En sommerdag

Etter én arbeidsdag, var vi på plass i Orrebu igjen på tirsdag.

Vi hadde ikke vært der lenge, før vi fikk besøk 😊

Vi er egentlig ikke så veldig selskapelig anlagt, så vi tok beina fatt.

Dvs. jeg kjørte opp til bommen ved Reset, og parkerte der. Derfra er det ikke lange stubben å gå til stien som fører opp på Klypa.

Det var forskrekkelig varmt - jeg tipper minst +25! 

- og det gjorde godt å komme litt opp i høyden.

Det var luftig og behagelig der oppe 😎

Herfra kan man se Huldrevatn og Hellsenningen, Søbekkseter og hele sulamitten.

Jeg hadde stor glede av den vesle kikkerten min👍

Vi gjorde en liten runde oppå toppen, og slo oss ned ved "varden" med utsikt beint tilbake mot Skjenfjell. 

Det er hytter og se i nesten alle retninger, og verre skal det bli, dessverre.

Det er ett ganske idyllisk område her ved Klypetjern og Vinstrevatna.

En må fokusere på det en liker å se, og overse resten 😅

Det var egentlig Tassen som gjorde meg oppmerksom på all den svarte steinlaven. Og siden vi hadde all verdens tid, begynte jeg å plukke. Det hadde regna hele formiddagen, så laven løsna enkelt og greit. Jeg plukka litt her og litt der, og plutselig hadde jeg fylt opp ett par bæsjeposer. Den svarte steinlaven sies å være den beste fargelaven, så det skal bli spennende å prøve.

Den står på kok i skrivende stund 😉

Gutta tok seg en blund, og jeg en kopp kakao.

Findus søv so søtt - på ein mjuk møsedøtt 😍

Det er viktig at Findus lærer å ta det med ro, så jeg kikra og kikra. 

Ikke det minste rart vi brukte 3,5 t på 5 km 😅

Vi rusla langsomt heimover i 18-tida.

Findus var ikke helt sikker på om han ville tilbake så tidlig...

Sola skinte til langt på kveld, og mens gutta leika på myra - satt jeg på terrassen med ett glass vin og plundra med en heklekrok. 

Etterhvert blei myggen såpass plagsom, at vi gikk inn og tok en liten blund.

Klokka 23 gikk vi ut i sommernatten...

Jeg fyra opp i bålpanna, og røyken holdt mygg og knott unna.

Men Tølle holdt meg med selskap.

Ved midnattstider begynte alvedansen.

Vi snek oss forventningsfullt ned på den store myra...

Vi skal ikkje sova burt sumarnatta 

Ho er for ljos til det

Då skal vi vandra isaman ute

under dei lauvtunge tre

Og kjenna at vi er i slekt med jorda

Med vinden og kvite sky

Og vite at vi skal vera isaman

Like til morgongry

En riktig så fin sommerdag hadde det vært.

Findus og co var godt fornøyde, og blei klare for å krype ned i loppekassa tilslutt.

Der villmarka suser...

Så er frihelga mi er over for denne gang.

Jeg burde vel kanskje takket ja til invitasjonen, slik som normale folk ville gjort, og blitt med på sommerfesten til Kiwi Flå - men vi endte opp på Orrebu, hundene og jeg. Vi hadde ikke vært der siden det var snø, og siden gubben nå er bortreist på laksefiske, var det naturlig for meg å prioritere de firbeinte vennene mine.

 Jeg kan jo ikke å være borte fra dem mer enn høyst nødvendig..

De syns det var kjempestas å få springe rundt og rundt på ett "nytt" sted. Bekken måtte undersøkes, og myra, og uthuset og fuglehuset og hytta og alt på en gang. 

De sprang nesten rundt seg sjøl i begeistring.

Så måtte jeg ta dem med til Høgdefjell, for der hadde Findus aldri vært før.

Det er bare 1,5 km ut til varden, så selv om det ikke er noen stor bragd for en stor valp - så måtte jeg skrive oss inn i turboka denne gangen.

Det hadde tydeligvis vært noen på Høgdefjell før oss. Ikke så rart det, for det var fint vær - selv om det blåste kvasst.

Etter at utsikten var beundra, slo vi oss ned på en lunere plass.

Det var fint der også, og ikke en levende sjel å se.

Det var bare å nyte stunden, og ta seg en blund.

Findus tok noen selfier 😅

Tenk at den fantastiske vesleguten min er fem måneder allerede

💓

Jeg hadde ikke tatt med drikke til andre enn meg sjøl, det var dårlig gjort...

Flere av vasshøla, viste seg å være fullstendig inntørka.

Men vi tok det med ro på tilbaketuren likevel, for regnbygene holdt seg langt unna.

Findus henger stort sett sammen med Tølle, men Tassen har ikke noe imot å bli tatt bilde av sammen med ham en gang iblant.

De er egentlig veldig forskjellige, de tre. 

Findus minner faktisk veldig mye om Nalle, spesielt når han trekker seg unna og betrakter noe. Det gjør han gjerne når vi er på tur.

Det er vel ikke så lett å se, men her sitter Tassen igjen på stien, fordi han syns det var helt unødvendig å gå rundt denna vannpytten.

Tassen, altså 

Og her er linselusa mi, han som vil sjekke ut alt.

Og her er han som vil SPISE opp ALT!

Da vi kom ned på vegen att, ville jeg plassere gutta sammen oppå en av disse merkelige steinene for å ta bilde -  men Findus nekta plent å bli med på det.

De følte seg ikke helt vel, verken han Winston Churchill eller kong Haakon heller, tror jeg 😂

Siden jeg først hadde betalt i bommen, ville jeg ta en tur ned til Strøen også. Det var altfor lenge siden sist vi hadde vært der. Det sto ett par biler ved hyttene langsmed Strøen, men det var ingen folk ved demningen.

Det kan se ut som om blåbærlyngen har greid seg bra likevel her nede, lyngen var irrgrønn og frisk. Skal se det blir blåbær likevel!

Findus ble en smule skeptisk, da jeg sa det var på tide å vise ham ett ekte bjørnehi.

Vi kom oss opp i steinura, og Tølle og Tassen poserte villig inni hiet.

Men Findus - neeei, det hadde han virkelig ikke lyst til...

Etterhvert greide vi likevel å lokke ham nærmere 😅

Så - mens Tassen holdt vakt, fikk Tølle lurt ham med seg innunder den svære steinen

"Er det helt trygt det her da, Tøllebror?"

"Ja'ra", mente'n Tølle.

 Og tilslutt blei Findus skikkelig husvarm, han!

Det var i dette hiet han sov sin siste vintersøvn, slagbjørnen Rugg. Han som feilaktig fikk skylda for å ha drept gjetergutten Johan Sagadalen, og som blei skutt i Storbekkseilen 1,5 år seinere, den 13.mai 1908.

Her er ett lydklipp fra boka Der villmarka suser; Slagbjønnen Rugg

Det er visst på tide å lese litt Fønhus igjen, kjenner jeg.

Da vi kom opp til demningen att, lurte jeg litt på om jeg skulle ta årets første dukkert. Vatnet kjentes faktisk ikke kaldt ut, men det vart med tanken. 

Sola hadde gått ned på sida "vår", og det var kveld.

Det var egentlig på tide å takke for seg, og reise heimatt.

Det var meldt regn dagen etter, så jeg bestemte meg for å reise heim til Bergheim.

Vi stakk bare såvidt innom Orrebu, og rydda etter oss. Jeg plukka med meg noen vierkvister, idet vi skulle reise videre...

Vierkvistene vart satt på kok ratt vi kom heim, etterhvert sammen med ei hespe heimspunne, alunbeisa angora/sau-garn..

Orrebu-garnet vart GULT, sjølsagt.

Nesten alt blir gult!

Jeg har farga ganske mye den siste tida, men det får jeg skrive mer om en annen dag (natt😅)

For i morgen drar vi opp til Orrebu igjen. Jeg har lovd hundene en overnattingstur, og er spent på hva Findus vil mene om det.