Takk!

Tusen hjertelig takk for alle bursdags-hilsener!

Sola skinte i nesten hele går 🥰

Dagen starta med kaffe på senga. Kaffe med fløte -

som seg hør og bør når man begynner å bli så gammel som meg.

Etter at gavene var åpna, gikk SmåTassene og jeg en liten tur i skogen (!)

Vi fant Stolper og falsk rødskiveslørsopp, så idag har jeg slikt å gjøre 😃

Jeg leste faktisk ikke bare overskrifta…

Det er skrekkelig lenge til jeg blir pensjonist, det føles jo lengre og lengre til! -

 men hvis helsa holder og jeg kan fortsette å fylle fritida med det vil, 

er jeg veldig fornøyd med livet her og nu.

Foto Elin Jerdal - takk for artig bilde 😅

To be or not to be

Ja, nå har det allerede gått ei uke siden Tølle var hos dyrlegen,  og såret har grodd veldig fint!

Vi blei ganske forskrekka da vi så hvor stort såret var. Det hadde nok vært best om han hadde fått behandling før byllen sprakk, men det gikk heldigvis bra likevel.

Tølle er en skikkelig tøffing, som tilogmed flørta og leika med assistenten før dyrlegen satte i gang.

 

Mens Tølle sov sin søteste søvn, og Linn jobba i fred med såret, 

gikk Findus og jeg en liten tur med assistenten. 

Vi ble oppringt da Tølle var klar for oppvåkning, og var tilbake før han skjønte hva som hadde foregått.

Da hadde han fem sting i panna, og var nesten like "skabbete" i pelsen som Findus.

På kvelden var det kurs hos Emma igjen, og Findus overraska meg egentlig stort da vi trente på å ligge i ro - og han klarte å ligge i ro 😅

Han var nok sliten pga mange inntrykk etter de siste dagers opplevelser - dessuten hadde han vært overdrevent hjelpsom overfor pasienten vår, for å si det sånn.

Tølle slappa godt av i sofaen, etter å ha vært tilskuer på kurset

Jeg er ganske sikker på at de to er veldig glad i hverandre 

Det var Tøffe-Tølle som bestemte at han ville ligge inntil lillebror, og Findus tok det selvfølgelig på strak labb  ❤️

Tølle godtok kragen, men jeg lot han slippe unna den når vi gikk tur. 

 Det ble ingen lange turer i regnværet, og det regna selvfølgelig på fridagene mine, men allerede på fredag var han ferdig med kragen likevel. Han hadde glemt hele såret, virka det som.  

Jeg tenkte jeg kunne brukte disse dagene til å spinne litt, og karda sammen mye lam og angora

Det ble ikke spunnet stort likevel, men planen er å lage nok garn til en genser.

Jeg har faktisk greid å holde løftet mitt så langt - om å ikke kjøpe garn i 2024

En blir så trøtt på regnværsdager!

Tølle fikk mye omsorg og kjærlighet

- samt Onsior og antibiotika hele uka

På onsdag tok vi oss en tur til Flå

Ho syns det var stas med ett nytt Se og Hør, og lo høgt mens ho leste Dureks kjærlighetserklæring -

 eller var det Märthas? 

Tølle og Findus var med. De fikk hvert sitt tyggebein mens vi drakk kaffe. 

Etter en snau time, var samvittigheten litt bedre da vi takka for oss. 

Jeg hadde tenkt å ta en sopptur i gamle trakter, men med min sedvanlige flaks, begynte det å regne.

Grrrr, jeg var så lei regn!!!

På Bergheim var det «fint» vær, og jeg fikk meg en liten sopptur likevel.

 100 g rødgul piggsopp og litt vårløk satte sitt preg på kveldens omelett. 

Resten av uka fyltes med arbeidsdager og skogsturer på formiddagen. På torsdag kom vi oss opp til Utsikten, før sola trengte seg på. 

Som «alle» veit, kom jo sommeren tilbake de dagene 😎

Soppene poppa opp som paddehatter, men jeg fant ikke de fargesoppene jeg søkte etter. 

To helt vanlige lakssopper gjorde seg på bilde likevel

 

Jeg ante ikke hva alle disse raringene het, men morsomme var de. 

Raspskjellsopp sier Artsorakelet, noen helt unge eksemplarer tydeligvis.

En skal være på rett plass til rett tid for å se disse :)

Ulvemelk er en slimsopp som er vanlig på gamle stubber og råtten ved, men den blir fort grå og "usynlig"

Trollsmør er en minst like fascinerende slimsopp

Trollsmør finnes visstnok også oftest på råtne stubber, så dette er kanskje det de kalte trollkattspy i gamle dager?

Men noen mener bestemt at det er smør som trollkjerringer har lagd 😉

Uansett er det moro å komme over slike «rariteter».

 Dagen etter var det bare små, svarte rester igjen av smøret…

Jeg har egentlig mest lyst til å finne de små rødskiva slørsoppene. Jeg fant flere av de vanligste fargesoppene, men oransje garn er liksom ikke det jeg ønsker meg nå.

Med det varme, fuktige været vi har nå, er det fremdeles håp om å finne dem.

Det kom noen skikkelige varme dager, fredag var det mange og tjue grader da vi gikk formiddagstur. 

Koselig å hilse på de «nye» fjordingene på Bergheim.

Inne i trollskogen var det ikke fullt så varmt. Der var det helt perfekt for slike som oss. 

Skogen hadde vaska seg, og lukta så godt

Når det damper fra fuktig jord, og solstrålene slipper ned mellom gamle, skjeggete grantrær... 

Da er skogen som forheksa.

Ærlig talt, da skulle det virkelig ikke forundre oss om det dukka opp ei trollkjerring som kan lage smør!

Arbeidsdagene begynner  kl.13.10 i helga, og på søndag gikk turen til Herbrands Plass. Vi holdt på å gjøre det store på heimvegen - da Tølle og Findus ble nysgjerrige på ett jordvepsereir som grevlingen hadde rasert! Vepsene vart illsinte og var plutselig overalt, men vi kom oss på mirakuløst vis unna uten ett stikk. Noen ganger har vi flaks

 

Jeg sjekka YR jevnlig både før og i helga. I natt våkna jeg flere ganger av ett vanvittig tordenvær med tilsvarende regnskurer, men det gikk heldigvis bedre enn forventa 

Det er jo nesten skummelt slik flaks jeg har med været, i begynnelsen av ferien min 😅

Jeg skal ikke klage, for jeg har nok å henge fingrene i uansett vær. Jeg tenker jeg skal få tid til å både spinne og strikke, binde tæger, gå på sopptur og fjelltur og bare kose meg med SmåTassene. Så det, så! 

Er det ferie - så er det ferie!

Sandvasskollen

Det har ikke blitt like mange turer med Toivo og Elin i sommer som vi håpa på, men på lørdag fikk vi oss en fin dag sammen. 

 

Vi møttes presis kl 12 ved bommen i Vidalen. Gutta kjente hverandre igjen med en gang, og vi tok beina fatt oppover "traktorvegen" mot Sandvasskollen. Skravla gikk og vi merka knapt høgdemeterene...

Dette var den 1.september, det var sommertemperatur og en lovende start på høsten!

Vegen slutter ved "rådhuset", ei bitteliten koie som ligger fint til ved foten av fjellet. 

Heldigvis var de værste hindrene rydda unna, men noen utfordringer hører jo med i villmarken.

Vi var ustoppelige og med ett lå kollen foran oss.

Vi tok en stopp for å beundre de fine fargene på lyngen

Deretter bar det rett til topps for å se på utsikten mot Sandvatnet og 'resten ta væla'

Toivo var ikke spesielt interessert i å beundre utsikten 😅

Vi tenkte vi skulle ta ett gruppebilde på toppen, men det endte med at Toivo's band satte seg bom fast.

foto Elin Jerdal

 Vi plundra lenge og vel for å fa ham laus, og Toivo hjalp til så godt han kunne 😆

- men tilslutt så Elin ingen anna utvei enn å kappe båndet.

Imens sto Tølle og Findus tålmodig og venta på godis 😅

Vi slo oss ned i lyngen, og smakte på nista. Det hører jo med.

Men det hørtes ut som om det var noen bortpå den andre sida som også ville ham mat?!?

🙊

Det måtte undersøkes, og vi svingte oss elegant ned i «ekko-dalen» mellom de to toppene

Der nede var det fullstendig vindstille og skikkelig varmt, så vi sikta oss inn mot fjellryggen foran oss. Jeg gikk denne turen for en evighet siden, så jeg visste det så brattere ut enn hva det egentlig var 😊

Det går ett tråkk på langs oppover dalen, men det var jo for enkelt ..

foto Elin Jerdal

Elin tok noen artige bilder da Småtassene og jeg vågde oss ut på kanten

foto Elin Jerdal

Ingen av oss satte livet på spill, sjøl om det ser slik ut 😅

Fotograf og lapphund fulgte etter opp i samme leia 

Det finnes flere dyregraver og spor etter de gamle tiders veidemenn i Vidalen. 

Fylkesarkeologen mener dette store fjellområdet med helleristning på Storrustefjell, dyregravene i dalen etc. - har hatt en svært gammel kultur med høg aktivitet.

Elin og jeg fant gamle sportegn både her og der, vi - fantasien satte ingen grenser.

Det finnes kanskje flere uoppdagede helleristninger i dissa fjella?

Blåne på blåne 

Sandvasskollen tilhører Ringerike kommune, og ligger i Vikerfjell Naturreservat som er blant Norges største skogsreservater. Området har en fin variasjon av skog, fjell, vann og myr. Det spesielle for verneområdet er sårbare lavarter som lever på gamle og døde trær. 

foto Elin Jerdal

Den laveste kollen er 924 moh

- mens den høgeste rager 937 moh

Det er flere varder på disse kollene, både nye og gamle 

På den andre sida av Sandvasskollen, ligger Bukolllen som tilhører Vassfaret og Vidalen landskapsvernområde.

Vi kunne lett slått ihjel en hel dag her oppe!

Utsikten ned i Vidalen er storslått. En ser egentlig like ned i Hedalen om en vender blikket den vegen!

Fargene begynner å sette sitt preg på naturen. 

Den vesle Sandvasskollen er stappfull av små og store perler 

Vi fantaserte om å gå oppover langs elva på den andre sida. En vakker dag. Eller kanskje følge den steinsatte leia hass BlomsterHans opp på Storrustefjell og like inn til Steinhytt-vatna?

Den siste varden står på ett strategisk sted. 

Hundene ble utålmodige etterhvert, og lurte på hva vi venta på...

Man har bare ikke lyst til å gå ned fra fjellet, når det er så fint. 

Men det var ikke så lett å forklare dem 😅

Vi hadde det slettes ikke travelt og vi hadde flere perler i vente.

Den vesle myrputten var nesten magisk, den også.

Den som sitter på huk, risikerer å få en nuss midt på truten når det minst forventes 😆

Ganske trolsk

Det ble enda en liten avstikker… 

Den blåeste bekken kommer fra hundrevis av små vatn 1000 m over havet 

Her tok vi oss enda ei pause.

 Ingen av oss var vel egentlig sultne, men vi satt nå der, om enn bare for å drøye tida. 

Tålmodige Toivo 💙

Da vi tilslutt var nede ved bilene, hadde sola gått ned i vestre Vidalsveg. Men jeg måtte ta en stopp likevel, for å vise Elin Sølvskatthaugen ved Goplerudsetra, haugen med de mange gropene i bakken etter gravingen til Vidalsvensken... Han som trudde han skulle bli rik og grov etter skatten i 20 somre.

Dette var rundt århundreskiftet 1800-1900, og det finnes flere historier om svensken som ikke ville gi opp, enda han kjente godt til hele sagnet - om skatten som aldri ville bli funnet…

 

Jeg hadde lyst til å vise Elin enda ett spesielt sted i Vidalen. 

Den siste fastboende i Vidalen, var Hans Hamran - BlomsterHans. Han kom opprinnelig fra Balsfjord,  men etter ett eventyrlig liv som både lofotfisker, sjømann rundt omkring i verden, jobbing i Mexico og Canada - bygde han Enebo ved Gamlebråten, og levde der stille og rolig de siste 20 år av sitt liv. Edvard Elsrud har skrevet bok om ham - her er ett lite utdrag,

og livet hans er omtalt i forskjellige  avisartikler og dagbøker - dette siste var nytt for meg.

 

Elin og jeg kjørte hver vår vei da vi kom ned til Hedalen.

Kveldssola varma godt da jeg stoppa ved Hedalen stavkirke.

Det er med en merkelig følelse en går omkring på den gamle kirkegården og leser på gravene med både kjente og ukjente navn, men tilslutt fant jeg den gravsteinen jeg lette etter;

Hans H. Hamran

28-9-1902   1-10-1971

Herren er min hyrde.

Hedalen.no

Det sto friske markblomster på grava til Blomster Hans.

Dagens siste stopp : Orrebu!

Hundene fikk strekke på beina og kveldsmat i kroppen.

Deretter var det godt å komme heimatt etter en lang og veldig koselig dag.

Tusen takk for turen, Elin og Toivo 💚