onsdag 1. juli 2020

Bonusferie dag 2

En ny dag, fredag 24.juni 2020

Det lå an til å bli en skikkelig varm sommerdag, men vi tok oss god tid med frokost under parasollen. Hundene har dårlig matlyst når det er så varmt, så de trenger litt tid på seg, de også.



T for Tølle,
og Ringerike Turistforening...



Vi fulgte den merka stien fra Strøesdammen og oppover mot Slakollen, der bekken sildrer side om side. Det er jo helt perfekt!



Tassen kjølte seg ned med ett myrullbad både titt og ofte.



Stien bort til Nedre Slaseter har blitt tydelig nå, og det har kommet opp skilt.



Absolutt verdt å ta en titt bortom der, og det er bra at det har blitt hengt opp informasjonskilt om plassen. For sjøl om setra er ny, har den en historisk verdi.



Det er fint å ta seg ei pause i skyggen 😊



Setra ligger godt over halvveis oppi lia, og utsikten er fin herfra.
Den siste delen opp til øvre Slaseter er litt brattere.
Det var da Tove gikk bakerst og kyssa frosker 😉


Barfi og Tassen fant seg en skygge straks vi var oppe på Slakollen, men Tølle slo seg ned nærmest Tove  - som vanlig.


Tove, hva skulle du med alle de froskene???

foto; Tove Nordheim

Jeg satt i fred og ro i egne tanker, da Tassen pirka forsiktig borti meg og sa han var der for meg...
 💓



Der oppe sto alltid Nalle også.
Vi fortsatte turen med Nalle i tankene. Vi hadde ingen planer om langtur idag. Gårsdagens tur kjentes i beina, og det var fryktelig varmt tilogmed over tregrensa.


Øvre Slaseter i all sin prakt...


Vi fortsatte på den blåmerka stien mot Slafjell.


En kort strekning nedom skogen, før snaufjellet åpner seg,
 og så er det strake vegen opp på Slafjell 1091 moh.


Det er ikke bestandig så lett å få med alle på en selfie...

Men man kan ha mye moro mens man springer att og fram og trykker på utløserknappen😅

Ingen bilder blir perfekte, men vi har ihvertfall bevis for at vi var der 😅


Barfi likte seg veldig godt med vind i håret 😍



Det er veldig mange fine fjellvatn på Slafjell, og vi endte opp ved det nærmeste


- og Tove var førstemann uti, som vanlig!



Dette var dagen for leik og moro.



Tølle fikk også bli med uti littegrann. Jeg har jo ett håp om å få ham til å like å ta seg en avkjølende dukkert etterhvert.



Barfi liker vann, men det får være måte på 😅
Er man Fjelldronning, så er man Fjelldronning



Vi stoppa på den samma plassen på tilbakevegen, og endelig ble det "lundehunder på sten".
Barfi ville helst ligge i skyggen...



Vi frykta at det var skrekkelig varmt nede i dalen,
 så vi dro ut tida så lenge som mulig. Og dette er så absolutt ett fint sted å sitte og nyte utsikten.


Utsikt mot Strøen, Slakollen og Hellsæren.



Tilslutt måtte vi ned i den grønne fjellbjørkeskogen.
Flittige maur vrimla på stien, og svimlende mengder av mygg surra i lufta.
Tror heller aldri jeg har sett så mye myrull som i år...



Livet er ikke alltid ett hesblesende kappløp med døden.

Livet er ikke bare titusen strevsomme steg mot små mål.

Nei, livet er rikt nok til å være bare sus i myrull -



Livet er rikt nok til å glemme timene og brødet og døden.
Men alle disse flittige -
med lønningspose og armbåndsur og spisestue i lys bjørk...?
De er så gjerrige på minuttene.

Ropet fra hjertene drukner i larmen av stempler og stål.

Men myrull suser i sønnavind
den enkle sangen
som hjertene minnes i maskinhallene.

Og ensomme fugler seiler i sol,
seiler i sol og skriker - -
Hans Børli



Dagen led mot kveld igjen. Vi er flinke til å bruke dagen, syns jeg.



Varme og slitne kropper har godt av å gli ned i kaldt og friskt vann.
Det gjør noe med en.
Sjøl om det bare ble en bitteliten dukkert denne gang, så ville jeg ikke vært den foruten. At jeg ikke forsto det før - i tidligere år!



Tusen takk for to uforglemmelig fine dager, Tove og Barfi.
💓💓
http://lapp-is.blogspot.com/2020/06/ny-tur-i-vassfaret-slakollen-og-slafjell.html


mandag 29. juni 2020

Bonus-ferie!

Ferien min var over, men etter en arbeidsdag var det bare om å gjøre å komme seg ut igjen og nyte de fine sommerdagene.
Tove er fremdeles permittert, og siden Barfi har hatt godt av turene våre, er de ikke vonde å be om å bli med på tur.
Vi tok oss tid til å hilse på Bjørn på Orrebu.  Han var travelt opptatt med å male de siste veggene på uthuset, før det blei for varmt i sola.
Og vi gjorde klokt i å komme oss avgårde.


Planen hadde ikke vært helt klar, annet enn at vi ville til Vassfaret. 
Da kunne vi jo like godt ta turen inn i den aller villeste naturen, tenkte jeg.
Opp på Bringen, f.eks
Tove beundrer Bringen, september 2018

Bringen Naturreservat ligger innerst i Vassfaret indre Landskapsvernområde,
og jeg visste jo at Tove kunne tenkt seg dit.

Dette var ikke den varmeste dagen, men vil man opp på Bringen, blir man garantert varm uansett. Vi starta å gå fra Strøen, fulgte grusvegen noen km, før det bar rett til skogs.

 URskogs...

En skulle vært like spretten som Tølle og Tassen! De tar seg lett fram uansett hvor ulendt det er. Tove er derimot sterk som en bjørn, og greier seg veldig bra likevel 😉


Etter helgas regnskyll, rant det rant småbekker nesten overalt. Vi drakk av hjertens lyst, og skylte oss med det kalde vannet.


Deilig!

Etterhvert åpenbarte utsikten seg, og terrenget flata ut da vi omsider kom opp.



Vi fortsatte å gå helt ut på Bringen, og da var det på tide med ei skikkelig pause!



Tølle går ikke langt fra sin kjære Tove 💓



Vi måtte selvfølgelig ta ett gruppebilde av oss ved den vesle varden som markerer Bringens høgeste punkt 996 moh

foto; Tove Nordheim
Ingenting å si på antrekket 😅men du og du som vi allerede da fabla om en dukkert i Trytetjern. Eller i Strøen...



Ned av Bringen måtte vi ihvertfall.



Her ser vi rett opp i Buvassjuvet, og fosseduren hørtes lang vei.
Vilt og urørt, og ganske utilgjengelig.

foto, Tove Nordheim.
Jeg har knabba bildet fra blogginnlegget til Tove... fordi jeg elsker dette området!

Nå sto valgets kval,  korteste alternativ: 1.gå samma vegen tilbake,
2; gå ned i Buvasslie og oppatt ved Suluvatn,
eller 3; opp til Strøslie, forbi Skardet og over Trytetjernåsen...

Men selvfølgelig uansett ikke før vi hadde vært innom Mortenshøla



En gjør seg sine funderinger når man sitter på ett slikt sted. Hula er ikke stor, men vi kunne fint slått oss ned her,vi. Og kanskje har det bodd en fredløs kar her, en med navn Morten, men ingen vet helt sikkert.
Jeg legger ved historien om Skotte-Morten, så kan man tro det man vil 😊
https://neshistorielag.org/sagnet-om-skotte-morten/



Tilslutt hadde "vi" bestemt "oss" for å gå videre...


Vi skal til seters, gutter!



Det går en rødmerka sti fra høla og videre oppover Strøslie, som er veldig grei å følge. Turoperatør Natten mente den skulle følges uten tull og fjas...


...det er jo bare ett par km fra høla til Strøsliseter...

...og på den idylliske setervollen passer det utmerket med ei pause.


Der blei vi sittende lenge, nesten en time.
Fisken vaka og gauken gol, og bikkjene tok faktisk en liten blund.



Klokka nærma seg halv åtte, og myggen begynte etterhvert å bli veldig innpåsliten. Tilslutt måtte vi pakke sammen, og legge på sprang.


Vi tok oss ikke tid til en stopp ved Skardtjern engang, vi bare hasta videre...


I nedoverbakkene mot Skardet la Barfi seg i tet og pilte avgårde med gutta på slep.


Vi rakk bare såvidt å beundre årets blomsterprakt ved Skardet


- og den gamle setra nederst på vollen, såg kjempegammal ut i år...


Tassen tok styringa da vi kom nedpå vegen, men vi tok en liten avstikker til skogs igjen, for å ta en titt på restene etter Venedokk.
Det er slikt en bare må gjøre når en er i nærheten...


Så åpenbarte Trytetjern seg 😍



Men vi hadde fremdeles ganske langt å gå...vi kunne ikke hefte oss bort med en kveldsdukkert, sjøl om bikkjene begynte å bli veldig slitne

Det er ingen sti over Trytetjernåsen, og jeg har prøvd mange ganger å finne den raskeste vegen over - uten å egentlig komme noen veg 😅
Men jeg har jo gjort meg noenlunde kjent, og vet ihvertfall hvor vi ikke bør gå.



Vi tok ei lita pause midt oppå åsen, og da la de seg til å sove, alle tre.
Det var stille og fredfylt i skogen.



Sola var iferd med å gå ned, da vi endelig kom over på "rette sida".


Det var sjølveste St.Hans-aften og det var så lyst og fint, enda klokka var 22.30


Det gjorde godt å se igjen Strøen da...



Tove og jeg bevilga oss årets første bad, mens Barfi, Tølle og Tassen venta tålmodig på land...



På Orrebu ble st.hans-bålet tent, og en times tid seinere kunne vi krype til køys, stappmette av grillmat og gode opplevelser.



Neste dag venta nye eventyr...