Klavadagan

Det var tirsdag og 3. juledag, midt i klavadagan, at Emma og jeg ville gå for å finne sola.

Det var sånn ca -10, så Tassen ville ikke være med. 

Men Tølle og Findus satte stor pris på at Lizzie og Zara blei med på tur istedet!

Uka mellom jul og nyttår blei tidligere kalt klavadagan her i Hallingdal. Det kom av at på denne tida, så måtte krøttera ha klave på seg, ellers kom åsgårdsreia og tok dei med seg. Skumle dager, altså.

Og rett som det er - kan en den dag i dag høre hug og leven oppi fjella på denne tida av året.

Da vi kom opp til bruene, fant vi de første solstrålene.

Det lå noen cm nysnø i de gamle traktorspora, og det var ikke spor å se etter noen andre.

Så vi tok sjansen på at hundene kunne springe fra seg, uten tanke på verken åsgårdsrei eller anna trafikk.

Det var tungt føre, det føltes nesten som å gå i sand, men oppover bar det, mens skravla gikk.

 Det var ett godt tegn, tross alt - det var vi blott enige om, Emma og jeg .

Jeg mente vi måtte prøve å få til ett gruppebilde av solskinnsbarna våre når vi nå var så heldige med sola

Det var selvfølgelig lettere sagt enn gjort 😅

Findussen ville ikke være med på noe oppstillingsbilde, sa'n.

Vi hadde pakka med oss niste for dagen. Da vi kom opp til Utsikten, var det ikke sol der

så vi sparte på nista og fortsatte videre oppover...

...til hundenes store glede 💓

Traktorspora ble borte etterhvert, og det blei enda tyngre å gå da vi nærma oss Finneset.

Men det var en sann fornøyelse å kjenne solstrålene i ryggen!

Labbeturen endte ved Triggerpunktet.

Da viste det seg at vi var på feil sted 😅

Sola var ikke med oss lengre, og det blåste surt.

Men utsikten var det ingenting å si på!

Hadde vi gått den andre veien, hadde vi kanskje nådd igjen sola.

Men vi ble enige om å gå tilbake og ned til Utsikten, der var det hvertfall lunt og godt-

Disse gærne golden-jentene tok stadig noen avstikkere.

Noen som ser Zara?

Lizzie hadde noen korte time-outer i snøen, men ellers var det full rulle hele tida.

Det er ca 4 km fra oss og opp til Triggerpunktet - hundene sprang tre ganger så langt, minst!

Det er over 400 høydemeter fra dalbunnen og opp, så hundene satte antagelig ny høyde-rekord også,

så mye som de sprang opp og ned!

Det var jo litt ergerlig å se sola skinne i skogen der oppe...

- men det kommer nok flere fine dager framover!

Vi tok oss pause ved Utsikten. Lizzie ble pakka inn i varmeposen sin, den som ho har brukt i redningshund-trening siden ho var liten. Det så ut til at ho likte seg godt oppi der.

Kanskje det er noe slikt jeg burde få tak i til Tassen.

Hundene fikk litt mat, og vi fikk i oss varmt drikke.

Det var så trivelig å være på tur sammen med Golden-gjengen igjen! Etter at Emma begynte å jobbe i skolen, har vi nesten aldri fri samtidig, slik som før. Nå var ho så heldig å ha hele to uker julefri! - mens jeg hadde to dager 😅

Dagen etter gikk vi tur på "landjorda".

Vegen mot Kolsrud var brøyta, og det hadde gått noen tømmerbiler de siste dagene. Ellers er denne veien stengt for biltrafikk. 

Etter vindværet ifjor, da skogen blåste ned - blei det veldig åpent og oversiktelig her. Så på tilbakevegen slapp jeg hundene, så de skulle få springe fra seg litt.

Jeg har en tendens til å prate med meg sjøl når jeg går slik og rusler, og aner fred og ingen fare...

men plutselig satte de igang med ett lurveleven uten like og storma og avgårde.

Noen trodde sikkert det var åsgårdsreia som kom!

Jeg blei letta da jeg så det var naboene, og naboene blei letta da de så det var Tølle og Findus.

Men vi fikk oss jaggu en støkk alle sammen 😨

Da vi nærma oss postkasse-stativet, syns jeg at jeg hørte julesang og knisling,

 og jammen satt ikke de fire smånissene ute i snøen og venta på oss.

De satt mistenkelig tett, de fire -  Ausehand og ho Sørine, søstera Lussia - og gode, gamle Skranteleggen...

Det kunne faktisk se ut til at romantikken blomstra på stabburstrammen, men hvor denne galskapen ender, er det vel ingen som veit.

Om vi ikke "prates" innen den tid;

  GODT NYTT ÅR, ALLE SAMMEN!