lørdag 20. oktober 2018

Seinhaust i skog og fjell

Kom ikke her og si at fargene er borte!


Vassfarskogen er fremdeles fargerik og spennende.


 Det såg jeg med egne øyne da vi kom tilbake til Strøen på onsdag.


Jeg hadde to fridager på rappen, 
og endelig kunne vi søke tilflukt i Dølahytta igjen.


Da kveldsmørket senka seg, lagde jeg ett lite bål nede ved vannkanten. Tassen, han med de tre blå lysa - han fulgte ivrig med da jeg grilla pølsene.

Og månen skinte omkapp med millioner av stjerner


Det var så stille den natta, og jeg sov så godt.
Først nå forsto jeg hvordan arbeidet ved jernbanen, hjemme på Bergheim, trolig har forstyrra "skjønnhetssøvnen" den siste måneden.


Torsdagsmorgen kom Mathisen slentrende i 11-tida, og så slo vi følge oppover stien mot Slasetra.


Første stopp var Nedre Slasetra. 
Spennende å se hvordan den gamle setra har dukket opp frem fra glemselen!


Høyt og fritt ligger den, med utsikt ned på Strøen.


Nalle liker den klare, kjølige høstlufta - og han fortsatte ivrig videre oppover stien.

Det var ingen å se på den øvre Slasetra heller.
STILLE  STILLE  STILLE
 ...hadde det ikke vært for den forbaska vinden...


Da vi kom opp å Slakollen, 
ble vi fort enige om at vi ikke ville gå til Slafjell.
Da hadde vel Tassen blåst bort!

Nalle syns kollen er fjell bra nok,
 han bjeffa ut i lykkerus og var helt på topp.


Så fulgte vi stien mot Godvassskarsetra.
Det var mye lunere i skogen, og utsikten var jo upåklagelig.


Bjørn fant ly bak ei diger furu, og der vart vi sittende lenge og vel.
Han hadde jo sekken full av mat og drikke!


Og siden vi hadde så mye å gå på, blei det til at vi fortsatte videre framover - istedet for å velge raskeste stien ned til Strøen att.

Nyyydelige farger.

Og den fineste utsikten dukka opp jamnt og trutt


Det mangler endel merker på denne stien,
 men vi fant greit fram denne gangen.


Vi skremte opp en svær gammal tiur inni skogen, 
og over myrene her flaug det ett par orrhaner.


Det lå ei tynn ishinne på de små vannpyttene.


Tassen sprang stort sett noen meter foran oss og viste oss hvor stien gikk.

Her ser vi rett fram på Vestre Godvassskarseter...

 - men vi skulle bare krysse noen myrer til -


- før vi var framme på den austre Godvasskardsetra.


Framme og framme, fru Blom.
Noen km nedover grusvegen gjensto, innen vi kunne nyte en kopp varm kakao på trammen hos'n Bjørn, etter en rundtur på omlag 12 km.


 Så vart det kvelden att, da - og vi måtte takke for oss.

Jeg jobber denne helga, og det er vel like bra. 
Det blir mellom 12 og 14.000 steg i løpet av en arbeidsdag også 


- og en kan jo ikke gå på tur i Vassfaret hver dag...?

GOD HELG!

3 kommentarer:

  1. Så deilig med en liten ferie på Dølahytta igjen. Det har du fortjent. Så ut som en flott tur.
    Ser du har kommet godt inn i Kiwi-livet :) Mens du jobber stikker Barfi og jeg på en liten tur opp på åsen i finværet i dag.
    God jobbe-helg!

    SvarSlett
  2. Nydelig i fjellet hele høsten, spørs om det blir tur på meg i morgen. En kommer fremdeles fram med sommerdekk ser det ut til ;) I dag får jeg være litt fornuftig isteden. Koser meg med turbildene dine. Siden jeg har fortsatt i dine fotspor i sommer, så blir det vel kanskje Vassfaret på meg i neste sesong.

    SvarSlett
  3. Takk for kommentarene, begge to ☺️ Ser at dere begge fikk fine turer i helga!
    Kanskje vi kan t en tur sammen alle tre neste sommer! Lillian viser oss området ved Kollsjø, og vi veit jo om noen fine steder i Vassfaret 😉

    SvarSlett