tirsdag 3. april 2018

Det var påska si, det.

Tirsdag; arbeidsdag.
Men, jeg var ferdig klokka 16 - så deretter satte Tassen og jeg kursen rett opp til nærmeste fjell, Storefjell!
Der hadde det vært skrekkelig masse folk tidligere på dagen...


- men nå var alle borte, og vi hadde fjellet for oss sjøl


Nesten...
for plutselig var det noen som ropte navnet mitt, og vi hadde en koselig prat like ved Veslefjell.
Ho tok bilde av Tassen og meg, med Skogshorn i bakgrunn.



Det er veldig, veldig flatt på Golsfjellet, men egentlig veldig fint likevel - takket være den magiske utsikten mot Hemsedalsfjella, Valdres og Jotunheimen. Og løypene her oppe, er jo bare strøkne til langt uti mai, vil jeg tro!

Onsdag.
Jeg tok skia på ryggen, og så la vi ivei oppover bakkan...

Vi gikk forbi Utsikten og Finneset.
 Vi gikk lenger enn langt før vi fant en barflekk der vi kunne slå oss ned!



Sola var sterk, men snøen er hardpakka og smelter ikke så lett.
En skulle hatt solbriller...

Da vi kom oppom Nyhytta, lå snøen uberørt av scooter - og dermed blei det håpløst for oss å komme lengre.
Tilogmed Tassen Lettsomeifjør fikk problemer med å ta seg fram.


Vi akte nedatt, og tok en avstikker bortom Triggerpunktet.



Utsikten derfra er rett og slett «breathtaking»


Føret var som nevnt, knallhardt. Jeg hadde forventa at snøen ville tine litt i løpet av dagen, men dengang ei. 
Men å bære skia både opp og ned...
Jeg burde nok ha gjort det. Det endte med noen knall og fall, og jeg slo meg dugelig i rumpa. Halen min er fremdeles øm og utsatt, og den er skyld i at denne påska stort sett måtte tilbringes vannrett eller loddrett.
Altså minst mulig sittestilling.

Likevel; Torsdag måtte bli en hviledag.
Jeg visste ikke helt hva eller hvor jeg skulle gjøre av meg, 
men det blei noen timer ute i solveggen der alle mulige slags sittestillingen ble utprøvd. Tassen nye lundefugl-skjerf blei ferdig tilslutt.
Og vi hadde besøk av Gerda. Det vart ei trivelig stund i stabbursveggen.



Langfredag.
Da dro vi til Strøen og besøkte Bjørn.
Han hadde visst tenkt seg heim, men han blei gladelig med oss på en skitur istedet!



Vi gikk over Strøen og inn til Trytetjern, der vi tok oss ei lita pause.


Så fulgte vi scooterspor oppover mot Skaret. Reinsgjeterne bruker denne ruta opp mot Blåfjell, men vi svingte av og beundra utsikten ned på Trytetjern, før vi kom så langt ;)



Det var scooterspor i Skardsetervegen også, og det passa oss utmerket. Jeg kan ikke forvente at Nalle skal ta seg fram i laus-snøen


Dette lå an til å bli en fin rundtur, og her og der kunne Strøen beundres.


Vi fulgte bare vegen, og tilsist kom vi ned i krysset ved Bekkevollan.
Akkurat her, langt ifra folkeskikken, var jeg for akkurat tre år siden!



Nå svingte vi tilbake. Scootersporet gikk over Strøstjern, akkurat som forventa.


Vi hadde brukt noen timer på turen, og magen begynte å jamre seg...
Vi hadde jo tenkt å slå oss ned ett sted og lage ett pølsebål - men alltid skal vi gå litt til og se oss om etter ett litt bedre sted...
Men tilslutt fant Bjørn og Tassen litt ved.


Pølsene blei fort "varme"

Velbekomme 😋

Pølsene var vel litt svarte, men de glei ned. Og Bjørn var like blid, sjøl om jeg beklagde meg litt over det ene og det andre.. 😅


Gubben bestemte seg for å bli ei natt til, og jeg forsto ham godt.
Her er det godt å være!


Jeg måtte heim, og jeg såg igrunn fram til en dusj og mere mat, påskekrim på tv og en god natts søvn.



Tenk at vi hadde greid å gå en hel dag - en langfredag med perfekt påskevær - uten å treffe på en eneste levende sjel!


Lørdag var det arbeidsdag.
Den starta ikke helt etter oppskriften. Kollegaen min dukka ikke opp, og dagen blei temmelig hektisk. Både stakkaren med magasjuke - og jeg overlevde, men jeg var for sliten til å reise til fjells etterpå.
Tassen tok det med fatning.


Det blei istedet en rolig påskeaften heime.


Kykle og co fikk komme ut og nyte den varme kveldsola.
De koste seg med kattegress og mais.


Skjæreparet fulgte med og venta på en anledning til å snike til seg noe godt.
 Ingen har respekt for stakkars Kykle. Men det ser ikke ut til at det plager ham heller, bare han får den elskede maisen sin...


Søndag, 1.påskedag.
Kjerringa mot strømmen drog til fjells.


Det var ikke tidlig på dagen, men vi tok oss god tid, før vi la ut på skitur fra Dølahytta.

Det har nesten blitt ei selvfølge med go'vær.
Vi gikk over hele Strøen, og over Strøestjern - før vi snudde...



....og gikk hele vegen tilbake igjen.



Vi gikk "i land" omtrent ved Fønhuskoia, og tok oss en matbit på stabburstrammen.
Det var heeelt folketomt, og heeeelt stille,



Jeg la i ovnen da vi kom tilbake til Dølahytta. Bikkjene la seg til for å kvile, mens jeg tok en liten tur nedover elva.


Slik fikk jeg med meg den naturlige naturen og dagens siste solstråler.



Nalle og Tass var glad for å se meg, og det var varmt og godt i hytta.
Påskeegget jeg fikk fra Zoo1 ble åpna, og alt var fryd og gammen.
Amen.



Det blei kaldt der ute, det var -22 da jeg kraup under dyna ved midnattstider. Men det knaka godt i vedovnen da jeg sovna.

2.dags brunch...


Jeg hadde sovet som stein gjennom hele fullmånenatta, og dagen derpå skulle bare nytes.

Tassen fikk leike med det tomme påske-egget


Jeg har fremdeles vondt for å sitte, men det hersker vel ingen tvil om at jeg hadde en koselig morgenstund der i solveggen!



Utpå dag rydda vi sammen sakene våre, skreiv i hytteboka, fylte opp bilen, og kjørte opp til Godvatna...
og så gikk vi strake vegen opp på Høgdefjell


1055 moh, og her kunne vi sitte i fred og ro - og glo i en evighet!


Men nå er fjellet fylt av gule pisseflekker og uimotståelige minnesmerker, så gutta ville gjerne fortsette på Silkevassrunden,

og jeg hadde ikke hjerte til å si NEI

Det gikk sakte mot slutten...

...men en runde blir aldri bare en runde...det blir alltid noen avstikkere,
og i dag blei det visst langt nok for begge to - spesielt siden det var så mye å lukte på og undersøke.


Jeg syns det var litt vemodig at "runden" var slutt.
Årets siste påsketur. Det meldes om gråvær imorgen, så...




Tidenes beste påske er over.
Det ligger fremdeles mye snø i fjellet, men det tiner fort her nede i dalen nå. Blåveisen dukker nok ikke opp på noen uker, men hestehoven, kanskje?
Jeg er bare så innmari glad og takknemlig for alle årstidene.
Guri malla så godt vi har det.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar