.

Det var helt utrolig hvor mye Mona hadde plass til i sekken sin, tilogmed gullpenger hadde ho båret opp på Kvasshøgd denne dagen!
Den dama der, altså.

Vi hørte og såg at uværet nærma seg.

Mina driver med turn på fritida si, og ho tok noen imponerende piruetter.

Og naturen spilte virkelig på lag!



Førstemann til å vende snuten nedatt, jo det var Martin Minstemann, det.



Vi rakk ned fra fjellet før tordenværet var over oss, men regnet innhenta oss ganske kjapt.
De blei så utrivelig der oppe, at sauene fulgte med oss nedover.


Da vi kom ned på hytta, hadde Unni stekt ett lass med vafler. Skal hilse og si det smakte!
Og innen vi dro derfra, hadde været blitt fint igjen.
Tusen tusen takk for en kjempefin dag Tuuli, Mona, Mina, Martin, Unni
 og Mari 😉

❤❤❤
På Bergheim hadde det ikke regna en eneste dråpe, om jeg husker rett.

Lørdag var det arbeidsdag, men på søndag lå alt til rette for en fjelltur igjen.
Vi kjørte opp til Imlan, parkerte helt innerst, og la ivei over Rustadfjellet.
Det er vel første gang jeg har gått der uten å bli våt på beina!

Myrer og småbekker var tørre, og vi måtte gå omveier for å finne vann.

Nalle hadde overraskende nok valgt å bli med tur igjen. Og enda større overraskelse var det kanskje at Bjørn ville bli med.

Tassen og jeg måtte la de to bestige den første toppen først 😅



Jeg konstanterte at cachen min GC6R6Q6 lå tørr og fin på plassen sin,
mens Bjørn beundra utsikten fra Nonsnatten.



Vi kunne ha snudd der og vært fornøyde med det, men Nalle var i god form, og vær og terreng tilsa at han også ville ha glede av å fortsette på runden.
Så vi la i vei nedover fjellsida.


Noen har merka denne stien, men det virker ikke som om det er så mange som går her.
Helt uforståelig, spør du meg.


Det er så lettkupert og fint å gå her!




Ett spennende landskap.



Tordenværet dundra rundt oss hele dagen, men det holdt seg unna oss.



Da vi nærma oss Darren (GC6R6R5) så vi fram til ei pause på ett trekkfullt sted.
For kleggen var etter oss ... som en klegg



Nalle og Bjørn var førstemenn til topps her også.

Og det buldra og buldra. Uværet så ut til å nærme seg, det var muligens på denne tida det herja som værst i Flå. Det sendte hagl på størrelse med store klinkekuler, som lagde bulk i biler og all ting! 
Ekstremvær light som er imponerende flott på avstand.

Oppover dalen og i stiens retning, så det betraktelig lysere ut.


Vi tok det helt med ro, og jeg tok meg tid til å legge ut ett par cacher til i området.


Nalle kvilte, mens Bjørn drømte seg bort i Store Rustadvatn...

Ved vesle Rustadvatn gjemte jeg enda en cache, så nå ligger det snart ute totalt 9 cacher i dette området.
Jeg anbefaler virkelig en tur hit! 


Jeg brukte TopoGPS og markerte stien vi gikk.
Rundturen vart drøye 11 km, og det må sies å være godt gjort av en lapphund på 13 år. Han sov godt da han kom heim, men dagen etter var han like fin.
OK, litt støl, da - men hvem var ikke det?



Jeg er så stolt av Nallen min, atte 💓

Ja, og vet dere...Rypa ligger fremdeles på egga sina.
Jeg bar henne og hele reiret over i "kriserommet" en kveld da det var mørkt og stille. Spenningen var til å ta og føle på da to egg datt ned, men jeg plukka dem opp, og like hele var de heldigvis. Ho tok det med fatning - og har ligget pal på egga sine siden.
Jeg veit ikke hvor mange ho har, men minst fem...


Fantastisk imponerende hønepøne!!!

Den Store Kanindåpen

Tuppen og Lillemor er ikke "døpt", men navna sa seg sjøl da jeg fikk de to søstrene av Nina en dag i mars. At det skulle gå nærmest troll i ord, hadde jeg ingen anelse om. Men da det plutselig kom en liten kaninunge, ble selvfølgelig Lillemor mor, og tanta ble hetende Tuppen.

Men hva skulle så barnet hete???

Det var Elinor som foreslo navnet TULLA, og det syns jeg passa utrolig godt på det lille sjarmtrollet...som jeg fremdeles ikke er helt sikker på om er gutt eller jente. (vi får ta en tur til veterinær og gjøre noe med det snart)

Tulla sovna nesten på Elinors arm 😍

Mandag den 8.juli 2019 var den store dagen.

Det var en riktig så høytidlig seremoni.
Tulla satt på sin gudmors fang, mens jeg klipte av en liten hårdott 😍

Elinor hadde laga ei fantastisk kanindåps-ostekake!

- og Tulla fikk smake aller først



💝



Etter den rørende seremonien, fikk Tulla komme inn til Tuppen og Lillemor
- og det ble vår tur til å spise kaken til ære for dåpsbarnet.



Kaka smakte like godt som den så ut, og vi forsynte oss rikelig to ganger,
før vi ble enige om å ta ei pause i etinga og gå en tur.

Nalle hadde slokna på trammen for lengst.
Men Hall og Tassen ville gjerne bli med på tur!

Jeg hadde helt glemt at vi hadde med oss tegnspråktolk!
Ho holdt seg liksom på sidelinja og gjorde en kjempejobb, for det var jo Elinor og jeg som skravla hele tida 😅

De hadde mye å prate om, Hall og Tassen også 😊



Noen fotopauser hørte med.

De visste så utmerket godt at det vanka godbiter for "sitt og bli"

Tullegutter, altså 😎

Lomma mi med tørrfôr-kuler var veldig populær.
Som dere skjønner, så er de fleste og beste bildene tatt av Elinor.



Da vi kom tilbake fra turen, drakk gutta av samme vannkopp.
Det er sånt som hundemammaer syns er såååå søtt!

Hall hilste på kaniner og høner også, og på fjordingene.
Det var litt av en dag for liten og stor!

Tusen, tusen takk for at dere kom, og gjorde dagen så fin!

 💟
Til kvelds fikk Tulla klipt av seg resten av "valpe-pelsen"
Den er ikke noe å spinne av, men jeg vet iallefall hvem som fortjener det første brukbare fingerlause-paret etter Tulla.