Tidtrøyte

Jeg hadde tenkt meg opp på Klevjarudnatten i dag.

Vi la i veg med friskt mot, men det blei ganske fort forferdelig tungt å gå…

Tassen besteg den nærmeste topp han fant, og så snudde vi jaggu - mens leiken var god!

Det ligna ikke oss akkurat. Men vi skulle gå en tur med Vicky idag også, så valget var igrunn enkelt.

Jada, isen ligger fortsatt på Trytetjern

Det blei en fin skogstur med Vicky. Det blei tur med henne igår også, forresten! Jeg har jo hatt to fine fridager på rappen igjen, jeg.

Det bor noen livsnytere på Bergheim, det er sikkert

Jeg har brukt dagene på LAPPHUND-ULL.  Nalle og Tassen eeeelsker duften!

Spesielt når ulla kommer fra fine lappe-jenter. Denne gang fra Arja i Sandefjord

Vi har fiksa litt på rokken. Ved hjelp av en gummi-strikk og en bit av gubbens skinnbelte – går rokken nå så og si knirkefritt! Det blei en ren nytelse å sitte der og spinne. To sneller blei fulle, og tvinninga gikk som en drøm.

For ett par uker siden, gjorde jeg ett lite eksperiment.

Jeg hadde ei hespe med kvit angora, og ett ferdig fingerlaus-par.

Og oppi gryta bar det!

Dette var restene av navlelav-gjæringen jeg farga ull med for 1,5 år siden! Jeg hadde spart på blandingsen i ett norgesglass, slik for sikkerhets-skyld… Den prosessen blei beskrivi i dette blogginnlegget

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Denne gangen tilsatte jeg litt mere vann, men bare nok til at fiberen blei dekka. Varma det opp sakte til 70 – 80c slik som sist, og lot det stå til dagen etter. Så blei det skylt og hengt til tørk.

Nå har jeg strikka enda ett par fingerlauser av garnet. Ett nytt mønster denne gang, men det er umulig å beskrive hvor mjukt og behagelig dette garnet blei

Det er stor fargeforskjell på 1.og 2. farging – men saueulla tar nok lettere farge til seg enn hva angoraen gjør. Kanskje jeg skal prøve å farge bittelitt ull for 3.gang..

 

Vinteren er på hell, det er helt sikkert – men jeg har strikka luer!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En i angora og en i lapphund.  Og begge er så altfor store, da gitt.

Håper det finns noen der ute som er tjukkere i hodet enn meg

Det var det. Nå venter to arbeidsdager på meg.

GOD PÅSKEFERIE TIL DE SOM HAR DET!

Torsdag er ganske all right!

 

Himmelen var knallblå, da vi la ut på tur med Inger og Vicky. Og det gjorde ikke dagen verre, da Maya, Timo og Pelle slo følge med oss!

Vi gikk “den lange Geitsund-runden”, og ved benken ville jeg ta gruppebilde…

Legg merke til Nalle. Han er den perfekte fotomodell, han

Gruppebilde… VIS LYSBILDEFREMVISNING LAST NED ALLE

Nalle la seg i skyggen da vi kom heim, mens småtassene herja i vårsola.

Det er som sagt noe med Tassen og dachser!

Spesielt Pelle….

-knusere

kjekkasen   TIMO

Så gikk vi en liten snuserunde til kvelds, og fristelsen blei for stor…

- SITT OG BLI, GUTTER

Deretter fulgte to arbeidsdager. Det går veldig bra med kakadua Nikko, han sjarmerer alle som kommer innom butikken. Vi har ikke hørt han si noen ord, men han skratter og ler, og han vet hva han vil – ha oppmerksomhet og kos nesten hele tida… Vi har fine dager på jobb.

Men helg er nå engang helg, og det er godt når søndagen kommer!

Søndag er fridag, og etter en langsom oppvåkning, tok jeg fatt på både klesvask og gulvvask. Huttetu. Da klokka var to, kasta jeg vaskefilla, fant fram Flå-kartet og smurte niste. Kolsrud neste!

Har alltid så lyst til å finne slike små firkanter som står på kartet – disse prikkene hadde tilogmed navn! Men ingen jeg kjente, visste noe mer om dem. Og det første problemet åpenbarte seg ganske fort – jeg greide ikke å finne den rette stien fra Engi…

Det er bratt her oppunder Tjyrunatten. Og mosa er sleip. Det var viktig å gå forstiktig, og ta småpauser i hver minste snøflekk – spesielt når motløsheten begynte å sige innover oss.

Etter å ha traska oppover og oppover i håp om å krysse stien som burde gå på skrå her ett sted – fikk jeg omsider øye på noe menneskeskapt!

Dermed bar det strake vegen mot det første målet.

En fantastisk utsikt åpenbarte seg!

Det blei mer og mer vinterføre, men snøen bar. Og Tassen var ikke til å snu!

Jeg syns vi hadde gått langt, og jeg hadde nok vært på nippet til å snu noen ganger, men..

“Hva er der mitt øie skuer??”

HEIUN – mine damer og herrer, stedet var ikke stort å skryte av.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Stallen sto litt lengre bort. Den var ikke gammel den heller, men den hadde vært i bruk for lenge siden… Ting tyda på at det hadde vært eldre bebyggelse her en gang i tiden.

Her henger det faktisk noe interessant! En vaier og en slags heisanordning, som sikkert gikk rett ned til Søre Kolsrud. Har sikkert vært en nyttig ting.

Jeg trengte ikke å spørre gutta – de ville videre de også Det var jo så fin sti - sjøl om den tidvis var dekka av ganske mye snø.

Da stien delte seg, tok vi den enkleste vegen – og det var selvfølgelig feil. Etter en liten smak på nista, blei vi enige om å gå ned igjen og fortsette opp den andre stien som var var MYE brattere…

Vi fikk lønn som fortjent ser dere Suserud???

Det var igrunn ikke stort å se i det hele tatt!

Men vi fant fram, og jeg syns faktisk det er stor stas

Nå gikk det radig nedover. Det begynte å småregne, og jeg var klissvåt.

Vi tok oss tid til å nyte utsikten. Svanenes trrompetfanfarer nede på Hallingdalselva, overdøva nesten søndagstrafikken på rv 7.

Og vi var så stolte over å ha finni den fine stien til Heiun og Suserud

Men plutselig var den borte.. Og endomondoen hadde slått seg av for lenge siden, den hadde gått tom for strøm etter bare 8 km - som hadde tatt 3,5 time…

Vi blei gående og leite litt, men måtte jo etterhvert søke enkleste veg ned,  før det blei mørkt. Ergelig å ikke finne ut hvor stien begynner!!! Da vi nådde bilen, var klokka litt over 20. Vi hadde gått fra dalbunnen som ligger på 144 moh til Suserud oppe i 746 m høyde, en stigning på 602 m, det! Ikke så rart da kanskje, at jeg kjenner meg litt støl og stiv her jeg sitter – og føler en viss angst for morgendagen….