Turen til Tjyrunatten begynte vi egentlig å snakke om for lenge siden.
Men så har tida flydd i fra oss som den ofte gjør, men viljen var fremdeles til stede.
Så da vi møttes på butikken sist søndag, foreslo jeg å møtes på Kolsrud kl 12 førstkommende tirsdag Hanne svarte JA momentant. (ho burde visst bedre 😂)
Så vi møttes til avtalt tid, og la i vei mens toget fra Bergen suste forbi oss
Tre hunder og to optimistiske damer syns det så greit ut å sette kursen rett gjennom hogstfeltet og opp imot Langeskori (det heter så på kartet, men har sikkert ett anna lokal-navn?)
Hanne var advart!
Om at det ville bli bratt og at stien ville nesten bli like vanskelig å finne som før.
To ganger tidligere har jeg prøvd å finne enkleste vei...
Hvis vi gikk rett opp, ville vi møte på stien før eller seinere. Det var taktikken.
Og det er utrolig hva man greier, bare man bruker god tid og tar seg ei pause i ny og ne!
Etter enda ei liten økt, gikk vi plutselig rett på stien! Det gjorde ingenting om det ikke stemte med kartet 😅
Det er jo faktisk mer som en vei, enn en sti,
og vi kom på den akkurat der den røde pila markerer oss
(Kjekt å bruke kartet slik, så har vi noe å gå etter neste gang)
Fra nå av, var det bare en fryd å gå.
Selv for ei med tung sekk, og nye sko...
Skogen ble åpnere
Det begynte å bli utsikt også!
Hvis vi hadde vært litt gær'nere, hadde vi gått ned Mastestien, men det ser for bratt og glatt ut…
jeg tror ikke den rustne vaieren er noe særlig å holde seg fast i lengre. Nå til dags brukes helikopter når linjene inspiseres, så maste-stiene har bare forfalt mer og mer de siste åra.
Men kanskje vi prøver en dag??
Her oppe er ihvertfall stien «vår» både trygg og fin
Tølle og Vesla setter også pris på utsikt og oversikt.
Bilene nede på rv 7, ser og høres ut som illsinte veps - men som ikke er til fare for noen
Hanne ble stående litt nedi skogen…ho greide ikke helt å løsrive seg fra telefonen og hverdagen
Vi tok oss tid til å nyte utsikten. Ingen hadde noe imot det.
Vesla, en vakker og vennlig kjempe på 3,5 år. Ho bor nede i Hallingdalen ett sted, ho også
En kommer som kjent ikke til topps på flat veg, og ferden vår fortsatte oppover.
Målet hadde i første omgang vært høyspentmastene, og det hadde vi allerede greid med god margin
Sjølve Tjyrunatten var så nær så nær, men likevel ganske uoppnåelig
Vi hadde gått lenger enn langt,
og det var kanskje på tide å si seg fornøyd med dagens innsats.
Hanne hadde nemlig fått skikkelig gnagsår!
Vi bestemte oss enkelt og greit for at nok var nok, og satte oss godt tilrette og tok fram nista.
Man skal jo kose seg på tur!!!
Hanne hadde tatt med seg ekstra vann, også ho. Det er visst på tide jeg lærer, for småtassene var tørste!
Her kunne vi sitte lenge og nyte utsikten
Den vesle kikkerten har jeg begynt å bruke flittig, den er nesten bestandig med på tur.
"Hei Vesla, husker du meg?"
Men Findus var bare en bitteliten guttevalp som sov i sekken første gang vi gikk på tur sammen.
Og han var fremdeles så liten at Vesla hadde knapt lagt merke til ham...
Ho gjorde seg litt kostbar, må vite 😘
Findus fortsatte å sjarmere damen.
💞DANSE - DANSE DOKKA MI💞
Tre fine hunder og to blide damer
Jeg tok en liten avstikker i den retningen stien på kartet skulle ligge, mens Hanne pleide foten sin.
Jeg greide ikke å skille den fra dyretråkk, men det kan tenkes den går framover berget og ned mot Bråtajordet . Det må nok undersøkes bedre en annen gang.
Så snakka vi litt om livets og naturens forunderligheter 🤗
Hvordan livet gir og tar
Vi så spor etter brannen som herja her for ørten år siden,
men såra hadde grodd og gitt næring til nytt og meningsfullt liv.
That's life
Vi så ikke mer til sola den dagen, og vi var glad vi hadde både stillongs og dunjakke på da vi begynte å gå nedover.
Se så fin veien er!
Det ligger mye arbeid og slit bak en slik vei i slikt terreng, den var sikkert uunnværlig en gang i tiden. Tidene forandres, og nå er det knapt noen som husker den.
Skogens dyr og fugler trives her.
Skogens konge har vært veivokter de siste 50 år
Det var noen skikkelig svære steiner som hadde blitt lagt på plass her!
Så kom vi inn i "Mikado-skogen", og dermed forsvant stien, nesten...
Vesla fant seg ett hus i skogen
Smart hund som leita etter hus innlagt vann!
Men vi kunne ikke bli værende der.
Stien ble en stor utfordring å følge, enda så gjerne vi ville.
For vi ville jo helst gå den helt ned, slik at vi kunne gå den helt opp igjen neste gang!
Men det lot seg ikke gjøre, og vi måtte tilslutt velge enkleste vei
Tilsist kunne vi labbe tilbake mot Kolsrud mens vi kikka fornøyd opp mot Tjyrunatten og tenkte
- neste gang -
Det var ganske behagelig å gå på flatmark igjen 😅
Langt der opp var vi, og vi vet forresten at det finns flere veier til Rom 😉
Bilene sto parkert ved "Kolsrud stasjon".
Stasjonen ble offisielt nedlagt 3.juni 1984, og nå, 40 år senere er det knapt spor etter den.
Trist. Det er noe med slike stasjoner der det engang var liv og røre.
Tusen takk for en trivelig dag, Hanne og Vesla!
Gleder meg til neste tur, da skal vi til topps på Tjyrunatten 😎
