lørdag 23. februar 2019

Feberfantasi

I dag fikk jeg endelig noe som virka mot hosten.
Eller om det er tiden som leger alle sår, tja si det. Men jeg truuuur ihvertfall at jeg overlever nå!

Det har blitt mange turer att og fram mellom sofaen og senga denne uka, 
og jeg har knapt ensa denna karen som satt sånn lettere henslengt inni en krok. 
Han har sitti der lenge, godt over ett år, uten å gi lyd fra seg.
Han har bare sitti der og betrakta de som gikk ut og inn av soverommet mitt, så det må ha vært utrolig kjedelig.
Han var nok vant med mere action der han kom fra. 😉


Da Bjørn hadde avlevert hostemedisin og en sixpack med Munkholm, dro han inn til Orrebu igjen. Jeg tok meg en støyt av den bitre drikken og putta innpå en Paracet, og tok med bikkjene ut på en liten luftetur.

Det var da vi kom inn fra veslerunden, at jeg såg at husnissen hadde sunket fullstendig sammen!



 Jeg kjente ett stikk av dårlig samvittighet ovenfor den rare skruen som satt der så ensom. 
Jeg tok han med inn i stua, og tenkte det kanskje kunne være koselig å ha noen å prate med.
Vi la ut om alle vondtene våre, og etterhvert følte jeg meg faktisk mye bedre.



Så mens han fortalte det ene eventyret etter det andre, begynte jeg å strikke en genser til ham.
Jeg håper dette er starten på bedre tider.

Namaste 🙏🏼




Ps.Om noen syns Bergheim likevel er ett trivelig sted, 
er det mulig å få hyttedrømmen oppfylt nå. 

onsdag 20. februar 2019

Bånn i bøtta

Jeg fikk legetime mandag  kl 14, og El Hage konstaterte raskt brukne ribbein.
 Er du sikker, sa jeg, jeg trodde det skulle gjøre mye vondere, og jeg er ikke blå engang?
Du er blå og hoven, du kan få se i ett speil. Vel, jeg tok meg ikke bryet med å se,  jeg måtte jo tro legen på hans ord. 
Enda så irriterende påståelig jeg kan være.
Han smilte heldigvis. 

Sjukling-selfie - med magnetkrage og høge skuldre...


Jeg følte meg som en nittiåring da jeg skulle stå opp fra undersøkelsesbenken, men ultralyden viste at nyre og lever var uskadd. Det var de nederste ribbeina som var brukket.  De to nederste er frie, dvs de går ikke frem til brystsiden og fester seg ikke mot brystbein eller brusk. Derfor er de mer ustabile enn de lengre oppe. De må ha ro for å gro riktig sammen, og jeg kan ikke få bruddene til å gro fortere med bare viljen. 
Det måtte bli sykemelding. Jeg håper å kunne komme tilbake til Kiwi neste uke, for det må være mulig å stå i kassa. Vi er flinke til å ta hensyn til hverandre.
Jeg har merkelig nok ikke noe særlig vondt i ribbeina, men alle advarte meg mot hosting og nysing - 
så jeg måtte selvfølgelig pådra meg en saftig forkjølelse også. 
Det begynte med sår hals, noe jeg først trodde kom av en Pinex Forte. Jeg tok pilla før jeg la meg, og den slo meg fullstendig ut. Jeg må ha liggi og sovet med kjeften på vidt gap hele natta - slik kjentes det ihvertfall da jeg prøvde å svelge. Men den såre halsen gikk ikke over, og i går begynte hostinga for alvor. Det gjør skrekkelig vondt å hoste, så den kontolleres etter beste evne. Tassen ble usikker på meg og trodde jeg gikk og knurra. 
Han som har vært min beste trøst disse dagene.


Fy fillern, det har vært sååå fint vær.
Forbaska ergerlig å ikke greie å nyte det. Men formen er altså langt ifra så god som den burde.
Jeg orker ingenting.
Det har tatt tre dager å skrive dette innlegget. Når jeg har gått tur med bikkjene, er jeg helt kake.
Jeg prøver å strikke, men legger det fort fra meg igjen.
Orker ikke høre verken lydbøker eller radio.
Jeg er stiv og støl, snørrete og ustelt....og skikkelig drittlei og ufordragelig.



Og Tassen blir sååå sliten av å passe på meg.



Bikkjene er utrolig tålmodige.
For å aktivisere dem uten å slite meg ut, får de noen søksøvelser.


Og så tar de jobben med å vokte tunet meget seriøst.



Jaja, slik går nå dagan. Og det må jo bli bedre.
Til helga, kanskje.


Bruk brodder!