I vinden som aldri før

Hverdagene er tilbake, men søndagen ble helt spesiell.

Gamlekjærestene

Det striregna på formiddagen, men tilslutt bestemte jeg meg for å ta en tur til Gry på Vaset likevel. Været letna, og innen vi var framme - var himmelen bare grå og jentut'n i Maristua mer enn klare for å ut på tur!

Før vi visste ordet av det, var vi på toppen av Ålfjell.
Det vil si...det ene ordet tok det andre 
- og derfor var vi plutselig på Ålfjell.

Etter en tur på nesten mila, varta vertinna opp med middag og kaffe og sjokoladekake. Det blei en aldeles perfekt dag, skulle gjerne vært der lengre, vi - men så var det disse dyra der heime, da... Da regner jeg ikke med Bjørn, for han var på fisketur ;-)

Heimturen var egentlig veldig fin den å. 
Panoramavegen mellom Vaset og Lykkja, er bare helt fantastisk.

Det ligger fine, gamle støler på rekke og rad. Fjell og vatn.
Sau, hester og kyr. 

Det er så levende over der!

Kroneis er godt, det

Gommo sin støl låg innunder Skogshødn på Løkjistølan,
 og heimplassen Prestegardshus på Torsetsida, har utsikt rett opp på Hydnefossen...
Jeg måtte stoppe på vegen ned mot bygda, og ta bilder både her og der.

HEMSEDAL 💓

Jeg stoppa og beundra ei elgku med to røde kalver på Jordheimsmyrene, 
 det var heldigvis stille etter rv 7 denne kvelden.

Fullmånen fulgte oss helt heim til Bergheim.

Kyllingene hadde lagt seg for lenge sida.

Lyset ble slukket hos kaniner og høner, og glugga stengt for å unngå hanegal klokka fire neste morgen,
 men vekkerklokka ble stilt på ni.

Jeg kan tenke meg at mamma hadde vært klar i mange timer, da jeg kom til Flå. Sekk og bærspann, gummistøvler og solhatt - alt var klart for høstens første bærtur.

Etterhvert dukka det opp flere ivrige bærplukkere.

Tassen var ikke dårligere, han åt seg framover i lyngen..

Jeg kan ikke skryte og si at spannet blei fullt,
men vi hadde det veldig trivelig i Gapahuken ved Hangstjern den dagen.
Og det er viktigst.
Det er fremdeles masse bær å finne i skogen for den som vil!

Da vi kom heim, gjorde jeg reint hos kaninene. Det er fort gjort nå som jeg bare har Ingrid og Ludde.

Jeg tok ikke sjansen på å slippe ut Ingrid, for jeg har ett lite håp om at ho er drektig igjen. I såfall skal det skje noe i løpet av ei ukes tid.

Men Ludde trengte litt oppmerksomhet 😊

Jeg satte brillene på min nese, og tok Ludde på fang
KLIPPE - KLIPPE - KLIPPE - og HOKUS POKUS

- så var han ikke til å kjenne igjen!

Tidligere i sommer, like etter at jeg hadde lundehund-treffet her,
hadde jeg besøk av en journalist fra Hallingdølen. Ho hadde fått tips om at jeg spant hundeull, og ville gjerne skrive litt om det.
Det har skjedd så mye de siste ukene, at jeg hadde nesten glemt hele greia, men nå står reportasjen på trykk i torsdagsavisa...

Foto; Malin Saue Johansen

Vi hadde en kjempekoselig dag, og det blei snakk om litt av hvert.

 Ho var glad i dyr ho også, så man kan vel kanskje si ei fjør blei til ti høns...?

Takk for besøket, Malin 😉

PS. Fiskeørnene lever!
Vi ser ungene sitte oppi masta, mens foreldrene er på fisketur - og det er lett å høre når de voksne kommer tilbake med fangst!
Ungene er også med på flyveturer, så jeg har trua...

Syndere i sommersol - og regn

Naturen er vakker, og den er brutal. 


Ørnereir i toppen av ett tre kan kollapse, og unger kan falle ned og bli drept. Foreldrene kan bli forstyrra og skremt bort ifra både reir og unger, av uvettige nærgående fotografer, fiskere, hogstmaskiner og annen trafikk. Det er mange farer som lurer, og det er årsaken til at bla. fiskeørn har vært å anse som utrydningstrua. Men ørnene våre trivdes i rampelyset. De har fostra opp unger de siste åra, imotsetning til mange andre kjente ørnepar. Det var oversiktelig og trygt der oppe i Telenor-masta.
Bare så forbanna synd at de ikke fikk være i fred noen uker til!!!
Heldigvis er det fremdeles liv og røre i toppen av masta,
på tross av Norkring, ett selskap som er 100 % eid av Telenor
...

Hallingdølen har vært flinke til å undersøke hva som har skjedd, og å skrive og følge opp saken. Jeg tror det var viktig, dette kunne for all del ikke forbigåes i stillhet - og alle forsto at ett eller annet sted i det store, sterke Telenor - der satt den sjuende far i huset...

Sannheten kom altså fram til slutt, og den var like stygg som frykta. De tilstår at det var de som reiv reiret, og de beklager.
Det er virkelig beklagelig er at ett så stort selskap som Telenor, ikke gidder å følge norsk lov.
Jeg syns det er helt utrolig at noen kunne få seg til å klatre opp i masta og rive ett reir som tydelig bar preg av å være i bruk også. Hva i all verden er det slags mennesker, da? Disse kontor-rottene skjønte vel ikke bedre, men de ute i felten måtte da i himmelens navn ha vett til å takke nei til jobben...

Mot alle odds, så lever ungene fremdeles - men det høres at de sulter!
Det er vel lov å ha ett lite håp om at de skal overleve nå, når de har greid de to første ukene. 

Blir spennende å se hva slags straff Norkring får!


Det er ikke alltid så greit å vera fuggel i dag!

"mine" fem små, har vokst seg store på tre uker!
Men mamma'n passer fremdeles på som ei skikkelig hønemor skal, og om natta samler ho alle under vingene sine. De er så søte, atte.
De tester vingene sine, og det er nok ikke lenge før at de kan flytte sammen med resten av høneflokken. Jeg hadde tenkt å fått temt disse skikkelig, men det har det ikke blitt tid til.  Likevel så glemmer de seg bort og spiser mais av hendene mine, og det er da enda noe :-)

Ei ferieuke går fort, enda det var ikke mange dagene med finvær.
Noe måtte vi jo finne på lell...

Stakkars store, sterke karer...

Nalle har begynt å slippe pelsen, og da er det greit å få tatt en dusj.
Han er ikke akkurat kjempeglad for å bli børsta, men han må lide for skjønnheten, han som oss andre :-)

Søndag tok vi oss en kjøretur ut av Hallingdal, Bjørn og jeg. Og bikkjene selvfølgelig..
Vi kjørte over ved Sloko og ned i Numedal. Artig å se noe nytt en gang iblant.
Sjøl om det ene dalføret ligner det andre, til en viss grad.

Middelalder-dalen har stavkirker. 

Siden det var juli og fellesferie, kunne vi tilogmed komme inn og få en liten omvisning i kirkene.

Nore stavkirke fra ca 1167 

Uvdal stavkirke er like fin. Området rundt er museum, men jeg hadde bare tid til å se inne i stavkirka. Vi kom selvfølgelig rett før stengetid.

Dagen etter tok vi en tur i den andre retningen. 
Til Valdres.

Det krydde av folk ved Hedalen stavkirke, så vi tok oss en tur til fjells istedet.

Vi blei møtt av truende skyer før vi kom opp på fjellet.
så vi forta oss tilbake.
Turene blei knappe to km tur/retur, men nå er vi litt mer forberedt på hvordan vi skal "bæra uss åt" når vi skal gå Dølavegen fra Fledda og ned til Vassfarplassen, ihvertfall. 

Det vil være lurt å ha en bil i hver ende, og gå hver vår veg - for å slippe alt for masse bilkjøring att og fram. Det vil være fint mulig å gå ifra Strøen også, bare en har hele dagen på seg.

Vi slo oss ned i bilen, tok en kaffekopp og åt litt nistemat - og lokka sola fram igjen. Lite multekart å se her, forresten.

Bilturen fortsatte ned gjennom Hedalen og over til Nes i Ådalen. Det vart middag og en cache på Valdresporten, før vi kjørte tilbake til Hedalen.

-"jeg" plukka med meg noen flere cacher her og der.
MugglerBjørn var det perfekte reisefølge denne dagen!

Tassen lå ved siden av meg i setet,

og Nalle lå på gulvet og nøt den kalde lufta...

Det var vel ikke de tryggeste oppholdsplassene under bilkjøring, men vi kjørte på stille og rolige veger denne mandagen. Det var tydelig at ferien var over for de fleste, og det var den også for meg.

🙈🙉🙊

Nrk's Sommertog passerte Bergheim oppover dalen forrige onsdag, og denne uka kom det tilbake.
Nalle og Tassen forsto neppe hva vi venta på, tog passerer jo her i eninga - og denne dagen virra helikopter over huet på oss attpåtil. Det vart så mye liv, at de gadd ikke bjeffe engang - de bare satt der til stas.

Vi burde vel ha stått på perrongen og vinka til toget i lag med jernbane-folka, men vi er litt redde for å stikke oss fram også, da serru.

Men det var moro å se bildene fra Bergheim. Jeg blei faktisk sittende å glo på tv fra togets avgang i Ål og til det var forbi Gulsvik! Artig å se alle kjente plassene fra en annen kant enn vanlig. Og så er jo Hallingdalen ualminnelig vakker - spesielt når sola skinner og himmelen er blå.

Himmelen var fremdeles blå, da toget passerte Gulvik.
Da fikk jeg omsider ræva og Berlingoen i gir, og så svingte vi oss oppover mot Haglebu. På jakt etter en cache på ett sted jeg aldri hadde vært før!
Vi parkerte bilen ved bommen til Nordre Lia, og gikk oppover 3 km før vi fant den blåmarka stien - akkurat som det sto i cache-beskrivelsen.



Det var så fint ratt vi kom opp fjellet!
Stien var tydelig, og det var lett å gå. Ganske vått, det er så - men det var vi forberedt på. Det er masse myrer i dette området også.

Multemyrer...


På Storlifjellet var det fantastisk utsikt i alle kanter.

Etter 3 km veg og ca 1,5 med sti - så var vi på toppen av Skinnatten!

Det bles godt 1074 meter over havet!

Hovdanplatået, Haglebunatten, Berghammeren, Norefjell, Gråfjell og Gaustadtoppen var noe av det vi kunne beundre herfra kl 19 en onsdagskveld!


Tassen fikk en liten raserunde på toppen.
Ellevill lykke og skikkelig runddans over å slippe løs ei liten stund!

På tilbaketuren fulgte vi en annen blåmerka sti på langs over hele Storlifjellet, til vi møtte Turistforeningens rødmerka sti ned mot Ruglandseter.

Vi gikk tørrskodd over disse myrene, imotsetning til visse andre...

Og jeg tok fram nistepakka før vi gikk ned fra fjellet.

Herfra så vi vegen som svinga seg oppover, der vi gikk ett par timer tidligere...

Idet vi kom ned til Ruglandseter, gikk sola ned over Haglebuvannet -

- og ringen var sluttet.

Da vi kjørte heimover var klokka nesten 21. Sola skinte bare på de høgeste toppene og skyggene var lange.
Men brått ble jeg vár en masse bevegelse nede ved Flenten.
Reinsdyr, gud hvor de er flotte!

Imorgen (idag) er det søndag. Yr melder om regn i store mengder de neste dagene. Gutta boys er litt utålomdige etter å komme seg ut på tur etter disse arbeidsdagene, så vi får nå se hva det blir til, da.