Kunne vært bedre.

Jeg hadde klikka fullstendig om Nalle eller Tassen hadde forsvinni.

Jeg hadde satt himmel og hav i bevegelse for å finne dem igjen,

 og jeg hadde leita natt og dag.

Ingen tvil.

Det må være ett slikt forferdelig mareritt som jeg knapt kan forestille meg, og akkurat i disse dager, er altså ei lita Spitzefrøken bort i "vårt" område!

Jeg hadde ikke hørt om Såtefjell før, men jeg visste hvor Såtenatten var. Og etter en titt på kartet, så jeg fort at avstanden var ganske liten mellom seterlaga i Nes Nordmark og Tunhovd.

På torsdag hadde jeg fri, og planen var å besøke Kari i Hemsedal, sammen med Fryd og Kristin. Men siden vi ikke hadde fått svar på Giardia-testen, kunne vi selvfølgelig ikke ta sjansen på å utsette dem for smitte. 

Derfor kjørte vi opp til Grønhovd istedet, og derfra var det 'straka vegen' inn til Såtestølan.

Jeg innbilder meg at en hund på rømmen, vil søke mot en vei og følge den, eller så vil den finne seg ett trygt sted og søke ly for vær og vind, og samle krefter når den skjønner at den har rota seg bort. 

Det var folketomt og stille overalt.

Det var mildt og godt også, og fullstendig vindstille.

Såtenatten er den høgeste toppen bak Nalle.

Det var fint å gå i terrenget, men jeg kan tenke meg det er lett å bli sårbeint på den frosne marken.

Nalle satte iallefall stor pris på snøflekkene...

Høgehaug, het det visst der nede.

 Stien til Såtenatten og Såtenatttjedna gikk i motsatt retning,

men vi tok bare en liten befaring rundt Tussebo, eller hva det nå var...

Så fulgte vi Såtevegen tilbake.

Olfisken er ett stort vatn, så jeg tok ikke sjansen på å gå rundt.

Vi gjorde det beste ut av dagen, og koste oss i sola.

 Nede i dalen låg tåka tjukk!

Vi opplevde solnedgang for første gang på lenge.

 Men vi verken hørte eller så noe til Tino.

Da vi kom til Grønhovd igjen, møtte vi ett par som hadde gått rundt Olfisken, uten å se snurten av en levende sjel. 

Jeg meldte ifra til hunde-eierne om hvor jeg hadde vært, og ønskte dem lykke til.

 Tino kom ikke tilrette den dagen heller, men håpet var ikke ute.

Fredagen kom, og jeg venta håpefullt på telefon fra veterinæren angående svar på prøva - enda jeg egentlig visste det var for tidlig...

Det var meldt strålende vær hele helga - og planen hadde lenge vært at Doffen og Petter skulle komme!

Akk o've, så sørgelig.

Tassen har vært i fin form, han. Han hadde ett lite tilbakefall her en dag, men han hopper og spretter, og vil mer enn gjerne ut på tur.

Uansett vær!

Tåka lå tjukk oppover Rukkedalen idag...

 Men da vi nærma oss Buvatn, kom vi plutselig gjennom tåketeppet.

Jeg tenkte vi kunne gå innover mot Tunsennvatnet, for noe måtte vi jo finne på.

Men der dreiv de med vegarbeid, så bilturen fortsatte gjennom Tunhovd, og opp til Storestølen.

Derfra kunne vi gå inn til Hakatjønn. 

 Det var massevis av hundespor i vegen, men de var store. 

Ikke var de ferske heller.

Det var tæla i bakken, og en liten spitz setter neppe spor etter seg.

 Hakatjønn.

For ett fantastisk idyllisk sted!

Det var verken folk eller dyr her heller.

 Nalle dilta bak, mens jeg lot Tassen ha styringa.

 Dermed bar det oppover.

Hadde Nalle fått bestemme, hadde vi antagelig snudd 😅

Men vi hadde ikke gått lange stubben, og i følge Topo GPS, skulle det jo finnes en sti her...

...og den fant vi!

Vi hadde aldri vært i dette området før, men det var ingen problem å finne fram, og det er spennende å bli kjent på nye steder.

Vi kom fram til nedre Djupetjønn, og i bakgrunnen kunne vi skimte Såtenatten.

Tassen vandra verdensvant over broen, med Nalle og meg hakk i hæl.

 Da vi kom ned på vegen igjen, hadde det begynt å skumre.

Synd vi ikke hadde rota oss avgårde tidligere på dagen, for her var det jammen flott!

 Ringen var slutta etter snaue 5 km.

Nysgjerrig som jeg er, kjørte vi videre inntil vegens ende.

Like inn til Rødungen.

Tino er alene der ute i natt også.

TVI TVI - for morgendagen.