Plutselig hadde jeg frihelg, gitt!
Fredagsfri er det ikke så ofte jeg har, så jeg fikk det nesten litt travelt med å finne på noe denne dagen. Og denne dagen var nesten like varm som de foregående dagene, men om mulig - enda litt mere lummert.
Jeg har kjøpt årskort på vegen Nesbyen-Hedalen, så det må utnyttes. På ferden over mot Hedalen, “sparte” jeg derfor 70 kr, men i bommen opp til Søbekkseter betalte jeg 50 kr. Helt ok det, når vegen fører fram til noe nytt og spennende 
Etter litt plunder i starten, fant vi den rette stien opp mot Surtind. Det var en fin sti, og temperaturen var perfekt. Det buldra og braka rundt omkring oss, men Nalle og Tassen brydde seg ikke om det, heldigvis.
Uværet nærma seg etterhvert fra flere kanter…
…og jeg var temmelig spent på om det var en varde på Surtind..?
Det var det!
Tilogmed ei postkasse med navn.
Men mobilen virka ikke her oppe, så det var dessverre nytteløst å leite etter cachen..
Vi forta oss heimover igjen, og bare noen få regndrypp innhenta oss.
- og cachen på Søbekkseter, den fant vi 
Vi var fornøyde med turen, men når vi først var på disse kanter, så måtte vi svinge nedom Vassfaret. Bommen ned til Strøen koster også 50 kr, men det er verdt det! Og dessuten “sparte” jeg jo 140 kr denne dagen, liksom…
Kveldstemning ved Strøen.
SJELEFRED
Slik ser de ut - verdens nydeligste hundepoter…
Lørdagen opprant med det samme strålende været. Morgentimene brukte jeg innendørs ved rokken, men da klokka var nesten halv fire – var det slutt på fred og ro
Vi dro til Hakkebakkeskogen i Bjørneparken i Flå!
En feiende flott forestilling med hallingdans og sang og humør i massevis – tilogmed på dialekt!
Bakemester Harepus var utsolgt for lefsekling, men popcorn var helt ok i slik en stund!
Da forestillingen nærma seg slutten, kom regnskurene nærmere og nærmere. Men jammen kom de ikke løpende, de parkansatte, med regnponchoer til liten og stor!
Ett av de uforglemmelige høydepunkta, er nok å få hilse på Morten Skogmus og alle de andre dyra i Hakkebakkeskogen.
Herved anbefaler jeg ALLE å ta turen i Bjørneparken og få med seg den to timer lange forestillingen!
Nalle og Tassen hadde greid seg heime aleine i nesten fire timer, for første gang!
Men jeg skal si det var noen som var glad for å se oss
Og Mina og Tassen har blitt kjempegode venner, tro det eller ei!
Endelig noen som gidder å bli med på leiken!
Tassen henter ballen, og Mina kaster.
omattat og omattatt
“..næmmen, er du lei, Mina?”
TULLA !
Den kvelden var det noen som sov godt.
Tassen, Nalle og jeg, sov som stein til langt utpå søndagen!
Det var ett kjøligere drag i lufta, men tordenværet rulla omkring og gjorde oss dovne…
Først utpå kveld, våkna vi til liv.
Da kjørte vi opp til Siggeset – for å nyte kveldsola!
Nalle og Tassen hilste høflig på sauene. Det er koselig å høre sauebjøller på Siggeset.
Jeg følte meg lat, fryktelig lat, Men etter ei lita stund, tok nysgjerrigheten overhånd igjen, og vi begynte på stien mot Fjølaset.
Stien var noenlunde grei å følge fra denne kanten, og etterhvert passerte vi Grisetjern.
Når hundene mista sporet pga lemen og andre fristelser, holdt jeg oss på stien. Når jeg mista stien, førte de meg fram….
Takket være ett perfekt samarbeid, fant vi fram til “knutepunktet”!
Vi beundra som vanlig utsikten ned i Børdalen.
Børdalsvatnet er langt, det gitt! Og veldig, veldig øde.
Det er fritt og godt her oppe, og en fjelltur til kvelds er aldri feil
Nalle ville helst ta det litt med ro, men Tassen poserte villig vekk
- før vi fortsatte på stien ned mot Rakketjern -
- og fram til Siggeset igjen. Da var ringen slutta, og jeg var kjempefonøyd med endelig å ha gått denne runden.
Denne turen blei som prikken over i’en - en kjempefin avslutning på ei trivelig helg
Så var det Låvesvale-ungen, da.
Dette er det siste bildet jeg tok av ham. Det blei tatt den 25., og siden har ingen sett ham – hvis han ikke flyr der oppe sammen med de andre låvesvalene, da.
Det gjør han nok
