Vinglevann og rørepinne

En får ikke verdens beste nattesøvn når en deler seng med to Småtasser, men gud så trivelig det er å våkne sammen med dem.

 Forrige mandag ringte klokka lenge før de hadde tenkt å stå opp, men jeg hadde tenkt meg på langtur.

Bjørn hadde også lyst til å bli med på en skikkelig vassfartur, så vi kjørte ned til Strøen, og la ivei nedover stien.  

Høgfossen var stor!

Småtassene fikk springe fritt, og de storkoste seg.

Jeg tror ikke det er så mange som går på denne stien, spesielt ikke nå på høsten når det er ekstra fuktig. De fleste velger nok grusvegen på denne etappa ned i Vassfaret

Her tar jeg bestandig bilde, og det måtte jeg selvfølgelig denne gangen også 😅

Man er jo tydeligvis ett slags vanedyr!

Strøselva gikk stor, med masse lyd - 

men når ho nærmer seg Suluvatn, glir ho stille og rolig forbi 

Stillheten blir liksom ekstra følbar der nede ved Bringen

Det var innmari vått i Vassfaret. Småtassene og jeg ble plutselig stående på hver vår stein, uten å vite hvordan vi skulle komme oss videre

Etter nærmere fire km på vekslende terreng, alt fra søkkvåt myr til bratt, glatt og steinete sti, 

er vi nede ved Suluvatn

Da titta sola fram. Magien var tilstede.

Det hører med å ta seg ei liten matpause her nede, suge til seg alle inntrykk 

- og fylle magen før turen fortsetter. 

Men denne dagen var Bjørn ekstra betenkt…

- og Småtassene fant ut at vaffelbenken ikke virka lengre…!

Nei, alt var ikke helt som det skulle være.

Ingen sure miner, men Bjørn hadde fått seg en skikkelig strekk i leggen da vi hoppa nedover på krongle-stien, og leggen ble verre og verre. 

Vi måtte ta fatt på tilbaketuren nesten før turen begynte - men den heimvegen blei lang!

Han kunne sikkert fått overnatta i Pin-i-hæl-hytta, men han nekta å gi seg.

Småtassene sprang i forveien, og kunne vel ikke ha det stort bedre.

Tølle tok plass oppå steinen i god tid…

Sånn - da var dette bildet tatt på denne plassen igjen. Her står de og speider etter Bjørn 😅

De var nok ekstra lange for Bjørn, de fire kilometerne tilbake på grusvegen 

men vi kom oss oppatt til slutt!

Slik gikk det til, at jeg ble værende på Orrebu enda ei natt,

med håp om langtur neste dag.

PS. Etter noen dager i ro, var Bjørn nesten like god som før 😉

Høstnatta.

Høstnatta kommer ladende

stille på hosulesten,

med skrik fra en enslig gjertrudsfugl 

stukket som blanke bundingsstikker inn i 

den ullgrå skumringen.

Ho har så mange gjøremål, natta:

ho ska skåre veken på stjernene

og folde vinde sammen

og strø dugg i graset

og hviske ett trøstens kone-ord 

til sorga i menneskenes syke hjerter

før ho setter seg til

å strikke stillhet 

med sine årete gamle hender.

Hans Børli